«Handel, ikke kaos» er presidentens foretrukne utenrikspolitikk. Han bør handle etter den og bygge sin arv på Grønland.
«Vi ønsker å utvikle næringslivet vårt og diversifisere det, og det krever investeringer utenfra», sa Grønlands næringsminister Naaja Nathanielsen til Financial Times i et nylig intervju, samtidig som hun antydet at Kina kan fylle rollen dersom USA og EU ikke stiller opp: «Vi ønsker å inngå partnerskap med europeiske og amerikanske aktører. Men hvis de ikke dukker opp, tror jeg vi må se andre steder.»
På spørsmål om den plutselige amerikanske interessen for Grønland, sa ministeren: «Vi hadde vel håpet at Trump-administrasjonen ville være mer villig til å gå i dialog med Grønland om utviklingen av mineralnæringen. Vi fikk litt mer enn vi ba om, for vi har ingen ønske om å bli amerikanske.»
Regelmessige lesere vil kanskje huske navnet hennes fra et grundig intervju der hun uttalte seg i lignende ordelag om amerikanske investeringer på Grønland. «Det finnes rikelige muligheter for amerikanske investorer til å engasjere seg på Grønland, ikke bare i gruvedriften, men også i andre sektorer», sa hun til oss. Hun har rett. Og USA bør komme med et tilbud til grønlenderne.
Det finnes mange essays om USAs historiske interesse for Grønland, også fra undertegnede. Det behøver ikke gjentas her, men den strukturelle problemstillingen diskuteres fortsatt for lite. Grønland er en enorm øy, tre ganger så stor som Texas, men med en befolkning som kunne fått plass på et fotballstadion med godt albuerom. Ethvert stort investeringsprosjekt som kunne gjøre hver enkelt grønlender til millionær og Grønland til den rikeste øya på den vestlige halvkule, vil komme med betingelser. Ingen vil investere i et sted som ikke også gagner dem selv: Lønnsomheten må være gjensidig. Et annet poeng: Alle som vil investere, trenger arbeidskraft til prosjektene. Prosjektene Nathanielsen ser for seg, vil kreve ikke bare enorme pengesummer, men også infrastruktur og, viktigst av alt, kvalifisert arbeidskraft og opplæring av denne arbeidskraften.
Les også: Tidligere Trump-rådgiver og arktisk kommissær: – Grønlands fremtid ligger hos USA 🔒
Til hennes fortjeneste forstår Nathanielsen det. I Financial Times-intervjuet nevnte hun at Grønland «har vanskeligheter med å finne fotfeste» i et skiftende geopolitisk landskap, ettersom USA anses som like rovgriskt som Kina. Hun ser EU som en naturlig samarbeidspartner og på linje når det gjelder miljøstandarder.
Dessverre er det nettopp dette som er hovedproblemet. EU er rett og slett ikke i stand til å investere det nødvendige beløpet, og har verken ekspertisen eller produksjonskapasiteten for maskinvare. EUs strukturer forhindrer den graden av forskning og utvikling som trengs for å gjøre Grønland til et gruve- og handelsknutepunkt, et «Singapore i Arktis». Ukraina-krigen burde nå ha gjort det klart hvor mye EU ligger etter i maskinvareproduksjon. Enkeltland kan selvsagt investere. Danmark og Frankrike investerer i noe gruvedrift på Grønland, men beløpene utgjør bare noen få millioner euro til sammen. Fram til 2008 var europeisk BNP, investeringer, forskning og teknologi på nivå med USA. Nå overskygger USA EU.
Så er det sikkerhetsspørsmålet. Arktisk sikkerhet vil bli en hodepine for Europa i tiårene som kommer. Gitt Kinas nære bånd til Russland og dets materielle støtte i Ukraina-konflikten, er det lite sannsynlig at europeere ønsker store kinesiske investeringer (og kinesisk eller russisk etterretning) på et sted som i praksis overvåker deres nordlige handelsruter. Dette er ikke bare et amerikansk anliggende, men også et europeisk. Tenk også på hvordan kineserne i økende grad undergraver strategisk konkurranse ved å kjøpe opp eiendeler. Eksemplene med British Steel og kinesisk kontroll over Hutchison Port Holdings i Panama bør være advarende fortellinger for europeere som flørter med kinesisk kapital. Uten amerikanske sikkerhetsgarantier, men med mulig militærinteresse fra et russisk-kinesisk samarbeid, er det selvdestruktivt å invitere slike investeringer.
