14. juli, 2024

Russlands fremrykning i Afrika fortsetter

Share

Siden 2017 har Russland akselerert sin tilbakekomst til Afrika ved å støtte seg på sikkerhetspolitiske tiltak, velrettede økonomiske interesser og sin medieinnflytelse.

En situasjon som bekymrer de tidligere kolonimaktene, herunder Frankrike, og dermed også den vestlige verden. Kan Afrika igjen være en arena for øst-vestlige motsetninger? Imidlertid må den russiske tilstedeværelsen i Afrika ses i perspektiv når man sammenligner den med historisk innflytelsesrike makter og nykommere som Kina eller Tyrkia, som også prøver å plassere sine brikker på det afrikanske sjakkbrettet.

Det var i Sudan denne offensiven begynte. Diktatoren Omar Al-Bashir, som var mål for to arrestordrer utstedt av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, søkte støtte hos Wagner allerede i 2010. Dette resulterte i våpenleveranser og opplæring av sudanske soldater, og samarbeidet fortsatte med tildelinger for gullgruveutvinning i Khartoum til M.Invest, et selskap knyttet til Prigozhin.

Russland, en ny tungvekter på den afrikanske scenen

Resultatet av Russlands nye strategi er at de blir en stadig viktigere aktør i et økende antall land, en faktor å regne med i kampen om tilgang til ressurser i subsaharisk Afrika. Russland oppnår større suksess i noen land enn i andre.

Mens land som Tyrkia, India og spesielt Kina gjør fremskritt i Afrika, hvordan kan det forklares at Russlands tilstedeværelse vekker så stor mistro hos vestlige land?

Er Afrika fortsatt et eksklusivt jaktterreng for visse «makter» eller et kontinent åpent for «internasjonal konkurranse»? Tydeligvis kan man ikke virkelig forstå forholdet mellom Moskva og Afrika i dag uten å ta hensyn til det globale rammeverket de er forankret i, forstyrret av avkolonisering, Den kalde krigen og de relative prioriteringene for gjenoppbygging i 1990-årene. I løpet av 20 år har Vladimir Putin bare besøkt subsaharisk Afrika tre ganger. Men nå gjentar han stadig at Afrika er viktig for ham. Moskva søker markeder, samt å finne diplomatiske og strategiske støttepunkter.

Organiseringen av det første Russland-Afrika-toppmøtet i Sotsji den 23. og 24. oktober 2019 markerte Moskvas tilbakekomst på det afrikanske kontinentet. Fremstilt som den perfekte antagonist mot vestlige land, finner Vladimir Putin støtte i panafrikanske kretser i sin krig mot Ukraina. En sterkt medieomtalt retorikk fremstiller Russland som gruppen man bør slutte seg til for å motarbeide Frankrike og den omfattende vestlige innflytelsen i Afrika. Så er den pro-russiske følelsen som brer seg i Afrika bare resultatet av Moskvas strategi? Er det uttrykk for ønsker om en ny verdensorden? Eller konklusjonen av feilslåtte forsøk på å omskrive historien mellom Frankrike og Afrika? Afrikas allianser med Russland på grunn av anti-imperialisme kan ved første øyekast virke paradoksale, siden Putins krig mot Zelenskyj fremstår som ren imperialisme.

Les også: Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 3: Våpen- og romindustriens utfordringer 🔒

Likevel er tilnærmingen resultatet av en prosess som er mer preget av pragmatisme enn ideologi. Det som virkelig er på prøve foran øynene våre, er Afrikas evne til å overstige motsetninger for å håndtere gjensidige avhengigheter som globaliseringen medfører.

Panafrikanernes hevngjerrighet mot Vesten fôrer en pro-russisk tendens som synes mer opportunistisk enn naiv. Likevel har den russiske strategien, gjennom sine uoffisielle satellitter som Wagner, klart å vinne over hjerter og sinn på kontinentet, og få folk til å glemme overgrepene begått av militsen. Men det nesten åpenbare systemet med avhengighet som Frankrike har etablert i sine tidligere kolonier, bør gi grunn til ettertanke og gjøre afrikanere like skeptiske til Russland. Under dekke av gode intensjoner flytter Kreml brikkene i sitt panafrikanske prosjekt som, langt fra å være altruistisk, heller tilsvarer en annen form for innblanding i afrikanske anliggender. Selv om Sovjetunionens historie med Afrika bidrar til et nyansert bilde, er det viktig å understreke at det russiske narrativet bare representerer overflaten av den geopolitiske kjernen i deres ambisjoner. Det handler i første rekke om forretninger. Russland kommer til Afrika for hydrokarboner med Gazprom, diamanter med Alrosa, kjernekraft med Rosatom, eller for å selge sitt korn. For Afrika handler det mer om å utnytte dette vippepunktet for å fremme konkurranse og ivareta egne interesser.

