I 1975 var Frankrike velstående, industrialisert, respektert og suverent. Femti år senere står landet, og mindre enn ett år før presidentvalget, på randen av flere sammenbrudd – økonomiske og finansielle, men også samfunnsmessige, kulturelle, religiøse, demografiske og sikkerhetsmessige. Hvordan kom vi hit?
Rapporten fra det franske instituttet Thomas Moore svarer på spørsmålet, både i form og innhold. Gjennom femti konkrete, daterte og dokumenterte politiske beslutninger, vedtatt mellom 1975 og 2025, fortelles historien om Frankrikes kollektive forfall, tema for tema. Målet er ikke å klage eller dvele ved fortiden, men ut fra overbevisningen om at en troverdig gjenreisning er umulig uten en objektiv og fullstendig diagnose av årsakene til dette sammenbruddet.
50 år og 50 vedtak
Valget av perioden 1975–2025 er ikke vilkårlig. De ytre omveltningene i disse tiårene – globaliseringen, fremveksten av nye aktører, datarevolusjonen, den digitale revolusjonen og revolusjonen innen kunstig intelligens – har vært kolossale og har uunngåelig omfordelt nasjonenes posisjoner. Men i 1975 var ingenting avgjort. Utviklingen kunne tatt en annen retning. I stedet for å bøte på sine svakheter, forverret Frankrike dem, vedtak for vedtak.
Rapporten tar for seg femti store og strukturelle valg, fordelt på ti temaer: demokrati, institusjoner og desentralisering; skole, kultur og overføring av kunnskap og verdier; økonomi, industri og landbruk; energi og miljø; stat, skatt og offentlige finanser; innvandring og integrering; sosialmodell og familie; helse; sikkerhet og justis; suverenitet og Europa. Alle vedtakene er vurdert ut fra kontekst, motivene er analysert, og de kumulative virkningene er tallfestet og blir sammenlignet med valg og vedtak fattet av sammenlignbare land, på grunnlag av sikre offentlige og private kilder.
Les også: NUPI-forsker: Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi
Tre feil om de gjennomgripende omveltningene i verden
Gjennomgangen har avdekket tre store analytiske feil:
- Den første var at man anså globaliseringen for å være et gode i seg selv, og som førte til nasjonenes endelikt, mens den tvert imot var deres høydepunkt – i dag opplever vi imperienes og nasjonenes tilbakekomst, etter å ha svekket vår egen nasjon i stor grad.
- Den andre misforståelsen dreier seg om den endrede karakteren i den europeiske integrasjonen. Fra Enhetsakten i 1986 til Maastricht- og Lisboa-traktatene ble enkelte avgjørende myndighetsområder overført fra nasjonalt nivå til et europeisk fellesskapsnivå som i stor grad har mislykkes, og som for europeernes del har vært en elendig byttehandel.
- Den tredje misforståelsen er vegringen mot å erkjenne islams spesielle natur, både som religion, juridisk kodeks og politisk instans, og dermed den historisk sett ukjente karakteren ved innvandrere med muslimsk opphav.
Tre illusjoner om hva staten kan gjøre
Analysen avslører deretter tre vedvarende illusjoner: uforenligheten mellom eksterne/internasjonale forpliktelser og innenlandske økonomiske valg; den kontinuerlige og ineffektive utvidelsen av statens virkeområde – der økende ressurser går hånd i hånd med økende avmakt; og et lovgivningsvanvidd under konstant endring – med mer enn 25 tiltak om innvandring, like mange om å forenkle byråkrati og administrasjon og rundt tyve helsereformer – som har lammet den offentlige handlingskraften i stedet for å ta opp grunnleggende problemer.
Fire trusler mot demokratiet
Av dette følger fire trusler mot demokratiet:
- Oppfatningen av at demokratiet ble svekket fordi resultatet av at folkeavstemningen i 2005 ikke ble respektert
- Tap av tillit til statens handlekraft
- Svekkelse av lokaldemokratiet og kommunene
- Og den styrende klassens store ansvar for de skadeligste effektene av sine egne vedtak, og for at den nesten aldri å ha svart på franskmennenes krav
En advarsel, men fremfor alt et enormt håp
Til slutt fremhever rapporten en bekymringsfull og fast størrelse: At høyresiden aldri reverserer venstresidens strukturelle reformer og sjelden hevder sine egne overbevisninger – på grunn av «Ratchet-effekten» og motpartens ideologiske dominans.
Likevel, konklusjonen er klart og tydelig fremtidsrettet. Når omfanget av de begåtte feilene blir fastslått på en objektiv måte, viser det samtidig at det finnes et kolossalt potensial for et comeback: Betydelige budsjettbesparelser uten å undergrave de sosiale balansepunktene, et industrielt oppsving drevet frem av den teknologiske utviklingen, og et sterkt ønske om reform og endring i flere europeiske land. Nesten overalt er kapasiteten og viljen til gjenopprettelse på høyde med konsekvensene av de feilene som er begått.
Denne første rapporten er en nødvendig forløper og et viktig forarbeid til den andre som Institut Thomas More skal publisere i høst. Rapport nummer 2 vil ta for seg hvilke tiltak som må iverksettes for å gjenreise Frankrike i 2027.
