En strukturell avhengighet omgjort til strategisk styrke.
Våren 2026 befinner Spania seg i sentrum av et slående energiparadoks. Uten betydelige fossile ressurser er landet nesten fullstendig avhengig av import av både olje og gass. Likevel, idet krigen mellom Iran og USA – utløst av operasjonen «Epic Fury» 28. februar – lammer Hormuzstredet, fremstår den iberiske staten som et av Europas mest robuste energisystemer.
Dette strategiske sundet, hvor rundt 20 prosent av verdens olje (20 millioner fat per dag) og en tilsvarende andel flytende naturgass (LNG) passerer, har vært nærmest blokkert siden begynnelsen av mars. I denne situasjonen nyter Spania likevel godt av en avgjørende fordel: en tilsynelatende overdimensjonert energiinfrastruktur. Den har lenge vært gjenstand for kritikk, men fremstår nå som en sentral styrke.
Den avgjørende styrken i gassinfrastrukturen
Kjernen i denne motstandskraften ligger i et svært omfattende gassnettverk. Med syv regassifiseringsterminaler står Spania for nær 30 prosent av Europas kapasitet – en unik posisjon på kontinentet. Disse anleggene, blant annet i Barcelona, Huelva og Bilbao, gjør det mulig å importere LNG fra praktisk talt alle verdens regioner, og gir en fleksibilitet som land avhengige av rørledninger ikke har.
Denne importkapasiteten suppleres av et effektivt lagringssystem. Anlegget i Yela, i Castilla-La Mancha, kan lagre én milliard kubikkmeter gass – tilsvarende rundt 40 dagers nasjonalt forbruk. I mars 2026 lå de spanske reservene betydelig over det europeiske gjennomsnittet, noe som vitner om en proaktiv og fremsynt risikostyring.
Les også: Hinduene i Ceuta: en liten minoritet med stor innflytelse 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
