Den nye filmen om Michael Jackson viser en stjerne uten kontroverser. Regissør Antoine Fuqua retter blikket mot musikken og scenen – og lar de vanskeligste spørsmålene ligge.
Filmen Michael, regissert av Antoine Fuqua, har vært ventet lenge. Forventningene var likevel dempet. Prosjektet har vært tett knyttet til artistens familie, og det merkes: Filmen holder seg unna alt som kan være vanskelig, melder Le Monde.
Hvordan fortelle historien om Michael Jackson – en superstjerne som også ble anklaget for alvorlige overgrep? Dokumentaren Leaving Neverland fra 2019 satte sterke spor. Likevel velger filmen å overse dette.
Datteren Paris Jackson reagerer på valget.
– En stor del av filmen retter seg mot fans som fortsatt lever i en fantasiverden. De kommer til å bli fornøyde, sa hun til The Guardian.
Veien til stjernestatus
Filmen følger oppveksten og gjennombruddet. Vi møter en ung Michael i Gary, Indiana, og reisen mot berømmelse med Jackson Five.
Senere ser vi hvordan han bryter ut og satser alene. Albumene Off the Wall og Thriller, laget med Quincy Jones, blir viktige milepæler.
Les også: Krigen på operascenen: når ballett blir Ukrainas stemme
Filmen stopper i 1984, under gruppens avskjedsturné.
I hovedrollen finner vi Jaafar Jackson, som spiller sin egen onkel.
Streng far i sentrum
Historien gir også mye plass til faren, Joseph Jackson. Han fremstilles som hard og kontrollerende.
– Han så ingen annen fremtid for barna enn berømmelse, er inntrykket filmen gir.
Samtidig bygger filmen opp bildet av Michael som et enestående talent. Den hopper raskt over viktige møter og samarbeid, blant annet med Quincy Jones.
Sceneshowet stjeler alt
Der filmen virkelig treffer, er i konsertscenene. Her ligner den andre biografier som Bohemian Rhapsody.
Når historien slipper taket, og musikken tar over, får filmen liv. Scenene gjenskaper energien fra konsertene på en måte som nesten føles ekte.
Likheten mellom Jaafar Jackson og originalen er slående. Men det er særlig uttrykket i scenene som gjør inntrykk – en nesten perfekt gjenskaping av øyeblikkene.
Filmen bruker også tid. Publikum må vente lenge før hintene til Thriller dukker opp.
Da blir det tydelig hva mange egentlig er der for.
– De vil ikke først og fremst lære om livet hans. De venter på musikken, rytmen og de kjente dansetrinnene.