Spesielle bånd med militærregimer

Det er kjent at Russlands innflytelse særlig gjelder stater ledet av militære kuppmakere: Sudan, Guinea, Burkina Faso, Mali, Den sentralafrikanske republikk. Allerede i 2006 ble det første fundamentet lagt i Algerie. Putin kansellerte Algeries gjeld (4,7 milliarder dollar) i bytte mot en omfattende våpenavtale på 7,5 milliarder dollar. To år senere ble metoden anvendt i Libya: gjeldsannullering mot en jernbaneavtale og installasjonsfasiliteter for Gazprom. Den russiske tilstedeværelsen i Libya, allerede merkbar fra 2019 i form av paramilitære enheter (tidligere Wagner-gruppen), mellom 300 og 1000 menn ved siden av marskalk Haftar, har siden årets begynnelse opplevd en plutselig akselerasjon som ikke har gått ubemerket hen hos vestlige makter, lammet av avmakt. «Russland har overført russiske militærstyrker og krigere til Libya de siste tre månedene», konkluderte en rapport publisert fredag 10. mai av All Eyes on Wagner.

I Egypt, i 2014, benyttet Russland seg av den amerikanske tilbaketrekningen som etterfulgte den arabiske våren for å nærme seg president al-Sisi. Det var det første landet utenfor den arabiske verden som fikk et offisielt statsbesøk av den nye sterke mannen i Egypt. Allerede i september signerte de to landene en våpenavtale verdt 3,5 milliarder dollar. Siden da har de vært knyttet av tette militære samarbeidsavtaler, som omhandler våpenleveranser eller opplæring. Dessuten ble en avtale inngått i 2015 om samarbeid mellom det statlige selskapet Rosatom og Egypt, som planlegger byggingen av et kjernekraftverk i regionen Dabaa. Til slutt fant Russland også et nytt marked for sine kornprodukter som er boikottet i Vesten.

Betydelige våpensalg

I perioden 2014-2019 ble Russland den største våpenleverandøren til Afrika, ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri). De leverte nesten halvparten (49%) av utstyret som ble solgt til landene på kontinentet. Algerie og Egypt er i dag de to største afrikanske kundene til den russiske våpenindustrien. Russland solgte nesten dobbelt så mange våpen til afrikanerne som de to andre store leverandørene: USA (14%) og Kina (13%).

Frankrike er den fjerde største, med 6,1% av markedet. Med Algerie, Egypt og Angola har Kreml faktisk gjenoppdaget gamle partnere fra sovjettiden. Algerie er, og med god margin, det største markedet for den russiske våpenindustrien i Afrika. I 1996 slettet russerne 70% av Luandas gjeld, til en verdi av 4,5 milliarder euro, fra sovjettiden. I 2019 signerte de en avtale om levering av mer enn 20 jagerfly av typen SU-35. Beløpet: 2 milliarder dollar. Nigeria, Rwanda, Mali, Sudan følger etter.

Og Russland fortsetter å vinne markedsandeler på kontinentet. På begynnelsen av 2000-tallet kjøpte 16 afrikanske land (av 54) våpen fra Russland. De afrikanske tungvekterne – Sør-Afrika, Nigeria og Kenya – er fortsatt pålitelige partnere. Relasjonene mellom Russland og Elfenbenskysten har også blitt sterke og vennlige, siden Russland sendte FN-misjoner dit. Tsjad har til nå bare hatt en enkel militærsamarbeidsavtale om opplæring. Angola deler også et strategisk partnerskap med Russland: i tillegg til multirulle jagerfly av typen Soukhoi Su-30, omfatter samarbeidet vedlikehold av utstyr og opplæring av ledere. Uganda har parallelt, i tillegg til en avtale med Rosatom i juni 2017 om sivil kjernekraft, et strategisk partnerskap med Russland. De har allerede anskaffet T-90 tanks og Soukhoi Su-30 jagerfly.

Zimbabwe, som har inngått en milliardavtale om en platinagruve forventet å skape 8000 lokale jobber og styrke militærbåndene med Moskva, har blitt spesielt attraktivt for Russland siden vestlige land stanset militære leveranser tidlig på 2000-tallet. Sør-Afrika, medlem av BRICS, har omfattende politiske, økonomiske, kulturelle, landbruksmessige forbindelser med Russland, som benyttet det tiende BRICS-toppmøtet i Johannesburg i juli 2018 til å signere et memorandum om teknisk militært samarbeid med Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC), en av de mest innflytelsesrike organisasjonene i Afrika som omfatter 16 stater. Mange SADC-landenes hærer er utstyrt med russisk materiell.

