Sentral-Asia knytter stadig tettere bånd både internt og til den bredere tyrkiske verden. Spørsmålet er om de parallelle integrasjonsprosessene styrker hverandre – eller trekker regionen i ulike retninger.
Siden begynnelsen av 2010-årene har det regionale samarbeidet og integrasjonsprosessene i Sentral-Asia gått inn i en ny utviklingsfase. Særlig har omleggingen av Usbekistans utenrikspolitikk styrket den politiske dialogen mellom statene i regionen og bidratt til fremveksten av en ny modell for sentralasiatisk integrasjon. Samtidig har Organisasjonen av tyrkiske stater (OTS) utviklet seg fra å være en hovedsakelig kulturell og humanitær plattform til å bli en viktig institusjon for politisk, økonomisk og geostrategisk samarbeid. Den parallelle utviklingen av disse to integrasjonsprosessene reiser et sentralt akademisk spørsmål: Er OTS og den sentralasiatiske integrasjonen konkurrerende prosjekter, eller representerer de utfyllende former for politisk integrasjon som virker på ulike nivåer?
Mange forskere beskriver den sentralasiatiske integrasjonen som en modell for regional integrasjon basert på geografisk nærhet. Samarbeidet mellom statene i regionen er da også forankret i felles historiske erfaringer, sammenfallende sikkerhetsutfordringer, miljøhensyn, forvaltning av vannressurser og økonomisk gjensidig avhengighet. Siden 2018 har konsultasjonsmøtene mellom Sentral-Asias statsoverhoder vært den viktigste plattformen for regional politisk dialog. Vedtaket av utviklingskonseptet «Sentral-Asia–2040» under det sjette konsultasjonsmøtet i Astana i 2024 viste særlig at den politiske tilnærmingen mellom statene i regionen hadde gått inn i en kvalitativt ny fase. Dokumentet trekker opp de langsiktige strategiske retningene for det regionale samarbeidet og har som mål å utvikle felles tilnærminger til politisk dialog, økonomisk samarbeid og sikkerhetsspørsmål.
Et særtrekk ved den sentralasiatiske integrasjonen er imidlertid at den fortsatt bare er delvis institusjonalisert. I motsetning til EU, ASEAN og til og med OTS har regionen verken et permanent sekretariat, et parlament eller egne organer for integrasjonssamarbeidet. Beslutningene bygger i stor grad på politiske konsultasjoner mellom statsoverhodene og mekanismer for konsensusbygging. Selv om denne fleksibiliteten legger til rette for pragmatisk samarbeid, begrenser den samtidig integrasjonsprosessens institusjonelle bærekraft. På det nåværende stadiet kan den sentralasiatiske integrasjonen derfor først og fremst beskrives som en modell for politisk konsolidering og tillitsbygging mellom statene i regionen.
Organisasjonen av tyrkiske stater representerer derimot en annen modell for politisk integrasjon. Mens den sentralasiatiske integrasjonen bygger på geografisk nærhet, er OTS basert på felles historie, språk, kultur og tyrkisk identitet. I denne forstand utgjør OTS en transregional snarere enn en rent regional integrasjonsmodell. Tyrkias og Aserbajdsjans deltakelse sammen med de sentralasiatiske medlemsstatene utvider organisasjonens geografiske rekkevidde betydelig. OTS bør derfor ikke bare betraktes som en regional organisasjon, men som en bredere politisk samarbeidsplattform som omfatter den tyrkiske verden.
På dette punktet oppstår et viktig spørsmål: Utgjør OTS’ økende innflytelse en utfordring for den sentralasiatiske integrasjonen? Russiske, europeiske og amerikanske ekspertmiljøer har ulike fortolkninger av forholdet mellom OTS og den sentralasiatiske integrasjonen. Russiske forskere som V. Avatkov, A. Lukin og andre betrakter styrkingen av OTS som ett av de nye formatene for regionalt samarbeid i Eurasia. Etter deres syn bidrar organisasjonen riktignok til å institusjonalisere samarbeidet mellom tyrkiske stater, men det er lite sannsynlig at den i overskuelig fremtid vil utvikle seg til et alternativt geopolitisk maktsentrum på linje med Den eurasiske økonomiske union eller Samveldet av uavhengige stater. Enkelte russiske analytikere understreker likevel at OTS’ økende politiske og økonomiske aktivitet kan styrke Tyrkias innflytelse i Sentral-Asia.
Les også: Sentral-Asia: Fra imperiers slagmark til egen union 🔒
Vestlige eksperter har en tendens til å innta et annet perspektiv. Forskningsmiljøer i USA og Europa betrakter generelt OTS som en plattform som fremmer regionalt samarbeid og bedre forbindelser på tvers av landegrensene. Ifølge denne fortolkningen styrker organisasjonens utvikling de sentralasiatiske statenes posisjon som selvstendige aktører i internasjonal politikk og reduserer risikoen for overdreven avhengighet av ett enkelt geopolitisk maktsentrum. Særlig europeiske forskere analyserer ofte OTS i sammenheng med Den transkaspiske internasjonale transportkorridoren og Midtkorridoren. De betrakter organisasjonen som en viktig del av de fremvoksende geoøkonomiske forbindelsene mellom Europa og Asia.
