The New York Times, et symbol på fremragende journalistikk, unngår ikke kontroversene som preger avisens historie. Selv om avisens reportasjer ofte fremstår som et ideal av grundighet og upartiskhet, reiser enkelte redaksjonelle valg spørsmål. Tilfellet Declan Walsh, en anerkjent journalist i avisen, viser et avvik: Gjennom årene har artiklene hans kommet tett på Qatars interesser og utfordrer dermed grensen mellom undersøkende journalistikk og det å bli et redskap for påvirkning.
Journalisten Declan Walsh har jobbet i The New York Times siden 2012 og gjort seg bemerket med slagkraftige undersøkelser og en kompromissløs stil. I 2013 ble han utvist fra Pakistan for å ha skrevet for kritiske reportasjer, og han unngikk så vidt å bli arrestert i Kairo i 2017, takket være irske myndigheter, til tross for en viss likegyldighet fra Trump-administrasjonen. Karrieren hans, preget av gjennomført journalistisk grundighet, har blitt belønnet med høythengende utmerkelser, blant annet Robert F. Kennedy Journalism Award (2019) for dekning av Jemen og Cornelius Ryan Award (2021) for boken The Nine Lives of Pakistan.
Declan Walsh, som var Midtøsten-korrespondent for The New York Times fra 2015 til 2020 og siden har vært i Afrika, utviser en pro-qatarisk holdning i strid med avisens egne etiske retningslinjer. Denne holdningen kommer til uttrykk på to måter: utelukkende positiv omtale av Qatar og en besettelse av landets regionale rivaler, særlig De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia.
En pro-qatarisk tendens
De første tegnene på en pro-qatarisk slagside i Declan Walshs tekster går tilbake til 2017, da fem arabiske land, ledet av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, innførte en blokade mot emiratet. Allerede ved krisens start framstiller Walsh Qatar som en martyrisert nasjon som holder ut mot sine mektige naboers aggresjon: «Qatar er i praksis beleiret siden en måned, men denne usedvanlig rike staten ved Persiabukta merker foreløpig lite til det» (Wealthy Qatar Weathers Siege, but Personal and Political Costs Grow, 2. juli 2017). I løpet av kort tid publiserer han en rekke artikler der Qatar alltid framstår som et symbol på motstand mot urett.
Walshs artikler kjennetegnes av en fortellerstil som ofte refererer til seg selv, slik at oppfatningen av Qatar som et offer for urimelig angrep får feste. Denne spiralen av henvisninger forsterker inntrykket av et heroisk land som motvillig blir utsatt for naboenes press på grunn av sin vilje til å ivareta egen suverenitet. Da Den internasjonale domstolen «påfører et symbolsk slag mot den handelsmessige og diplomatiske blokaden som De forente arabiske emirater og deres allierte – Saudi-Arabia, Egypt og Bahrain – innførte for å isolere denne lille, eventyrlig rike nasjonen», framhever Walsh kjennelsen som en seier for rettsstaten mot maktmisbruk (Court Orders U.A.E. to Let Expelled Qataris Back In, 23. juli 2018).
Les også: USA: Silicon Valley inntar makten 🔒
Han trekker også fram Qatar som et fristed for toleranse og åpenhet, i motsetning til de andre autoritære regimene i regionen. Denne «inkluderende holdningen er nettopp det som nylig har gjort de langt større nabolandene til Qatar rasende og sendt Midtøsten ut i en av sine mest dramatiske diplomatiske konfrontasjoner» (Qatar Opens Its Doors to All, to the Dismay of Some, 16. juli 2017). Bildet av Qatar som «den lille, utsatte lillebroren i Gulfen», der «gassrikdom og et egenrådig fyrstehus» snudde opp ned på landets skjebne, går igjen i framstillingene til Walsh (Tiny, Wealthy Qatar Goes Its Own Way, and Pays for It, 22. januar 2018).
Samtidig hopper han over kontroversielle temaer som mange internasjonale medier har dekket i årevis. Anklagene om at Qatar finansierer terrorisme er velkjente. I 2013 sa det amerikanske utenriksdepartementet at private donasjoner fra land ved Gulfen var «en hovedkilde til finansiering av sunnimuslimske terrorgrupper, særlig i Syria». Disse påstandene har dukket opp gjentatte ganger, og Washington har pekt på Qatar og Kuwait som sentrale aktører i dette finansieringsproblemet, med et «åpent landskap» for innsamling av midler til terror. Nylig er Qatar også blitt kritisert for kontakten med Hamas, der landet til og med har huset organisasjonens politiske gren.
Organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International har fordømt diskriminering av kvinner og LHBTQ+-personer i Qatar, i tillegg til omfattende utnyttelse av arbeidsinnvandrere. Disse arbeiderne, ofte fra Sør-Asia, utsettes for farlige arbeidsforhold, manglende lønn og strenge restriksjoner på bevegelsesfrihet.
Enkelte rapporter har pekt på at Qatar blander seg inn i andre staters indre anliggender. Skandalen «Qatargate» avslørte for eksempel at Qatar har stått bak påvirkningskampanjer for å bestikke medlemmer av Europaparlamentet, noe som stiller spørsmål ved hvor dypt emiratets innflytelse stikker i vestlige maktsentra.
