Bashar al-Assads plutselige og uventede reise fra Damaskus til Moskva kaster nok en gang lys over de dype splittelsene mellom det sittende iranske religiøse regimet og store deler av Irans befolkning.
Mens de etablerte religiøse lojalistene ser på hendelsen som både tragisk og en meget negativ utvikling for regimet, så gleder mange vanlige iranere seg over dette med et trolig litt premature, men allikevel fornyede håpet.
Ikke bare øker kritikken av Irans tidligere massive investeringer og militære intervensjoner i både Syria og nabolandene, men situasjonen forsterker også Den islamske republikkens interne legitimitetskrise. Ayatollah Ali Khamenei, sittende på toppen av den Islamske repubikken og samfunnsinstitusjonen Velayat-e Faqih («Jurisprudentens styre», er det ideologiske grunnlaget for det islamske styresystemet i Iran. Det innebærer at en islamsk lærd med høy juridisk og religiøs autoritet (faqih) har det øverste lederskapet, både politisk og religiøst, basert på islamsk lov), er utsatt for en stigende offentlig misnøye og protester over denne politikken.
Republikkens sårbarhet har blitt fremhevet av flere alvorlige tilbakeslag siden midten av september. Disse inkluderer svekkelsen av Hizbollah og en de facto destruksjonen av Hamas, Videre bidrar den pinlige reduksjonen av Irans luftforsvar og ballistiske missilproduksjonsevner fra ustraffede israelske flyangrep på det nasjonale territoriet å redusere regimets kredibilitet.
Den forsinkede og til syvende og sist ikke-eksisterende gjengjeldelsen av Israels angrep (oktober 2024) har skapt en tydelig merkbar frustrasjon innenfor regimets rekker. I årevis har Khameneis støttespillere sett på Assad som en bærebjelke i deres visjon om en sammenhengene sjiamuslimsk «halvmåne» som strekker seg fra Iran gjennom Irak og Syria til Libanon.
Assads Syria fungerte som både en buffer sone mot sunni-ekstremisme og en kanal for Irans støtte og innflytelse til væpnede grupper som Hizbollah. Det å miste denne strategiske brikken i det regionale spillet representerer ikke bare et geopolitisk tilbakeslag for Teheran, men rett og slett oppløsningen av det som i deres øyne var en motstandsakse som Iran møysommelig hadde utviklet og dyrket opp over mange år. De astronomiske pengesummene involvert i å finansiere dette geopolitiske prosjektet – finansiert av petrodollar – var egentlig sårt trengt hjemme.
De tradisjonelle lojalistene begynner å tvile
Mange av Khameneis tilhengere, som hadde en investert ideologisk tro og gjerne økonomiske interesse i denne sjiamuslimske halvmåne-alliansen fra Persiagulfen til Middelhavet, sitter nå igjen med dyp skuffelse og harde realpolitiske kritiske spørsmål til regimet.
Et overraskende, høyst uvanlig, men naturligvis velkomment eksempel kom fra Bisimchi Media, et presseorgan vanligvis ansett som nært etterretningsenheten til Den islamske revolusjonsgarden (IRGC), som anklaget Khamenei for passivitet i responsen på Israels angrep.
Dette var kanskje den første kritiske vurderingen av lederens handlinger. Selv om kritikken raskt ble trukket tilbake og Bisimchi-redaksjonen utstedte en unnskyldning, så avslørte den en økende misnøye blant det som tradisjonelt har blitt betraktet som ekstremt regime-lojale aktører.
Etter denne hendelsen utstedte det iranske nyhetsbyrået Tasnim News Agency, et langt mer fremtredende IRGC-organ, en advarsel mot avvik og frafall fra Khamenei. At advarselen handler om krav til en sterkere intern disiplin, og at den fant veien ut i offentligheten, viser at spenninger eksisterer og at de er vanskelige å begrense, selv innenfor regimets tradisjonelt mest lojale rekker.
