Georgias fremtid avhenger ikke bare av landets forhold til stormaktene, men også av evnen til å stå på egne ben. Det krever en utenrikspolitikk som bygger på realisme, nasjonale interesser og konkrete resultater.
Dette er andre del om Georgias geopolitiske utfordringer. Les del 1 her.
En annen påfallende utvikling har gjort seg gjeldende, særlig under president Trump. Det dreier seg om en stadig tydeligere konflikt mellom to geopolitiske «økosystemer»:
På den ene siden har vi et globalt system basert på multilateralt samarbeid, som vi foreløpig kan kalle «World First» («verden først»).
På den andre siden har vi et system der nasjonalstaten står i sentrum, og som kan gis ulike nasjonale betegnelser avhengig av hvilket land det gjelder.
Før vi diskuterer hva vi selv må gjøre, vil jeg ta for meg det andre «økosystemet», som er særlig viktig for oss. Det vinner stadig terreng og vil trolig fortsette å dominere i overskuelig fremtid. Georgia kan åpenbart ikke stille seg utenfor denne utviklingen.
Grunntanken bak dette systemet kan, noe forenklet, oppsummeres slik: Staten skaper et bestemt problem, og dermed er det bare staten selv som kan løse problemet den har skapt.
«Nasjonalistene» mener dessuten, trolig ikke helt uten grunn i lys av erfaringene fra de siste par tiårene, at «globalistisk» styring, til tross for sine betydelige ressurser og omfattende institusjonelle strukturer, bare har bidratt til å øke antallet utfordringer. Etter deres syn er et problem uten et «nasjonalt pass» i utgangspunktet uløselig.
Uansett er lærdommen og konklusjonen vi kan trekke av konfrontasjonen mellom disse to utviklingstrekkene, den samme: Under dagens forhold er det avgjørende å etablere et velfungerende styringssystem på nasjonalt nivå. Samtidig må vi utvikle et nasjonalt «økosystem» som er rettet mot konkrete resultater, og som er fritt for unødvendige ideologiske klisjeer.
Vi georgiere må også ta denne lærdommen innover oss og omsette den i praksis.
Vi må begynne med oss selv
Erfaringene den georgiske staten har gjort seg siden landet for andre gang gjenvant sin uavhengighet, har lært oss følgende om praktisk statsbygging:
Les også: Sør-Kaukasus i stormaktskryssild – kan regionen stå imot?
Overdreven nostalgi for fortiden er en dårlig alliert.
Romantiserte forestillinger står i veien for objektiv tenkning.
Å snakke om morgendagen samtidig som man opphøyer en svunnen fortid til noe hellig, fører ingen steder.
Når det gjelder lærdommene fra den nye, eller kanskje allerede etablerte, «forlatte ordenen», eller om man vil, den «uordnede ordenen», må Georgia først og fremst ha en selvbærende og velorganisert stat dersom landet skal kunne forbli en relevant aktør med en fremtid.
Dette er særlig viktig med tanke på at:
Politikken til den ledende makten i den vestlige verden har beveget seg bort fra den forutsigbarheten vi hadde håpet på.
Dagens allianser har blitt stadig mer betingede, samtidig som tilpasningen til nye realiteter ikke har holdt tritt med utviklingen.
Å basere seg utelukkende på folkeretten og internasjonale institusjoner innebærer et farlig «moralistisk eksperiment».
Den fremvoksende verdensordenen krever at vi sikrer oss geopolitisk og militært mot forventet usikkerhet og risiko.
«Den fremvoksende verdensordenen krever at vi sikrer oss geopolitisk og militært mot forventet usikkerhet og risiko.»
Vi trenger en stat som, samtidig som den sikrer seg støtte utenfra, først og fremst baserer seg på egne krefter.
Med andre ord trenger Georgia et nasjonalt «økosystem» basert på prinsippet om «selvhjelp», noe som etter mitt syn innebærer følgende:
Å utvikle våre egne suverene kapasiteter i størst mulig grad, supplert med ytterligere samarbeid gjennom såkalte «komplementære» koalisjoner.
Å prioritere forsvarsutgifter og bygge opp vårt eget forsvarsindustrielle kompleks.
Å styrke samarbeidet med vår strategiske allierte, USA, samtidig som vi sikrer oss mot fremtidig risiko og usikkerhet.
Å beherske kunsten å føre en transaksjonsbasert utenrikspolitikk, der vi gjennom forhandlinger og gjensidige avtaler ivaretar våre egne interesser.