Mens de fleste regionjournalister har dekket fotball-VM i Qatar 2022 inngående, har Declan Walsh bare omtalt mesterskapet i én artikkel, tre år før det fant sted. Der beskriver han det som «et stort kupp for et lite land med 300 000 innbyggere, som viser hvor ambisiøst det er når det gjelder å bruke gassformuen på å plassere seg på verdenskartet» (Persian Gulf Standoff Starts to Thaw on the Soccer Field, 19. desember 2019). Han nevner også de politiske spenningene under Asiamesterskapet, der supportere fra Emiratene kastet sko mot qatarske spillere etter en scoring. Han nevner ikke de 6 500 omkomne arbeiderne – Qatar erkjenner 414 – ifølge noen beregninger, og heller ikke de klimatiserte stadionene i ørkenen.
Les også: Trump-rådgiver avslører strategien bak provoserende utspill 🔒
I 2018, under de såkalte Middelhavsdialogene i Roma, intervjuet Declan Walsh Qatars utenriksminister, Mohamed Al-Thani. Her var han uvanlig tilbakeholden og tok ikke opp følsomme spørsmål om Qatars forhold til USA eller Iran. Dette intervjuet ble til og med løftet fram av Qatars utenriksdepartement på deres eget nettsted. At han satt på fremste rad under det betydningsfulle Doha Forum i 2019, noe som helt sikkert var avklart med qatarske myndigheter, bekrefter igjen en nær tilknytning til emiratets politiske kretser.
I sine innlegg på X (tidligere Twitter) viser Declan Walsh den samme holdningen. Blant 50 innlegg mellom 2013 og 2024 er hver og ett preget av en klar sympati for Qatar.
5. juni 2018: «Jeg forstår ikke påstanden om at Hafters framgang i Libya i fjor sommer skyldtes Qatars handlingslammelse. Støtten fra Emiratene, ja. Men Qatar trakk mesteparten av sin støtte i Libya mot slutten av 2015 etter ønske fra USA. Påstanden fra Kvartetten om at Qatar var en nøkkelspiller i Libya, stemte aldri.»
1. november 2018: «Mens rivalene Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater står fast i Jemen-krigen, prøver Qatar å skille seg ut som et enevelde med større respekt for menneskerettigheter. Doha har også innført arbeidsreformer i år.»
19. desember 2018: «Qatarsk melk, qatarske lommetørklær og til og med qatarsk såpe: @NYTBen i Doha om hvordan folk takler embargoen fra Saudi-Arabia og Emiratene, 18 måneder senere. ‘Vi er ferdige med det’, sier de.»
18. juli 2020: «Jeg slukte denne historien: Qatars prins og årene hans som student i Los Angeles.»
En anti-Emiratene- og anti-Saudi-Arabia-besettelse på linje med Qatars
Declan Walsh omtaler Qatars naboer, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, på en helt annen måte. Mellom 2015 og 2020 har han skrevet 12 artikler og 70 innlegg på sosiale medier som utelukkende kritiserer Emiratene, uten å rette tilsvarende kritikk mot Qatar, selv om de to emiratene er rivaler. Denne ubalansen er slående: Emiratene framstilles stadig som destabiliserende eller farlige, mens andre stater i Gulfen unngår tilsvarende kritikk.
Fra 2019 til 2024 går Declan Walsh aktivt ut mot Emiratene og Saudi-Arabia i de 12 artiklene der han nevner dem. Han kaller Emiratene en «rogue state», en «mafia-stat» (How a U.S. Ally Uses Aid as a Cover in War, 21. september 2024), og beskriver dem som villige til å manipulere verdensorden til egen fordel. De beskyldes for å finansiere og bevæpne konfliktpartene i blant annet Libya, Etiopia og Sudan, der de påstås å forlenge krigene for å sikre egne økonomiske og politiske interesser.
Siden april 2023 har Walsh viet all oppmerksomhet til Emiratenes rolle i Sudan. Blant hans 109 nyeste innlegg handler 67 om krigen i Sudan, der han konsekvent anklager Emiratene. Han mener de driver en skjult aksjon «med humanitære dekke», der «De forente arabiske emirater står bak en intrikat hemmelig operasjon for å støtte en faksjon i den ødeleggende krigen i Sudan, ved å levere tunge våpen og droner, behandle sårede soldater og sende de mest alvorlige tilfellene til et av sine militærsykehus» (Talking Peace in Sudan, the U.A.E. Secretly Fuels the Fight, 29. september 2023). Denne dobbeltheten, sammen med rollen de spiller i å bevæpne Rapid Support Forces (RSF), forsterker bildet av at Emiratene utnytter kriser til egen vinning.
