Kinas taktiske manøvrering i gråsoner, spesielt rundt Bhutan og Taiwan, understreker en subtil, men aggressiv tilnærming til territoriell ekspansjon, en strategi som utfordrer internasjonal rettsorden og setter regionale maktbalanser på prøve.
I et intervju publisert i det franske geopolitiske tidsskriftet Revue Conflits, deler Helen Raleigh, en amerikansk entreprenør, forfatter og foredragsholder, sine innsikter om Kinas territorielle ekspansjon. Raleigh, kjent for sine publikasjoner som «Confucius never said» og «Backlash: How Communist China’s aggression has backfired», kaster lys over hvordan Kina stille og rolig utvider sitt territorium gjennom opprettelsen av «gråsoner», med særlig fokus på Bhutan og dets strategiske betydning i forhold til India.
Raleigh forklarer at siden 2015 har Kina unilateralt bygget flere landsbyer innenfor Bhutans historisk anerkjente territorium uten Bhutans kjennskap. Kinas strategiske mål med landinndragelsen er imidlertid ikke Bhutan, men India, ved å tilby Bhutan tilbake visse områder i bytte mot territoriet rundt Doklam-platået, som er nært knyttet til India. Dette tilbudet ble avvist av Bhutan, som mener de har legitime krav på begge områder.
På spørsmål om hvordan Kina opererer i Bhutan og hvorfor dette emnet får lite internasjonal oppmerksomhet, peker Raleigh på at verden har vært stille om Kinas territorielle utvidelse i Bhutan, hovedsakelig fordi Bhutan er for lite og avsidesliggende, og dets strategiske betydning er mindre enn for eksempel Taiwan. Videre anser mange nasjoner, inkludert USA, at det ikke er verdt å irritere Kina over Bhutan.
Les også: Litauens urokkelige stand: En modig utenrikspolitikk mot Kinas tvangsmakt 🔒
Når det gjelder hva Bhutans regjering og det internasjonale samfunnet kan gjøre i møte med Kinas voksende innflytelse, understreker Raleigh at det dessverre er lite som kan gjøres. Hun påpeker at internasjonale lover og organisasjoner ikke har klart å stoppe Kina, og økonomiske sanksjoner mot Kina ville sannsynligvis skade vestlige land mer enn Kina selv. En militær konfrontasjon er enda mindre ønskelig.
Raleigh diskuterer også Indias reaksjon på Kinas handlinger i Bhutan, som nøye overvåker situasjonen på grunn av Bhutans strategiske posisjon som en buffersone mellom Kina og India. Til tross for flere sammenstøt mellom indiske og kinesiske tropper, har India ennå ikke funnet en effektiv måte å svare på Kinas «gråsoneoperasjoner» på.
Hun beskriver «gråsoneoperasjoner» som tvangstiltak som ligger i grenselandet mellom væpnet konflikt og vanlig diplomati, økonomi og andre aktiviteter, og hvordan Kina har brukt slike taktikker, spesielt i forhold til Taiwan. Kina har gradvis endret det regionale og internasjonale status quo uten militære aksjoner, utvidet sine territoriale krav i Sør-Kinahavet og Himalaya, og intensivert sin militære og kommersielle aktivitet.
Raleigh advarer om at uten direkte konfrontasjon med Folkets frigjøringshær, kan verken Taiwan eller USA gjøre mye for å motvirke Kinas «gråsone»-operasjoner. Hun avslutter med å peke på at USA ikke er tilstrekkelig forberedt for å håndtere kinesiske operasjoner eller en direkte militær aggresjon mot Taiwan.