Les også: Å sette Georgia først i utenrikspolitikken: Om konkrete praktiske spørsmål
Å være forberedt på å betale den såkalte «premien» som kreves for å få støtte og bistand i spørsmål som gjelder nasjonal sikkerhet.
Samtidig må ambisjonene for økonomisk utvikling og næringsliv være forankret i virkeligheten. Dette krever følgende:
Å diversifisere handelsforbindelsene og redusere avhengigheten av enkeltmarkeder.
Å erkjenne at det ikke finnes noen universell økonomisk modell, og samtidig utvikle en klar forståelse av to grunnleggende spørsmål: (a) Hva kan landet vårt tilby omverdenen? (b) Hva kan myndighetene gjøre for å legge til rette for dette?
Å forvalte transport- og logistikkinfrastrukturen vår slik at den ikke bare fungerer som en ren gjennomfartsåre for transitt. Den må også gjøre det mulig for Georgia å knytte seg til og delta aktivt i handelsstrømmene som passerer gjennom landet via denne infrastrukturen.
Å beholde kontrollen over vår egen kritiske infrastruktur og, der det er mulig, utvikle den med egne ressurser.
Å gi målrettet støtte til georgiske selskaper som ønsker å etablere seg i utenlandske markeder, særlig med tanke på det georgiske hjemmemarkedets begrensede størrelse.
Å etablere Georgia som et solid og pålitelig ledd i internasjonale forsyningskjeder.
Å tiltrekke utenlandsk lånekapital, men bare dersom prosjektene som finansieres, kan generere reelle inntekter.
Å styrke motstandskraften i vårt nasjonale økonomiske økosystem og legge grunnlaget for videre vekst ved å utvide og videreutvikle virksomheter og ressurser som allerede har vist seg å være vellykkede. Dette kan for eksempel være en havn, en økonomisk frisone, et såkalt «nasjonalt spydspisselskap» eller andre virksomheter og ressurser som allerede har dokumentert sin verdi.
Derfor:
En levedyktig fremtid kan bare bygges på en selvbærende, realistisk og effektiv stat som oppfyller sitt grunnleggende formål og samfunnsoppdrag gjennom handling, ikke bare ord.
Les også: Forsvarsbygg er ikke problemet – det er symptomet
«En levedyktig fremtid kan bare bygges på en selvbærende, realistisk og effektiv stat som oppfyller sitt grunnleggende formål og samfunnsoppdrag gjennom handling, ikke bare ord.»
Uten et slikt fundament blir snakk om «utvikling», «vellykket økonomisk vekst», «suverenitet», «nasjonal identitet» og lignende lite annet enn politisk posering og skamløs manipulering av folks oppfatninger.
Å skille det ekte fra det falske
Dette er særlig avgjørende i den internasjonale situasjonen landet vårt befinner seg i, der prinsippet om at «makt gir rett» veier tyngre enn prinsippet om at «rett gir makt». Under slike forhold blir et lite land i en krevende region mange ganger mer sårbart.
I årene som kommer, må Georgia investere både materielle og immaterielle ressurser i de grunnleggende bærebjelkene i statsapparatet. Dette omfatter økonomi, diplomati, forsvar, etterretning og kontraetterretning, samt samarbeidsformer som bygger på sammenfallende interesser.
Alt dette er særlig viktig i en verden der «interessenes stabilitet» utfordres av «interesseasymmetri», der andre lands holdninger til oss kan være én ting i dag og noe helt annet i morgen, og der den såkalte «storstrategien» i økende grad erstattes av en strategi som stadig er i endring, og som er vanskelig å forutsi.
Derfor er tiden inne for at landet vårt fører en flervektororientert og bilateral utenrikspolitikk, kjennetegnet av et lederskap som tar initiativ og konsentrerer seg om utvalgte områder der Georgia har særlige fortrinn. Politikken må samtidig bygge på diversifisering av forbindelser ut fra nasjonale interesser, sikring og ytterligere beskyttelse mot risiko både innenriks og utenriks, samt evnen til å føre en transaksjonsbasert utenrikspolitikk.
I dag, og i overskuelig fremtid, avhenger Georgias evne til å bestå som en fungerende stat, og ikke bare som en geografisk størrelse på kartet, av landets satsing på ultrarealistiske kapasiteter.
Georgias utenrikspolitikk: Mer realisme, mer effektivitet, mer virkning