I Libya påpeker Walsh ironien ved at det, samtidig som en fredskonferanse ble holdt i Berlin, «fløy fire lastefly fulle av militært utstyr til Libya fra De forente arabiske emirater over Nord-Afrika». Samtidig smilte Emiratenes kronprins Mohammed bin Zayed «over en lunsj med fru Merkel i et lyst rom, like før konferansen» (Waves of Russian and Emirati Flights Fuel Libyan War, U.N. Finds, 3. september 2020). For Walsh illustrerer dette kontrasten mellom Emiratenes offisielle diplomatiske løfter og deres faktiske praksis på bakken, i åpen strid med internasjonale våpenforbud.
Les også: Valgseier for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
Når det gjelder blokaden, skildrer Declan Walsh De forente arabiske emirater som anstiftere av regionale kriser, gjerne sammen med Saudi-Arabia, i en åpen kamp om strategisk makt. Han nevner en koordinert kampanje for å isolere Qatar, med urealistiske krav om å bryte forbindelsene med Teheran, samt symbolske handlinger som å fronte en liten rival til Qatars emir. Selv om «få analytikere tror at Qatars emir virkelig er truet» (Qatar Restores Full Relations With Iran, Deepening Gulf Feud, 24. august 2017), påpeker Walsh at mange i Qatar opplever dette som en direkte provokasjon og et forsøk på å undergrave landets stabilitet. Dette narrativet inngår i en bredere kritikk av Emiratene og Saudi-Arabia, som Walsh mener prøver å forme den regionale ordenen til egen fordel.
Også på X (tidligere Twitter) viser Walsh en vedvarende kampanje mot Emiratene. Han deler alle artiklene sine der med rundt 155 000 følgere. Blant 70 innlegg mellom 2011 og 2024 er ingen positive.
30. mai 2016: «En tankevekkende artikkel om bruk av kommersielle spionprogrammer mot dissidenter og journalister i De forente arabiske emirater – og sikkert flere andre steder også.»
29. desember 2018: «I Jemen bruker saudierne og emiratene ikke bare amerikanske kampfly og jemenittiske militser: De bruker også sudanske barnesoldater. En helt avgjørende rapport fra @ddknyt i Khartoum.»
7. mars 2019: «Når informasjon om Dubais økonomi holdes hemmelig, aner ingen hvordan det egentlig står til. Det tyder neppe på at den er i god stand.»
22. juli 2021: «‘Baklava til storesøster’: hvordan De forente arabiske emirater tok i bruk penger for å påvirke valgkampene til Hillary Clinton og Donald Trump før valget i 2016.»
27. september 2024: «Denne uka møtte president Biden lederen av De forente arabiske emirater, hovedsponsoren til styrkene som begår overgrep. Biden roste Emiratene som en nasjon ‘som alltid ser framover’, uten å nevne med ett ord hvordan de har muliggjort etnisk rensing.»
Hva blir igjen av journalistikkens upartiskhet?
Selv om ferske avsløringer har avdekket konkrete former for korrupsjon, er det mindre belyst hvordan journalister eller opinionsledere kan anta bestemte standpunkter gjennom mer diskre påvirkning. Declan Walsh er et eksempel på hvordan en anerkjent journalist kan utvikle en systematisk slagside via det som kalles interessefellesskap.
Dette handler om en strategisk overlapning mellom to parter, ofte underforstått, som samler målene deres for gjensidig vinning. I dette tilfellet virker Walsh å ha tilpasset seg Qatars interesser, særlig fra 2017, da Qatar ble underlagt en blokade fra Saudi-Arabia og Emiratene. Denne kursendringen i artiklene hans sammenfaller med en eskalering av rivaliseringen i regionen og en aktiv strategi fra Qatars side for å bygge støtte i vestlige mediemiljøer.
Slik vedvarende interessekonvergens kan, ofte på en snikende måte, påvirke selv de mest anerkjente medienes redaksjonelle linje, selv om de etiske prinsippene der er blant de strengeste i verden. Denne formen for journalistikk, som grenser til aktivisme, unnslipper lett myndighetenes søkelys og retningslinjer mot utenlandsk innblanding, i motsetning til store mediekampanjer som styres av internasjonale lobbyfirmaer.
Vi lever i en tid med voksende mistillit til tradisjonelle medier, forsterket av skandaler og allestedsnærværende desinformasjon, som gjør grensen mellom profesjonell journalistikk og meningsytring uklar. Som det påpekes i Journalism Ethics: A Philosophical Approach (Oxford University Press, 2010, redigert av Christopher Meyers), bygger journalistisk etikk, tross utviklingen fra radio til TV og digitale plattformer, fortsatt på grunnleggende verdier og gode arbeidsmetoder. I kapitlet A Robust Future for Conflict of Interest (Edward Wasserman, 2020) framheves det dessuten at interessekonflikter er langt mer komplekse og utbredte enn det de fleste etiske retningslinjer fanger opp, og at de berører både tradisjonell og nyere journalistikk. Wasserman analyserer de etiske konsekvensene av slike konflikter og foreslår hvordan de bør håndteres bedre. Dermed må mediene ikke bare verne om sin uavhengighet, men også være åpne om sine kilder og metoder for å unngå fallgruvene ved interessefellesskap og gjenvinne tilliten som er avgjørende for samfunnsoppdraget deres.
