Tyskland griper inn i Brussel gjennom sine NGO-er for å påtvinge sin energipolitikk. Frankrike og kjernekraftsektoren får lide for det.
Økonomi er energi i omforming. Det trenger man ikke å fortelle tyske industriledere. Den kraftige økningen i strømprisene siden krigen i Ukraina startet, har konfrontert dem med katastrofen ved å ha lagt ned sine kjernekraftverk siden innføringen av Energiewende på 1990-tallet. I denne selvmordsprosessen har Berlin angrepet Frankrikes konkurransefortrinn i energisektoren for å fremme sin egen industri innen fornybar energi[1] og opprettholde sin økonomiske dominans i Europa. Tyskland fører dermed en antikjernekraft informasjonskrig mot Frankrike ved å støtte seg på sine innflytelsesrike nettverk i Brussel og et arsenal av politiske stiftelser som tjener deres interesser.
Opprinnelsen og utviklingen av Energiewende
I det tyske etterkrigssamfunnet, traumatisert av de amerikanske atombombene over Nagasaki og Hiroshima, og senere av frykten for en global atomkrig mellom de to blokkene under euromissilkrisen i 1977, oppstod det raskt en naturlig aversjon mot kjernekraft blant befolkningen. Denne mottakelige grobunnen gjorde antikjernekraftbevegelsen i Tyskland vellykket. Allerede i 1980 dukket ideen om en «energiovergang» (Energiewende[2]) opp, med mål om gradvis å forlate fossil energi og kjernekraft til fordel for fornybar energi. Denne drømmen fant umiddelbart gjenklang hos den tyske befolkningen og fikk politisk støtte i det unge miljøpartiet Die Grünen, som kom til makten i en svart-grønn koalisjon med CDU på begynnelsen av 1990-tallet. Det var da promoteringen av fornybar energi ble spydspissen i en kraftig ideologisk diskurs basert på miljømessig «god samvittighet» og utstøting av kjernekrafttilhengere[3].
Les også: Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
Det energipolitiske vendepunktet kom i 1998 under den første rød-grønne koalisjonen[4] ledet av Gerhard Schröder. Han foreslo to lover som gjorde Energiewende til en politisk plan for Tyskland. Den første[5] styrket støtten til utviklingen av fornybar energi (ved å garantere salgspriser over markedsprisen på bekostning av forbrukeren), og den andre[6] planla en gradvis utfasing av kjernekraft. Eksisterende kjernekraftverk ble bestemt nedlagt, mens bygging av nye anlegg ble forbudt. Denne overgangen ble igjen akselerert i 2011 etter Fukushima-katastrofen, da Angela Merkel kunngjorde den fremskyndede nedleggelsen av alle tyske kjernekraftverk innen 2022[7]. I april 2023 ble landets tre siste kjernekraftreaktorer endelig stengt[8]. Miljøaktivistenes grønne drømmer har blitt virkelighet.
Den europeiske union tvunget til lydighet
Den forhastede utfasingen av kjernekraft har gjort den tyske økonomien sårbar for klimavariasjoner og usikkerheten ved fornybar energis uregelmessige produksjon. For å regulere ustabiliteten i sin energiproduksjon er Tyskland avhengig av samarbeid med nabolandene for å kvitte seg med overproduksjon gjennom eksport eller kompensere for produksjonsunderskudd gjennom import. Med sin energiforsyning nå på spill har Tyskland ikke nølt med å mobilisere sitt innflytelsesrike nettverk av lobbyister i Brussel for å forsvare sine interesser og påtvinge sin energimodell[9].
