De fleste utdanningssystemer belønner fremdeles spesialisering fremfor tilpasningsevne, trygghet fremfor nysgjerrighet og pugging fremfor kreativitet.
Innen dagens studenter er ferdig utdannet, kan hele bransjer ha endret seg, stillingsroller ha forsvunnet, og ferdighetene de har brukt år på å mestre, kan allerede være utdaterte.
Likevel underviser universiteter fortsatt som om verden er stabil, som om karrierer følger forutsigbare veier, som om det å planlegge for fremtiden bare handler om å velge riktig studie.
Det gjør den ikke.
Omstilling er ikke lenger noe man kan utsette til senere i livet, når karrierer stopper opp eller bransjer kollapser. Det er noe studentene bør lære seg nå – før verden tvinger dem til det.
En verden som ikke lenger finnes
I generasjoner har utdanning fulgt en enkel oppskrift: jobbe hardt, spesialisere seg, bygge spisskompetanse innen ett felt og følge en karrierevei som strekker seg over flere tiår. Det fungerte da bransjer endret seg sakte, da karrierer fulgte en logisk utvikling, da stabilitet var en selvfølge. Men den tiden er forbi.
Dagens studenter skal inn i en verden der kunstig intelligens vil omdefinere arbeid, der selskaper vil stige og falle raskere enn noen gang, der fleksibilitet ikke er en ønskelig egenskap – det er en overlevelsesferdighet. Den gamle formelen gjelder ikke lenger.
Les også: Tiden har kommet for å radikalt endre utdanningssystemet, ikke bare finjustere det
Likevel belønner de fleste utdanningssystemer fortsatt spesialisering framfor tilpasningsevne, trygghet framfor nysgjerrighet og pugging framfor kreativitet. De lærer studentene hvordan man lykkes i stabile systemer, i stedet for hvordan man skal navigere i ustabile.
Det ironiske er at de fleste universiteter er stolte av sin historie, sine tradisjoner, sin forutsigbarhet. Men kanskje er det nettopp det som er problemet. Verden er ikke lenger bygd på tradisjon. Den er bygd av dem som ser endringer komme og handler før de må. Det er ikke det studentene blir trent til. I stedet blir de forberedt på en verden som ikke lenger finnes.
En kjerneferdighet, ikke en ettertanke
Omstilling blir vanligvis betraktet som noe man finner ut av senere – når bransjer kollapser, når karrierer stagnerer, når plutselige endringer tvinger folk til å tilpasse seg. Men da er omstilling en kriserespons, ikke en strategi.
Hva om det i stedet var utgangspunktet?
Studentene bør lære å omstille seg mens de fortsatt er under utdanning, lære å håndtere usikkerhet før de blir uteksaminert, lære å bygge karrierer som ikke bare overlever endring, men som blomstrer i den.
Det innebærer å flytte fokus fra hva man skal lære til hvordan man skal lære, avlære og lære på nytt. Det betyr å oppmuntre studentene til å tenke utover én enkelt kompetanse og utvikle evnen til å bevege seg mellom bransjer, mellom roller og mellom helt ulike tankesett.
Det betyr å forberede dem på en verden der karrierer blir bygd i kapitler, ikke i lineære løp.
De studentene som vil blomstre i tiårene som kommer, er de som kan redefinere seg uten nøling. De som ser læring ikke som en fase i livet, men som en kontinuerlig prosess. De som er komfortable i ukomfortable situasjoner, som vet at tilpasningsevne er en ferdighet, ikke en tilfeldighet.
Utdanningssystemet vil ikke forandre seg over natten. Universiteter vil bruke år på å oppdatere det de underviser i. Arbeidsgivere vil fortsette å se etter utdaterte kvalifikasjoner. Men fremtiden venter ikke.
De studentene som omfavner omstilling nå – som utvikler evnen til å endre kurs, tilpasse seg og redefinere seg selv før markedet tvinger dem til det – vil ha en fordel ingen grad kan matche.
For verden vil endre seg. Det eneste spørsmålet er om de vil være klare til å endre seg med den.
