To hundre år etter at Haiti ble pålagt en tung erstatning i bytte mot anerkjennelsen av sin uavhengighet, har Paris besluttet å innlede et minnearbeid ved å nedsette en historisk kommisjon som skal fastslå Frankrikes ansvar. Et vedtak som kan få uheldige følger for landet.
Den 17. april 1825 nærmer en fransk militærskvadron seg Haitis kyster. Ombord finnes en kongelig forordning: kong Karl X går endelig med på å anerkjenne Haitis uavhengighet – men til en høy pris. 150 millioner gullfranc kreves av den unge svarte republikken for å «erstatte» de tidligere franske kolonistene, som – ifølge monarkiet – var blitt frarøvet sine landområder, plantasjer … og slaver.
Se historien i øynene
To hundre år senere, vant til ulike former for anger og unnskyldninger (Algerie, Rwanda eller Kamerun), har president Emmanuel Macron siden valget i 2017 besluttet å ta opp igjen dette kontroversielle og lite kjente kapitlet i fransk historie.
I en offisiell kunngjøring publisert på Élyséepalassets nettside 17. april i år, oppfordret han til å «se historien i øynene» og kunngjorde opprettelsen av en fransk-haitisk historikerkommisjon. Den skal ledes av historikeren Yves Saint-Geours, styreleder for Pasteur-instituttet, og Gusti-Klara Gaillard Pourchet, historiker og professor ved Haitis statsuniversitet. Deres oppdrag: å vurdere hvilken innvirkning denne «uavhengighetsgjelden» har på Haitis nåtid. Haiti anklager gjerne Frankrike for å være ansvarlig for øyas elendige økonomiske og politiske situasjon.
Haiti: det uuttalte nederlaget
Saint-Domingue, en av de mest lukrative øyene i det franske kongeriket, ble kolonisert av Frankrike på 1600-tallet. De første kolonistene dyrket først tobakk og indigo før de gikk over til sukkerrør, noe som krevde stor arbeidskraft fra slaver hentet fra Afrika. Trekanthandelen gjorde kolonistene svært velstående; verdien av eksportene oversteg til og med dem fra USA. På tampen av den franske revolusjonen var antallet slaver på øya femten ganger høyere enn det samlede antallet hvite plantasjeeiere, fattige hvite og personer av blandet europeisk og afrikansk bakgrunn. Voodoo-seremonien i Bois Caïman (august 1791) ble startskuddet til et opprør som førte til proklamasjonen av verdens første frie svarte stat i 1804 og delingen av øya i to stater, deriblant Haiti. Napoléon Bonapartes tropper måtte vende tilbake til Frankrike etter mer enn et tiår med krig og opprør.
En komplisert uavhengighet
Men triumfen krevde blod. I frykt for gjenerobring og hjemsøkt av slaveriets spøkelse henrettet Jean Jacques Dessalines – en av uavhengighetskrigens helter – flere tusen hvite kolonister som ble igjen. Ifølge historikeren Philippe Girard varierer anslagene mellom 3 000 og 5 000 drepte. En reell og godt dokumentert tragedie som senere ga det gjeninnsatte monarkiet et påskudd til å føre en straffende politikk. Isolert og uten internasjonal støtte måtte Haiti bøye seg for Karl Xs armada, som tvang Port-au-Prince til å undertegne en avtale.
Beløpet den nye republikken skyldte, ble til slutt redusert til 90 millioner i 1838. Men det var allerede for mye. For å betale gjelden tok Haiti opp lån i franske banker, særlig hos huset Lafitte, og senere i amerikanske og tyske banker. Dermed startet en gjeldsspiral og økonomisk avhengighet som varte helt til 1900-tallet.
Les også: Trump vil klassifisere haitiske gjenger som terrorgrupper
Massakren på den hvite koloniale eliten kastet uten tvil øya ut i en krise uten sidestykke, og åpnet samtidig for at kreolene med blandet europeisk og afrikansk opphav kunne klatre sosialt. Dessalines, som utropte seg til keiser, eksproprierte kreolene og overdro eiendelene deres til en administrasjon som viste seg ute av stand til å forvalte dem. Myndighetene overlot eiendelene til sine egne støttespillere, som ikke nølte med å innføre et system med bundet arbeidskraft over hele landet. Dette skremte også bort utenlandsk kapital og svekket øya ytterligere. Haiti sank ned i endeløse borgerkriger, styrt av despoter som utropte seg til livspresidenter eller monarker i brutale og kortlivede regimer, og av familier som var mer opptatt av personlig rikdom enn av folkets beste i et stadig mer utarmet samfunn.
I en kritisk undersøkelse publisert av The New York Times (2022) beregnet et etterforskningsteam den reelle kostnaden av denne gjelden for Haitis utvikling. Ifølge økonomen Thomas Piketty ville Haitis BNP i dag vært minst tredoblet om landet hadde kunnet investere tilsvarende beløp i egen utvikling.