Samtidig betrakter flere amerikanske strategiske forskningsinstitusjoner selve den sentralasiatiske integrasjonen som en viktig faktor for å styrke statenes politiske handlekraft i regionen. Fra dette perspektivet bidrar konsultasjonsmøtene mellom Sentral-Asias statsoverhoder til å forme en selvstendig regional politisk dagsorden. OTS blir på sin side sett på som en tilleggsmekanisme som støtter og utvider denne prosessen innenfor det bredere tyrkiske området. De fleste vestlige eksperter oppfatter derfor ikke OTS og den sentralasiatiske integrasjonen som konkurrerende initiativer, men snarere som integrasjonsmekanismer som fungerer på ulike nivåer.
En sammenlignende analyse av disse tilnærmingene viser at russiske eksperter har en tendens til å legge vekt på de geopolitiske konsekvensene av OTS, mens europeiske og amerikanske forskere fremhever spørsmål som regionale forbindelser, økonomisk diversifisering og stabilitet. Alle de tre ekspertmiljøene erkjenner likevel i økende grad at forholdet mellom OTS og den sentralasiatiske integrasjonen ikke kan forklares tilfredsstillende gjennom en enkel konkurransemodell.
For det første deltar de sentralasiatiske medlemsstatene i OTS samtidig aktivt i de regionale konsultasjonsformatene. Usbekistan, Kasakhstan og Kirgisistan spiller sentrale roller både i den sentralasiatiske integrasjonen og i OTS. Dersom disse to prosjektene faktisk konkurrerte med hverandre, ville statene etter hvert bli tvunget til å prioritere det ene rammeverket fremfor det andre. I praksis har det imidlertid ikke oppstått noen slik tendens.
Les også: Det nye «store spillet»: Energireserver og naturressurser i Sentral-Asia 🔒
For det andre ivaretar OTS og den sentralasiatiske integrasjonen ulike politiske funksjoner. Den sentralasiatiske integrasjonen har først og fremst som mål å sikre regional stabilitet, styrke det gode naboskapet og håndtere felles regionale utfordringer. OTS utvider derimot dette samarbeidet til et bredere geopolitisk område. Den sentralasiatiske integrasjonen fungerer med andre ord som en mekanisme for intern politisk konsolidering, mens OTS fungerer som en plattform for ekstern politisk maktprojeksjon.
Denne dynamikken kommer særlig tydelig til uttrykk i Usbekistans utenrikspolitikk. President Shavkat Mirziyoyev har konsekvent fremhevet sentralasiatisk samarbeid som en strategisk prioritet i landets utenrikspolitikk. Samtidig har han aktivt fremmet initiativer innenfor OTS med sikte på å utvide organisasjonens politiske og økonomiske potensial. Dette viser at Usbekistan ikke betrakter de to integrasjonsplattformene som motstridende, men som sammenkoblede mekanismer som tjener utfyllende mål.
Sett fra et nyliberalt institusjonalistisk perspektiv representerer OTS og den sentralasiatiske integrasjonen institusjoner som fungerer på ulike nivåer for å samordne statlige interesser. Mens det sentralasiatiske rammeverket bidrar til tillitsbygging og samarbeid internt i regionen, styrker OTS dette samarbeidet gjennom institusjonelle mekanismer og øker dets internasjonale synlighet og innflytelse. Fra et konstruktivistisk perspektiv styrker den sentralasiatiske integrasjonen en regional identitet, mens OTS fremmer utviklingen av et bredere politisk fellesskap basert på tyrkisk identitet og felles historisk erindring.
Avslutningsvis blir det stadig vanskeligere å forklare forholdet mellom Organisasjonen av tyrkiske stater og den sentralasiatiske integrasjonen ved hjelp av konkurransebegrepet. Den politiske utviklingen i vår tid viser at disse to integrasjonsrammeverkene ivaretar ulike, men utfyllende funksjoner. Mens den sentralasiatiske integrasjonen bidrar til regional politisk solidaritet og stabilitet, omsetter OTS denne solidariteten i bredere former for politisk samarbeid og internasjonal innflytelse i den tyrkiske verden. Fremfor å betrakte dem som alternative prosjekter er det derfor mer treffende å se dem som sammenkoblede og gjensidig forsterkende bestanddeler i en integrasjonsprosess på flere nivåer. En slik fortolkning gjenspeiler mest presist Usbekistans nasjonale interesser, landets flervektorbaserte utenrikspolitikk og den bredere dynamikken i det regionale diplomatiet.
Dette innlegget er skrevet av Zulkhumor Makhmudova, PhD student ved University of World Economy and Diplomacy.
Sentral-Asias utfordringer i en ny geopolitisk virkelighet 🔒