Les også: Russland ekspanderer: Libya som utgangspunkt for afrikansk inntreden

Russland signerte en avtale om militært samarbeid med Kamerun den 15. april 2015; opplæring i brannsikkerhet tilbys av eksperter fra Russland og kamerunske offiserer blir opplært i Russland. DRC og Russland har inngått en avtale om militært samarbeid som dateres tilbake til 1999. De har også inngått partnerskap innen gruvedrift, energi og landbruk. Burundi signerte, i forbindelse med det militære forumet i 2018, kontrakter for levering av kamphelikoptre. Sudan har, i tillegg til avtaler innen sivil kjernekraft, gruve- og energisektorene, signert en militæravtale med Moskva i februar for å styrke sine militære kapasiteter. I november 2020 ga Moskva grønt lys for prosjektet om å etablere en permanent militærbase i Port Sudan for Øst-Afrika, som vil kunne huse opptil fire krigsskip og en garnison på 300 menn. Det er verdt å merke seg at Sudan har en ekstremt viktig uranreserve i Darfur, sannsynligvis den tredje største i verden.

Når det gjelder Mosambik, har det også en avtale om militært og teknisk samarbeid med Russland. Siden 22. desember 2015 har det vært lett å forstå at denne avtalen har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i lys av nylige angrep tilskrevet radikale islamister nord i landet. Men i perioden mellom august og desember 2019, da Wagner-leiesoldatene var engasjerte i landet, led de store tap og måtte til slutt vike plassen for Rwandas hær.

På sin side har Burkina Faso, med Russland, signert en avtale i august 2017. Vilkårene forplikter Russland til å støtte dette landet i kampen mot islamistisk terrorisme, og tre gullgruver er blitt tildelt selskapet Nordgold, som tilhører Wagner-galaksen. Den nye presidenten, den russiskvennlige Ibrahim Traoré, som kom til makten etter kuppet 30. september 2023, og som bærer sin røde baskerlue, har besøkt Moskva for Russland-Afrika-toppmøtet.

Russland, en sikkerhetsleverandør

Terrortrusselen er faktisk Moskvas prioritet i samarbeidet med Afrika. Denne store partneren skryter av å ha stor erfaring i kampen mot terrorisme, med avanserte våpen og etterretningsmidler. Ekvatorial-Guinea har også inngått en avtale med Russland, en avtale der vilkårene ikke er offentliggjort, som tillater fri tilgang og forsyning av russiske krigsskip i landets havner. På sin side har Guinea en interdepartemental kommisjon med Russland for økonomisk, vitenskapelig og kommersielt samarbeid. Etter president Alpha Condés besøk til Russland i september 2017, signerte de to landene åtte nye samarbeidsavtaler på flere områder, inkludert bygging av militære garnisoner. For å øke verdien av samarbeidet deres, og dermed engasjere seg i Mali-krisen, ga Russland Mali to helikoptre i 2017, samt våpen og ammunisjon, spesielt i forbindelse med bekjempelse av terrorisme. Wagner-gruppen etablerte seg der i 2021, med et nåværende mannskap som svinger mellom 1500 og 2500 menn.

Niger har gjenopptatt sine historiske forbindelser med Moskva, som viser økt interesse for landets uran, spesielt nå som Orano, som tidligere drev Imumaren-gruven, er i ferd med å gi opp denne virksomheten. I januar kunngjorde Niamey sitt ønske om å styrke det militære samarbeidet med Russland. Dette, sammen med amerikanernes tilbaketrekning fra Agadez-basen, vil gi Russland nye muligheter til å påvirke migrasjonspolitikken mot Europa.

I Eritrea har Russland til hensikt å investere seriøst og gjøre dette landet til brohodet mot Etiopia. Russland er ivrig etter å ha en solid tilstedeværelse i regionen i Afrikas Horn og Rødehavet. Men i Djibouti, i likhet med Kina som har hatt sin base der siden oktober 2017, ønsket Russland å installere en marinebase. På samme måte, i Madagaskar, investerer Russland i helse, men ønsker å etablere seg i Toamasina-havnen for å ha tilgang til Indiahavet. På Komorene har de to landene signert en samarbeidsavtale i februar 2015 som omhandler sikkerhet, inkludert bekjempelse av terrorisme. Av det foregående kan man telle femten avtaler om militært og teknisk samarbeid mellom Russland og Afrika.  Akselerasjonen av den militære returen til Russland i Afrika er slående, med ikke mindre enn seks nylige militære avtaler på mindre enn ett år (fra august 2017 til mai 2018) med DR Kongo, Sudan, Sentralafrikanske Republikken, Egypt, Guinea, Burkina.

