Kriminelle nettverk og geopolitiske interesser: Mens verdenssamfunnet ser på den syriske borgerkrigen som en humanitær katastrofe, har et annet problem utviklet seg i skyggen. Produksjonen av Captagon, et amfetaminlignende stoff, har eksplodert og sprer seg nå som en rusgift over hele Midtøsten, drevet av både økonomiske- og politiske motiver.
Amfetaminmisbruk i Midtøsten har blitt et alvorlig problem. Det går i ulovlig produksjon av den tidligere ADHD-medisinen, det amfetaminlignende stoffet Captagon, som er et sterkt vanedannende sentralstimulerende middel. Pillene fører til at rusmisbrukeren føler seg våken og fryktløs og merker ikke tretthet eller sult. Når effekten går over så er det bare å ta en ny pille, og følelsen av velbehag igjen forsterkes.
Stoffet ble opprinnelig utviklet av det tyske legemiddelselskapet Degussa Pharma Gruppe som en medisin mot ADHD og narkolepsi. Men salget ble etterhvert stoppet på grunn av at pillene var svært vanedannende, og gav mange bivirkningene slik som depresjon, søvnmangel og underernæring.
Pillene er enkle og billig å produsere, og man trenger ikke store kjemiske kunnskaper, da innholdet som regel er en blanding av amfetamin og koffein. Men Captagon påvirker helsen til misbrukerne, med potensielle bivirkninger som svekket kognitiv funksjon og hjerteproblemer. Produksjonen er per definisjon ikke underlagt statlig kontroll, så brukeren kjenner ikke til det eksakte kjemiske innholdet i hver pille, som kan være farlig.
Amfetaminpreparatet har flere brukergrupper, men siden Captagon gir en følelse av fryktløshet, er rusmiddelet er spesielt populært blant Midtøstens mange voldsaktører, inkludert soldater, terrorister og diverse væpnede grupper. Men stoffet blir også brukt rekreasjonelt av mannen i gata som trenger å stå på, eller som bare ønsker en flukt fra en kjedsommelig hverdag.
Captagon-misbruket har sett en astronomisk vekst over det siste tiåret, og det er en aktør som skiller seg ut som hovedprofitør: Regimet til Bashar al-Assad i Syria. Som hovedprodusent og -selger av stoffet, tjener ikke bare det internasjonalt isolerte regimet store beløp av svært tiltrengt utenlandsk reservevaluta, men det bruker også i økende grad sin kontroll over produksjonen av stoffet som et geopolitisk verktøy for å presse sine naboland – hvor stoffet ofte ender opp – til politiske konsesjoner.
Ved å tilby å slå ned på produksjonen av det narkotiske middelet i bytte mot Syria sin fulle gjeninntredelse i den arabiske verdenen, tar Assad-regimet nå høyde for å gjenvinne sin politiske legitimitet Midtøsten-regionen. Men salget har vist seg til å være svært lukrativt for et pengesulteforet regime.
Kan Syrias naboland gi nok diplomatiske, politiske og økonomiske insentiver til at Assad-regimet gir opp denne viktige inntektskilden?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