Denne innflytelsen har vist seg på tre måter[10]. I 1996 var direktiv 96/92/EF rettet mot å utvikle tyske markeder ved å fremme sammenkobling av de europeiske elektrisitetsnettene innenfor rammen av det europeiske elektrisitetsmarkedet. I 2007 startet EU arbeidet med å liberalisere det europeiske energimarkedet. Et eksempel på dette er direktiv 2009/28/EF, som ble endret etter press fra tysk lobbyvirksomhet for å sikre fordelaktige støtteordninger for produsenter av fornybar energi [11]. Til slutt har Tyskland utnyttet subsidiene fra Den europeiske investeringsbanken ved å ekskludere kjernekraft fra det grønne taksonomimerket (en eksklusjon som ble opphevet i 2022). Fossilgass – særlig russisk – som er essensiell for den tyske økonomien for å erstatte kjernekraft, anses derimot som en overgangsenergi. Med andre ord er bare det som sikrer bærekraften og hegemoniet til den tyske energimodellen, ansett som bærekraftig eller karbonfritt.
En fiende å nedkjempe: Den franske kjernekraften
Det er tydelig at den tyske lobbyvirksomheten rundt taksonomien hadde en syndebukk: Frankrike og dets flaggskip atomkraftselskap Électricité de France (EDF) [12]. Utfasing av kjernekraft har mekanisk økt strømprisene øst for Rhinen, og risikoen for Tyskland var et uakseptabelt tap av konkurranseevne for sin industri, mens det ved grensen ble solgt strøm til 2,5 ganger lavere pris. Henri Proglio, tidligere administrerende direktør i EDF, uttalte til Den franske nasjonalforsamlingen: «Hvordan kan dere tro at dette landet, som har basert sin rikdom, sin effektivitet og sin troverdighet på sin industri, vil akseptere at Frankrike har et så kraftig konkurranseverktøy som EDF rett utenfor døren? I tretti år har tyskernes besettelse vært å desintegrere EDF; de har lyktes![13]»
Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt🔒
I utgangspunktet hadde EDF mottatt nyheten om liberaliseringen av det europeiske markedet positivt. De var teoretisk sett vinnere siden de tilbød de beste prisene. Men Tyskland, under dekke av EU-kommisjonen, var raskt ute med å påpeke EDFs monopolposisjon på det franske markedet og utøvde et konstant press for at selskapet skulle gi etter for deres krav[14]. Den ettergivende og ufattelige naiviteten til de franske regjeringene i å etterkomme dette resulterte i vedtakelsen av NOME-loven i 2010 og ARENH-ordningen som fulgte. Denne loven tvang EDF til å selge en fjerdedel av sin kjernekraftproduksjon hvert år til kostpris (42 €/MWh) til sine «konkurrenter» som ikke eksisterte, det vil si mellomledd i bransjen som ikke produserte energi. EDF var rik; de måtte gi bort sin kjernekraftfortjeneste. Det var absurd, og Frankrike gjorde det av hengivenhet til sin idé om Europa. På ti år har EDFs aksjekurs falt med 80 %, og selskapet har blitt ruinert[15]. Tyskland hadde fått det som de ville.
Det tyske stiftelsesarsenalet i informasjonskrigen
I denne sabotasjeoperasjonen mot den franske kjernekraften støtter Tyskland seg på flere politiske stiftelser, hvor de fremste er Heinrich Böll og Rosa Luxemburg, finansiert av Berlin med 500 millioner euro per år[16].
Heinrich Böll-stiftelsen har siden 2016 koordinert påvirkningsoperasjoner mot fransk kjernekraft ved å finansiere et bredt spekter av NGO-er som Réseau Action Climat (som samler 27 nasjonale organisasjoner som Greenpeace France, WWF og Sortir du nucléaire). I 2022 mottok stiftelsen 67 % av sin finansiering fra den tyske regjeringen og EU, og konsentrerte over 50 % av sin virksomhet i utlandet. I tett samarbeid med det tyske grønne partiet fokuserer den hovedsakelig på å produsere og finansiere innhold og rapporter for distribusjon i pressen og politiske kretser, gi stipend til miljøforskning ved universiteter, møte franske eliter og støtte opprettelsen av politiske partier som Les Écologistes. Innholdet de produserer fordømmer systematisk atomavfall, kjernefysiske risikoer eller den franske statens og EDFs stahet når det gjelder kjernekraft, og nøler ikke med å gå så langt som til desinformasjon ved å hevde at kjernekraft er forurensende og upålitelig[17]. De unnlater aldri å skryte av fordelene ved tyske Energiewende eller fremtiden til fornybar energi.