For det som det er verdt, har amerikanerne allerede en lite utnyttet militærbase der. En første investering i å oppgradere infrastrukturen på denne basen kunne i seg selv umiddelbart tilføre Grønlands økonomi milliarder, mette arbeidsmarkedet og gi hver eneste grønlender en jobb eller en forretningsmulighet.
Les også: Lederen for Institut for Strategi og Krigsstudier: – Danmark står i en surrealistisk situasjon 🔒
Men det er ikke alt. En annen umiddelbar investering kunne vært i Grønlands reiseliv og markeder. «Det meste av turismen er statseid og styrt, og uavhengige investorer og operatører blir presset ut og stilt dårligere på mange måter», sa den tidligere ambassadøren til Danmark, Carla Sands, til The American Conservative. «Vi kan gi enkeltpersoner muligheten til å bli gründere og bygge et privat reiselivsøkosystem på Grønland. De har fantastiske severdigheter og nydelig mat. De må bli bedre på turisttilbud, flere restaurantalternativer, hoteller – hele opplevelsen. Island kan være et godt eksempel. Grønlands regjering samarbeidet med USAs innenriksdepartement på min forespørsel i den første Trump-administrasjonen. Departementet bidro med erfaringsutveksling som hjalp grønlenderne å utvikle turismen samtidig som de vernet den urørte naturen.»
Et par enkle grep over natten kan umiddelbart gjøre Grønland til et handelssentrum på nivå med industriland. Reykjavik på Island tar imot omkring 2 000 flygninger i måneden. Totalkostnaden for amerikanske investeringer i gjestfrihets- og servicebransjen, reiseliv, en moderne toppmoderne flyplass, språk- og spesialistopplæringsprogrammer, en tospråklig eller engelskspråklig radio- eller TV-kanal og fiskeriruter mellom New England eller Alaska og Grønland ville være småpenger sammenlignet med amerikanernes utgifter gjennom USAID, men ville øyeblikkelig gjøre Grønland til et knutepunkt for både fremtidige europeiske og amerikanske investeringer, også i den mye omtalte gruvesektoren. Et uformelt arbeidsvisum-system mellom Danmark og USA kunne gi jobber og muligheter både til dansker og amerikanere i potensielt voksende sektorer. Én kartleggingsreise fra Kongressens Grønlands-gruppe kan sette prosessen i gang på et blunk.
«Grønland er ikke bare rikt på kritiske mineraler – det er en viktig partner i en region som får stadig større betydning for global sikkerhet og handel. Å styrke forholdet vårt vil bringe investeringer og turisme til Grønlands økonomi samtidig som vi forsterker de demokratiske partnerskapene i Arktis», sa representant Davidson, grunnlegger av Kongressens Grønlands-gruppe. «Hvis vi ikke møter opp, vil andre gjøre det – og vi liker kanskje ikke vilkårene de har med seg.»
Det er forståelig at grønlendere har irritert seg over, skal vi si, ujevnt diplomati i denne administrasjonens tidlige fase. Den stormen har nå lagt seg, og retorikken er stabilisert. Men å vende USA ryggen til fordel for en kinesisk-russisk omfavnelse er en langsiktig sikkerhetsrisiko som kloke grønlendere bør unngå. EU er heller ikke i stand til å erstatte USA i Arktis, verken når det gjelder sikkerhet eller handel. Dette er en gjensidig fordelaktig mulighet for både USA og Grønland til å inngå en stor, vakker avtale – uten all den løse og aggressive retorikken.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Trumps arktiske spill: Island kjenner trykket fra Grønland 🔒