Les også: Spillet om Sahel: Fra fransk tilflukt til russisk roulette 🔒

Russerne har baser i Sentral-Afrika, inkludert de i Bria og Ouata i nordøst, merkelig nok i et diamantområde. Faktisk har Moskva diversifisert sitt samarbeid i Afrika: Det har støttet seg på tradisjonelle partnere og tidligere ideologiske vennskap, som det har gitt nytt liv på forskjellige måter, eksemplifisert med tilfellene i Algerie, Etiopia og Sudan. Men Moskva har også åpnet seg for mange andre afrikanske land, inkludert og spesielt Sør-Afrika. På handelsfronten handler det for Russland om å finne markeder innen områder der de er konkurransedyktige, spesielt innen geologisk leting, utvinning av råmaterialer og høyteknologisk sivil kjernefysikk. Som andre makter til stede i Afrika, er også importen av afrikanske naturressurser en prioritet for russerne. Faktisk, selv om det er sant at de har en stor del av verdens ressursreserver av mineraler og hydrokarboner, trenger Russland likevel mineraler som mangan, bauksitt, krom og coltan. Man kan også anta at Russland har all interesse av å komme til enighet med andre gruveproduserende land for å holde prisene så høye som mulig i møte med etterspørselen fra Asia, Amerika og Europa. Handel og russiske investeringer i Afrika har økt, spesielt i Maghrib, Egypt og Sudan.

Handelen mellom Russland og Afrika har doblet seg siden 2015, for å nå omtrent 20 milliarder dollar i året i 2021, ifølge presidenten for den afrikanske import-eksportbanken, Benedict Oramah. Russland eksporterte fjorten milliarder dollar i varer og tjenester og importerte omtrent fem milliarder dollar i afrikanske produkter. De strategiske råvarene er av spesiell interesse. Rusal utvinner bauksitt, kilden til aluminium, i Guinea, mens atomselskapet Rosatom utvinner uran i Namibia. Alrosa, verdens største selskap for diamantutvinning, har forsøkt å utvide sine operasjoner i Angola og Zimbabwe.

Har Russland vunnet informasjonskrigen?

Mediene Russia Today og Sputnik, tett knyttet til statlige institusjoner, fremmer et positivt bilde av Russland som engasjerer seg i det de franske militære kaller «L2I» informasjonsinnflytelseskamp. Disse påvirkningskampanjene begynte i Mali så tidlig som i 2019, orkestrert av Patriot Media Group, et holdingselskap eid av oligarken Evgeny Prigozhin. Burkina Faso var faktisk det fjerde landet i verden hvor nettstedet Sputnik hadde sine høyeste seertall, bak Frankrike, Belgia og Canada.

I 2013 ble antall afrikanske studenter som fulgte et universitetsstudium i sivile fag vurdert til omtrent åtte tusen. I land som Angola og Botswana ser det ut til at innflytelsen stagnerer eller til og med går tilbake. Faktisk er Russlands største suksess i Afrika å ha forbedret oppfatningen av sin rolle og innflytelse. Landene på kontinentet begynner igjen å se på Russland som en ledende aktør, som minst kan tilby dem solid økonomisk samarbeid, og muligens også bidra til deres indre og ytre sikkerhet. De kan til og med representere en slags ‘tredje vei’ i diplomati mellom Vesten, som ofte oppfattes som påtrengende i menneskerettighetsspørsmål, og kineserne, som mange i regionen ønsker å redusere avhengigheten av. Sett fra Moskva er Afrika også en kilde til stemmer i FNs generalforsamling ved økter der sensitive emner som Donbass eller Krim diskuteres. Derfor har mange afrikanske stater stemt mot (Sudan, Zimbabwe) resolusjonen fra mars 2014 som fordømte annekteringen av halvøya av Moskva, eller de har avstått (Algerie, Sør-Afrika, Mali, Rwanda, Senegal …).

