I Jakarta symboliserer Vennskapstunnelen under Merdeka-plassen, som forbinder katedralen med Istiqlal-moskeen, den interreligiøse dialogen og den tolerante islam som Indonesia er stolt av. Men i Banda Aceh (Sumatra) piskes kvinner offentlig for påstått utroskap: indonesisk islam har to ansikter og er innblandet i en rekke konflikter.
Allerede på 1500-tallet munnet Aceh-striden mellom den sufiske, anti-shariaretningen til Hamzah Fansuri og den ortodokse integrismen til Nuruddin ar-Raniri ut i blodige kamper. På Java utnyttet den shariatro Sunan Kudus (en av Javas ni hellige), av arabisk opprinnelse, Majapahit-imperiets forfall til å utfordre den moderate S. Kalijaga, som respekterte adat-skikken, og grunnla en islamsk stat i Tajug (1549). En ny islamistisk fremmarsj på Sumatra kom i 1803, da tre radikale predikanter vendte hjem fra Arabia til minangkabau-landet. Inspirert av wahhabismen gikk de løs på den lokale moderate muslimske adelen – garant for adat – og klanhøvdingene som hadde nederlandsk støtte. Borgerkrigen tok ikke slutt før i 1838.
Mens Muhammadiyah (1912) – MU –, Nahdlatul Ulama (1926) – NU – og partiet Masyumi demmet opp for den wahhabistiske faren, forsøkte islamistene straks etter uavhengigheten (1945) å påtvinge Jakarta-chartet, et tillegg som ville underlegge alle muslimer sharia. Sukarno sa nei; de grep til våpen: på Java forkastet Darul Islam (DI) under S. M. Kartosuwiryo Pancasila og enhetsstaten – den unge republikkens bærebjelker – og utropte «Den islamske staten Indonesia» i Tasikmalaya (1949). Dette ble kopiert i Kalimantan (1950), Sulawesi (1952) og Aceh (1953). Med støtte fra moderate muslimer, kristne, kommunister samt MU og NU knuste Sukarno opprørene og de to sistnevnte fikk en stadig sterkere stabiliserende rolle.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Indonesias nye president: Generalen med en mørk fortid og autoritære trekk 🔒
