Monroedoktrinen i ny Trump-drakt 🔒

Donald Trumps tanker og handlinger har ikke oppstått fra intet. De bygger blant annet på prinsipper fastsatt av noen av hans forgjengere, særlig Monroedoktrinen.

Den 47. presidenten i USA har ofte trukket frem enkelte av sine forgjengere som forbilder. I sin første presidentperiode (2017–2021) trakk Donald Trump gjerne fram USAs 7. president, Andrew Jackson (1829–1837), som regnes som grunnleggeren av amerikansk populisme. Jackson fremstilte seg som en forkjemper for «vanlige folk» mot de politiske og økonomiske elitene. Under valgkampen i 2016 refererte Trump til Jackson som en inspirasjonskilde. I 2017 hengte han opp et portrett av Jackson i Det ovale kontor, som et symbol på deres likhet når det gjaldt populistisk stil og motstand mot elitene.

Den 20. januar 2025 hyllet Donald Trump i sin innsettelsestale William McKinley (1843–1901), USAs 25. president, og kunngjorde at han ville «gjenopprette navnet til en stor president, William McKinley, som gjorde oss svært rike» ved å gi USAs høyeste fjelltopp i Alaska (6190 moh.) navnet hans tilbake[1]. Det er faktisk mulig å se likhetstrekk i de to presidentenes handlinger når det gjelder proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme, internasjonal økonomisk ekspansjon og særlig at McKinley var en forkjemper for økte tollsatser.

Når Donald Trump i dag tydelig viser sine ambisjoner overfor Canada, Grønland og Panamakanalen, kan man si at han henter inspirasjon fra den berømte Monroedoktrinen, oppkalt etter James Monroe (1758–1831), USAs 5. president?

Monroedoktrinen

Den 2. desember 1823 erklærte James Monroe for Kongressen: «Til europeerne, den gamle verden; til amerikanerne, den nye verden.» Dermed er det om lag to hundre år siden president Monroe holdt sin tale, utformet sammen med utenriksminister John Quincy Adams. For første gang – uten noen som helst forhåndsavklaring med de aktuelle landene – la den føringer for USAs politikk overfor enhver ytre trussel på kontinentet, og skulle beskytte den vestlige halvkule mot europeisk innblanding.’

Les også: En ny Monroe-doktrine, eller et føderalisert «Five Eyes»?

Doktrinen bygger på to hovedprinsipper: motstand mot europeisk inngripen og at USA ikke vil blande seg i europeiske anliggender så lenge maktene der ikke forsøker å utvide seg eller påvirke land i Amerika. Monroedoktrinen ble senere brukt for å rettferdiggjøre forskjellige amerikanske intervensjoner i Latin-Amerika og Karibia. En utvidelse kom i 1904, da Theodore Roosevelt la til et tillegg til Monroedoktrinen. Målet var å rettferdiggjøre og styrke USAs inngrep i Latin-Amerika og Karibia for å sikre ro og stabilitet i regionen. Tillegget kom i en tid da USA ville hindre europeiske stormakter i å blande seg inn i forholdene på den vestlige halvkule, særlig fordi noen latinamerikanske land hadde ubetalt gjeld.

En oppdatert Monroedoktrine?

I 1845 brukte journalisten John L. O’Sullivan uttrykket «manifest destiny» («åpenbar skjebne»). Han skrev at USA var bestemt av Forsynet til å annektere alt land mellom Atlanterhavet og Stillehavet, med tre prinsipper: moralsk begrunnet territoriell utvidelse, kulturell overlegenhet (demokrati og økonomi) og et guddommelig oppdrag («sivilisere territorier og befolkninger»). Selv om «manifest destiny» hører 1800-tallet til, finner vi spor av denne tankegangen i slagordet «Make America Great Again».

Men det er den oppdaterte Monroedoktrinen som gjelder nå. Mens «manifest destiny» i teorien er uten grenser, retter Monroedoktrinen seg hovedsakelig mot det amerikanske kontinentet. Donald Trumps USA vil være den førende makten i nærområdet, først og fremst av hensyn til sin egen sikkerhet. Forestillingen om amerikansk eksepsjonalisme preger fremdeles de nye amerikanske ledernes politiske visjoner, tilpasset moderne utfordringer, særlig når det gjelder teknologi og kunstig intelligens.

Finnes det da en egentlig geopolitisk strategi? Det virker heller som om vi har å gjøre med avtalemakere enn med erfarne diplomater. Virkningene er derfor vanskelige å forutsi, men de vil bli merkbare. Alt avhenger av reaksjonene fra de andre landene det gjelder, spesielt Den europeiske union.

William McKinley

William McKinley, født 29. januar 1843 i Niles (Ohio) og drept 14. september 1901 i Buffalo (New York), var USAs 25. president og en ivrig tilhenger av proteksjonisme. Han mente at høye tollsatser ville beskytte amerikansk industri og fremme økonomisk vekst. Under hans presidentperiode innførte Dingley Tariff Act (1897) de høyeste tollsatsene i amerikansk historie på den tiden.

Les også: Trumps Panama-oppdatering til Monroedoktrinen

McKinley forsvarte arbeidernes og amerikanske industriers interesser ved å hevde at en proteksjonistisk linje ville skape arbeidsplasser og støtte arbeiderklassen. Under ham begynte USA å spille en større rolle på verdensscenen, spesielt etter seieren i den spansk-amerikanske krigen (1898), som markerte starten på amerikansk ekspansjon (Filippinene, Puerto Rico, Guam osv.). Etter ham overtok visepresident Theodore Roosevelt (1901–1909), som ytterligere økte USAs tilstedeværelse internasjonalt.

Containment

I 1947 foreslo diplomaten George Kennan (1904–2005) en politikk kalt containment (innesperring), for å begrense Sovjetunionens utbredelse og innflytelse under Den kalde krigen uten å utløse full krig. Det nordamerikanske «skjoldet» kan ses på som et element av containment overfor russerne, selv om enkelte av Donald Trumps holdninger her kan fremstå som tvetydige.

Når det gjelder Kina, kan handelskonflikten med Beijing, støtten til regionale allierte (Japan, Sør-Korea, Filippinene) i Asia-Stillehavsregionen og den faste linjen i spørsmålet om Taiwan tolkes som tiltak for å begrense Kinas økende innflytelse.

Selv om Donald Trump ikke direkte følger Kennans containment-strategi, viser politikken hans overfor Russland og Kina at han likevel ønsker å begrense innflytelsen til rivaliserende stormakter – selv om både framgangsmåte og begrunnelse er annerledes.

Sluttnoter

[1] Fjelltoppen i Alaska fikk offisielt navnet McKinley i 1917. I 2015 fjernet Barack Obama navnet og ga fjellet navnet Denali, med henvisning til urbefolkningen i Alaska. Donald Trump har derfor valgt å gi fjellet tilbake navnet til den tidligere presidenten.

Trump-rådgiver avslører strategien bak provoserende utspill 🔒