Wagner ønsker ikke å dø

Hvis det private militære selskapet (PMC) har forsvunnet, har selskapene satt til å utnytte landenes rikdommer, Sewa Securities og Lobaye Investment (gruveinteresser) overlevd. To private militære selskaper har overtatt. Redut, som ble opprettet for å sikre fosfatressursene i Syria før de ble sendt videre til Ukraina, ledes av general Avervaznov, direktøren for hemmelige operasjoner i GRU, den russiske militære etterretningen. Han var til stede under det siste Russland-Afrika-toppmøtet i St. Petersburg i juli. Deretter er det Convoy, ledet av Konstantin Pikalov, tidligere ansatt i Prigozhin, som jobbet for Wagner i Madagaskar, i CAR og i Ukraina. Disse selskapene, knyttet til forsvarsdepartementet og GRU, har verken menneskelige eller logistiske kapasiteter eller den intime kunnskapen om terrenget og menneskene i Afrika for å kunne erstatte Wagner for øyeblikket. Det vil derfor bli erstattet av en annen formasjon kalt Africa Corps (først sett 20. november sist på Telegram i et innlegg av militærbloggeren Igor Korotchenko, tidligere oberst og redaktør for det russiske tidsskriftet Natsionalnaïa oborona («nasjonal forsvar») som kunngjorde at målet med denne nye strukturen var «å gjennomføre store militæroperasjoner for å støtte land som ønsker å endelig bli kvitt nykolonial avhengighet, fjerne den vestlige tilstedeværelsen og oppnå full suverenitet.» Utseendet på denne nye strukturen kom etter at vise-forsvarsminister Iounous-bek Evkourov besøkte Benghazi i Libya, hvor han møtte marskalk Khalifa Haftar, «den sterke mannen» i Cyrenaica (østprovinsen). Iounous-bek Evkourov, som spesielt tar seg av regionale anliggender, gjennomfører ofte besøk i Sahel-landene som har tette bånd til Moskva.

Les også: Jihadismens stille marsj gjennom Afrika 🔒

På samme måte er russisk propaganda i Afrika blitt reorganisert gjennom en ny struktur, African Initiative, etablert i Moskva i september 2023. Dens korrespondent er basert i Niger, og organisasjonen har kontorer i Mali og Burkina Faso. Det var i Loumbila, rundt tjue kilometer nordøst for Ouagadougou, at russerne etablerte den første militærbasen for sitt nye merke Africa Corps, et resultat av det militære samarbeidet knyttet mellom de to landene. Lederen for juntaen i Burkina Faso, Ibrahim Traoré, har ikke skjult denne nye alliansen, og har mottatt russiske delegasjoner tre ganger. Dessuten ankom et hundretalls instruktører fra Africa Corps til Niamey den 10. april for å trene den nigerske hæren, spesielt i bruken av et luftforsvarssystem, et nytt russisk fremstøt i Sahel.

Den tsjadiske presidenten, Mahamat Déby, som er nær Frankrike, besøkte Moskva i januar hvor han ble tatt imot av Vladimir Putin. Russiske valgeksperter var også til stede under det nylige presidentvalget. Den 10. april ankom rundt hundre instruktører fra Africa Corps til Niamey for å trene den nigerske hæren i bruken av et luftforsvarssystem levert av Russland.

Russland etablerer seg i Guineabukta

Selv om det er bundet av en forsvarsassistanseavtale med Portugal, som ble fornyet i februar, og gir Portugal rett til å utplassere en patruljebåt i regionen, bemannet med portugisiske og santoméanske sjømenn, har Sao Tomé og Principe, en øynasjon og medlem av Fellesskapet av portugisisktalende land [CPLP], nylig inngått en militær samarbeidsavtale med Russland. Denne avtalen tillater Russland å bruke militære fly og skip i øygruppen. «Avtalen fastslår at de to partene er enige om å samarbeide på følgende områder: Felles trening av tropper, rekruttering av væpnede styrker, bruk av våpen og militært utstyr, logistikk, utveksling av erfaringer og informasjon i kampen mot ekstremisme og internasjonal terrorisme, utdanning og opplæring av personell,» oppsummerte den russiske offisielle pressen.

Ingen afrikanske land har pålagt sanksjoner mot Russland. Dessuten har i dag nesten 20 land på kontinentet tilbudt å huse russiske militærkontingenter, eller tilsvarende i form av Wagner Group og Africa Corps

 Denne innlegget ble først publisert i Revue Conflits Det har blitt oversatt av fransk.

Hvordan Kreml bruker landbruket til å fremme sine geopolitiske agendaer

Eugène Berg
Eugène Berg
Diplomat og essayist. Var fransk ambassadør til Fiji-øyene og Stillehavet og har holdt en rekke diplomatiske representasjoner for Frankrike.

Les mer

Siste nytt