FNs endelige rapport fra Ekspertgruppen om Den demokratiske republikken Kongo (DRC) avslører en vedvarende forverring av sikkerhets- og humanitær situasjonen i landets østlige deler.
Dette dokumentet fra De forente nasjoner kaster lys over eskaleringen av vold og balanserer ansvaret mellom de ulike aktørene. En glemt krig som har forårsaket millioner av internt fordrevne og tusenvis av dødsfall, krigen som herjer i Nord-Kivu, er igjen i rampelyset med en FN-rapport publisert 8. juli.
Intervju med Fleury Venance Agou, doktorgradskandidat i økonomisk etterretning (Universitetet i Bangui, Den sentralafrikanske republikk), om innsiktene fra denne rapporten.
Hvordan utvikler situasjonen seg i Nord-Kivu?
Situasjonen i Nord-Kivu er kaotisk. Rapporten understreker at De demokratiske allierte styrker (ADF), en væpnet gruppe som opererer både i DRC og Uganda, har intensivert sine angrep, hvor sivile utgjør hovedofrene.
Sammenstøtene mellom den militante gruppen 23. mars-bevegelsen (M23) og Rwandas forsvarsstyrker (RDF) mot DRCs væpnede styrker (FARDC) og deres lokale allierte, har også forverret seg, noe som har ført til at M23 har erobret nye strategiske områder. Ifølge rapporten har denne situasjonen forårsaket at nesten 1,7 millioner mennesker i Nord-Kivu og omtrent 500 000 flere mennesker til Sør-Kivu har blitt forflyttet. Disse millionene av mennesker lever i total nød.
Hvilket ansvar tilskriver rapporten hver av aktørene?
I 2023 var ADF ansvarlig for «mer enn 1000 dødsfall, hovedsakelig blant sivile». ADF er «den væpnede gruppen som begår flest drap i DRC det året. Deres strategi består i å unngå sikkerhetsstyrker og målrette sivile som hevn for militæroperasjoner utført mot dem. De har også etablert et nettverk av samarbeidspartnere, ved å bruke fanger til å rekruttere og organisere støtte.
Rwanda er direkte involvert gjennom sin støtte til M23. Rwandas forsvarsstyrker (RDF) har ikke bare støttet M23 i deres militæroperasjoner, men har også blitt anklaget for å delta direkte i kampene og bidra til regional ustabilitet. Ifølge rapporten, «fortsatte M23 og RDF å straffe sivile som oppfattes som å ha samarbeidet med fiendtlige væpnede grupper, spesielt blant Hutu-befolkningen, som anses for å være assosiert med De demokratiske styrkene for frigjøring av Rwanda (FDLR) (red. anm. en etnisk Hutu-gruppe som er motstandere av den etniske Tutsi-innflytelsen i Rwanda, og de siste faksjonene av rwandiske opprørere som er aktive i Kongo.) eller Nyatura (red. anm. en kongolesiske Hutu-milits som opererer i Kivu-regionen i Kongo), gjennom henrettelser, tortur, ødeleggelse av landsbyer, plyndringer eller vilkårlige fengslinger».
Les også: Russlands fremrykning i Afrika fortsetter
I Den demokratiske republikken Kongo er FARDC involvert i voldsomme sammenstøt med M23 og RDF. Til tross for deres rolle i forsvar av territoriet, har FARDC blitt kritisert for sine overgrep og feil, spesielt i bruken av tungt artilleri, som har forårsaket sivile tap. FARDC har også ofte brukt lokale væpnede grupper under banneret «Wazalendo» som stedfortredere, noe som ytterligere kompliserer sikkerhetssituasjonen. Disse gruppene har utført felles operasjoner, men Wazalendo, som ofte er uten kontroll, har begått plyndringer med straffrihet i byer som Goma. Bestående av lokale militser, har disse gruppene vokst som svar på usikkerheten. De begår alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert «kidnappinger, utpressinger, plyndringer, ulovlig fengsling, tortur, voldtekter og drap». Wazalendo har blomstret i en voldelig krigsøkonomi, og har innført ulovlige skatter for å finansiere sine aktiviteter.
Til slutt har forskjellige lokale væpnede grupper, som hevder å beskytte befolkningen, begått overgrep som drap, kidnappinger og ulovlig beskatning. Disse gruppene manipulerer lokale dynamikker for å legitimere sine handlinger, og oppildner dermed regional spenning og vold.
Forteller rapporten at Félix Tshisekedi (red. anm. DRCs president) har en tvilsom holdning til mobilisering av barnesoldater?
Rapporten fremhever faktisk ansvaret til flere aktører i bruken av barnesoldater, inkludert den tvilsomme posisjonen til president Félix Tshisekedi.
Les også: Al-Shabaab kan ta over Somalia og truer vestlige nasjoner 🔒
Det er rapportert at Tshisekedi har rettferdiggjort bruken av barnesoldater med argumenter om «force majeure», selv om dette strider mot DRCs juridiske forpliktelser om å frigjøre alle barn under 18 år fra væpnede grupper.
Rekruttering av barnesoldater er et vanlig fenomen i mange afrikanske land, drevet av kronisk usikkerhet og mangel på ressurser. Barn blir ofte vervet på grunn av familiens sårbarhet overfor usikkerhet og ressursknapphet. I DRC har eskaleringen av konflikten sett en betydelig økning i rekruttering av barn av væpnede grupper som M23 og FDLR.
Hva anbefaler rapporten hver av de involverte aktørene?
For regjeringen i DRC anbefales det å undersøke bruken av eksplosive våpen, inkludert eksplosiver levert av droner, og å avstå fra å bruke dem i befolkede områder. Det anbefales også å stanse alt samarbeid med væpnede grupper, spesielt De demokratiske styrkene for Rwandas frigjøring – kampstyrker (FDLR-FOCA), og å demontere ADFs nettverk i fengslene.
Når det gjelder bruken av barnesoldater, anbefaler rapporten at regjeringen i DRC implementerer nasjonal lovgivning fra 2009 (Lov nr. 09/001) ved å etterforske og straffeforfølge alle individer ansvarlige for rekruttering, opplæring, og bruk av barnesoldater, og iverksette umiddelbare tiltak for å sikre deres frigjøring.
Den rwandiske regjeringen anbefales å trekke tilbake sine væpnede styrker og våpen fra DRC, og å sørge for at Gasabo Gold Refinery (GGR) overholder retningslinjene for nøye granskning, spesielt ved å verifisere opprinnelsen til gullet.
Til slutt må Rwanda, Burundi, og Uganda opphøre alt samarbeid med væpnede grupper som er aktive i DRC, og etterforske og straffeforfølge individer og nettverk som er involvert i smuglingen av gull.
Hva kan man forvente fra det internasjonale samfunnet?
Det gjenstår å se hvordan det internasjonale samfunnet vil reagere. Til nå har Rwandas ansvar vært spesielt medieomtalt – et ansvar som for øvrig ikke benektes av denne rapporten. Fra nå av er hver aktør gjenstand for klare og presise anbefalinger. Imidlertid er situasjonen svært usikker, i en kontekst der uttalelser fra nasjonale myndigheter blir stadig mer aggressive. Til syvende og sist er det usikkert om de store internasjonale aktørene, som er fokusert på Ukraina og Midtøsten, verken har midlene eller viljen til å engasjere seg i dette gjørmehullet.
Dette intervjuet ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