Ledende militære personaliteter innenfor IRGC, som for eksempel Hadi Zarea, et medlem av Quds-styrken i Syria, har offentlig kritisert Irans strategi, og anklaget IRGC-ledelsen for å overdrive suksesser mens de skape ytterligere utfordringer for landet. Denne formen for kritikk, høyst uvanlig i Iran, fremhever en voksende splittelse blant regimets tradisjonelt lojale spillere.
Khamenei klamrer seg til sine filler
For å motarbeide den stigende misnøyen har stemmer nær Khameneis kontor forsøkt å fremheve optimisme ved å publisere Khameneis råd om å vise motstandskraft i nederlag og ydmykhet i seier. Nok en som “tar ansvar ved å bli sittende”.
Likevel er fortvilelsen til å ta og føle på blant dem som hadde trodd at den Iran-ledede motstandsaksen var uovervinnelig og at de sto ovenfor en nær seier over sionismen med et tusenårsrike i perspektiv.
Kollapsen av Assad-regimet reduserte ikke bare brutalt Irans territorielle rekkevidde og offensive kapasiteter, men tvinger Teheran til å innse den harde realiteten som bekrefter at deres strategiske beregninger utvilsomt ikke bare har vært altfor optimistiske, men kan faktisk over sikt sette hele den islamske republikken med sitt Velayat-e Faqih i fare.
Endringer i den tradisjonelle nasjonale maktbalansen
Khamenei trenger og har alltid gjort et utstrakt bruk sine lojale tilhengere for å dempe tidligere uro og opprettholde sitt regime ved en brutal kontroll over den iranske befolkningen
Men mange i disse rekkene sliter nå med en utstrakt desillusjon. Noen stiller spørsmål ved Irans utenrikspolitikk og krever introspeksjon og revurdering. Det gjenstår nå å se om og eventuelt hvordan Khamenei vil samle basen sin og adressere deres økende bekymringer i møte med et raskt skiftende regionalt landskap.
Assads fall har dype implikasjoner og ført til endrede oppfatninger av det islamske regimet innenfor det iranske samfunnet. Et betydelig antall av iranere som søker strukturelle endringer i Iran oppfatter nå staten som svakere og mindre i stand til å påtvinge frykt og undertrykkelse. Denne oppfatningen eroderer regjeringens autoritet og hjelper dissidenter til å styrke motstand og kollektiv identitet.
Les også: Intervju med Hizbollah-krigere: – Uten Iran ville ikke Hizbollah eksistert i dag
Skulle regimet begynne å mangle kapasitet til å utøve en øyeblikkelig brutal og dødelig vold imot befolkningen, så kan en fredelig politisk aktivisme, etter hvert som folk blir tryggere på å utfordre statens propaganda og feilinformasjon kanskje komme ble mer fremtredende.
Håp på den ene siden, men med passivitet og fragmentering på den andre, kan legge grunnlaget for kraftigere opprør og mer dynamiske sosiale bevegelser som utfordrer de urettferdige, korrupte og udugelige menneskene som i dag sitter med makten i Iran.
Selv om Den islamske republikken er langt fra å være en feilet stat, viser den klare tegn på store svakheter. Internasjonalt har regimet mistet mye av sin legitimitet, og internt preges landet av økonomisk vanstyre, rettslig uredelighet, forfall i infrastruktur og sviktende sosiale tjenester. Dette illustrerer hvordan internasjonal eventyrpolitikk og ideologiske vrangforestillinger har trukket landet inn i en økonomisk ond sirkel som kan bli svært vanskelig å bryte ut av.
Svekkelsen av Den islamske republikken gjennom en rekke utenrikspolitiske nederlag har undergravd offentlig støtte til regimet, og erodert dens evne til å opprettholde kontrollen. Etter hvert som regimets autoritet forhåpentligvis svekkes, er det mer sannsynlig at vanlige iranere handler mer radikalt og destabiliserer regimet ytterligere.
Kronikkforfatteren har bodd i Iran i 9 år.
Hvordan Iran ser på Midtøsten: Intervju med Irans parlamentspresident