Les også: Illusjonistene: Løgner om økologi 🔒
Rosa Luxemburg-stiftelsen, selv om den ikke har en avdeling i Frankrike, angriper franske energinteresser i utlandet, spesielt innen uranutvinning. Den deltar for eksempel i publiseringen av et Uran-atlas[18] i 2022, finansiert av det tyske føderale departementet for økonomisk samarbeid og utvikling, som fordømmer Frankrikes nykolonialisme i Niger og de helsemessige farene ved utvinning av mineralet av Orano (tidligere Areva). Hvordan kan man unngå å se Berlins hånd som søker å undergrave den franske kjernekraftsektoren, påtvinge det franske folk denne falske ideen om at kjernekraft er skadelig for miljøet, og støtte sin egen industri innen fornybar energi?
Konklusjon
I møte med tysk innblanding mot fransk energiuavhengighet er én ting klart: interessekonflikter og motsetninger mellom land har ikke mirakuløst forsvunnet i Europa etter 1945. Til tross for en viss idealistisk pasifisme, forblir geopolitikk et spill av maktforhold mellom stater, selv innenfor Den europeiske union. «Stater har ingen venner», sa general de Gaulle. Likevel fortsetter Élyséepalasset å flagge «det fransk-tyske vennskapet», mens Wikipedia-siden for dette uttrykket ikke eksisterer på tysk, men bare på fransk, esperanto og svensk…
Fotnoter
[1] Fornybar energi.
[2] Fra rapporten fra 1980 utgitt av Öko-Institut, et forskningsinstitutt for miljøet, med tittelen «Energie-Wende: Vekst og velstand uten olje og uran».
[3] Det er i denne sammenhengen at kansler Helmut Kohl innførte innmatningstariffloven av 1991, som påla distribusjonsselskaper å kjøpe elektrisitet fra fornybare energikilder til en pris over markedsprisen.
[4] Koalisjon mellom sosialdemokratene i SPD og de grønne i Die Grünen.
[5] Loven Erneuerbare-Energien-Gesetz (EEG), vedtatt i april 2000.
[6] Atomenergiloven, trådte i kraft i 2002.
[7] Frédéric Lemaître, «Angela Merkels omvendelse til fordel for en utfasing av kjernekraft», Le Monde, 1. april 2011.
[8] Jens Thurau, «Tyskland stenger sine siste kjernekraftverk», Deutsche Welle, 14. april 2023.
[9] Inga Margrete Ydersbond, «Multi-level lobbying in the EU: The case of the Renewables Directive and the German energy industry», Fridtjof Nansen Institute, oktober 2012.
[10] EGE-rapporten fra mai 2021, «Jeg angriper! Hvordan Tyskland forsøker å svekke Frankrike varig i energispørsmålet?»
[11] Margot de Kerpoisson, «Energi-blitzkrieg: Tyskland i kampanje mot fransk kjernekraft», Conflits, 1. mai 2022.
[12] Se EGE-rapporten datert juni 2023, «Innblanding fra tyske politiske stiftelser og sabotasje av den franske kjernekraftsektoren».
[13] Undersøkelseskommisjon av 13. desember 2022.
[14] Felles innlegg, Energi: «For å gjenvinne billig elektrisitet må vi kvitte oss med kravene fra Brussel», Le Figaro, 5. juni 2023.
[15] Charles Gave, «AREVA, ALSTOM, EDF, vi har den beste offentlige forvaltningen i verden», Institut des libertés, 30. januar 2022.
[16] EGE-rapporten, «Varslingsrapport – Innblanding fra tyske politiske stiftelser og sabotasje av den franske kjernekraftsektoren», 22. juni 2023.
[17] https://www.greenpeace.fr/nucleaire-la-fable-de-la-fiabilite/
[18] https://rosaluxna.org/wp-content/uploads/2022/01/Uranatlas2022_franzosisch.pdf