En øy under amerikansk formynderskap
Mellom 1915 og 1934 kontrollerte Washington i hovedsak alle eksportinntekter som havnet i amerikanske hender, og fattiggjorde dermed de rurale områdene. Amerikanske banker slukte statens inntekter og økte gjelden ytterligere. Dette påpekes tydelig i New York Times-undersøkelsen, men blir besynderlig nok «glemt» av fransk presse i sine artikler om emnet. Det er sant at Det hvite hus aldri har bedt Haiti om unnskyldning (landet er i dag fullstendig avhengig av Nord-Amerika for å overleve), og Port-au-Prince har heller aldri krevd erstatning fra USA.
«Historiens sannhet må ikke skape splid, den skal derimot være broen som samler det som er spredt. I denne ånd må vi nå åpne alle rom for dialog og gjensidig forståelse,» sier Emmanuel Macron i sin kunngjøring. Beslutningen overrasket alle, også historikere og politikere, som selv er splittet i spørsmålet om denne gjelden.
For tidligere statsminister Jean-Marc Ayrault, styreleder for Stiftelsen for minnet om slaveriet, er dette et skritt i riktig retning, «starten på en ny æra, et nytt kapittel som naturlig nok må følges opp av flere.» Den tidligere Nantes-ordføreren mener det er «viktig at Emmanuel Macron erkjenner en urett» overfor en gjeld Haiti endelig betalte mellom 1947 og 1952. Georges Michel har et mer nyansert syn. «De ble sviktet av sine egne brødre, og deretter av fremmede stormakter,» sier historikeren, som stiller haitiere, amerikanere og franskmenn samme sted på tiltalebenken. Undersøkelsen minner dessuten om at «restgjelden i hovedsak gikk til å betale andre lån, og forsvant i lommene på korrupte haitiske tjenestemenn som beriket seg på landets bekostning», og nevner dynastiet Duvalier som, mens det styrte landet (1957-1986), skal ha tilegnet seg «millioner av dollar».
Les også: Haitiere i gatene mot gjengvold og statens passivitet
Kravet om reparasjon (anslått til 21 milliarder dollar) kom under Jean-Bertrand Aristides autoritære presidentskap i 2003. Ett år senere ble han styrtet av et opprør, tvunget i eksil av internasjonalt press, og amerikanske og franske soldater rykket inn på øya for å gjenopprette ro og orden.
Etterfølgerne hans tok opp kravet og pekte på Frankrikes eneansvar for øyas ulykker (som nå er preget av lovløshet og gjengenes regime), men møtte en vegg fra Élyséepalasset, som nøye har avslått alle krav.
I 2015, under et besøk i Guadeloupe, omtalte president François Hollande denne «uavhengighetsgjelden» og forsikret at han ville gjøre opp for den. Kort tid etter grep hans pressekontor inn og avviste muligheten for oppreisning, noe som raskt ble oppfattet som en diplomatisk tabbe. Etterfølgeren hans har færre skrupler. I tillegg til minnearbeidet forsøker Emmanuel Macron med dette grepet å gjenopprette forholdet til de haitiske myndighetene, som boikottet det siste toppmøtet i Den internasjonale frankofoniorganisasjonen (OIF) etter først å ha rettet skarp kritikk mot Frankrike i en FN-tale i september 2024.
Å nærme seg Haiti
To hundre år senere bærer Haiti fortsatt arrene etter denne «grunnleggende uretten», slik mange avkoloniale stemmer hevder. Men ved nærmere ettersyn har Frankrike i stor grad stått ved Haitis side – både gjennom samarbeid og som en del av det frankofone fellesskapet.
I 2024 bevilget Frankrike over 43 millioner euro til Haiti for å styrke sikkerheten, inkludert opplæring av Haitis nasjonale politi og levering av spesialutstyr, betydelig humanitær hjelp og utviklingsprosjekter innen helse, utdanning, styring og jordbruk, med opplæring, utstyr og infrastruktur. Tidligere har Frankrike også gitt betydelig hjelp til det tidligere Hispaniola, blant annet etter jordskjelvet i 2010, med et engasjement på 326 millioner euro til gjenoppbygging, og i 2015 med et løfte om 145 millioner dollar til utviklingsprosjekter.
Den franske utviklingsbanken (AFD) satte dessuten i verk tre tiltak til en samlet verdi av 6,2 millioner euro for å møte covid-19-pandemien (2020-2021). Samhandelen mellom Frankrike og Haiti nådde 60,5 millioner euro i 2023 – noe som i utgangspunktet kom øya til gode, selv om det er uklart hvordan inntektene faktisk ble fordelt internt i landet.
Man kan derfor stille spørsmål ved hvor legitim en slik kommisjon, oppnevnt av republikkens president, egentlig er – særlig når dens konklusjoner kan få uheldige følger for Frankrike på kort sikt. Frankrike har dessuten ingen geostrategiske interesser som gir landet et naturlig fotfeste i Karibia. Dersom initiativet Emmanuel Macron har satt i gang skulle ende med en form for tilbakebetaling fra Paris, i en tid hvor den franske staten allerede er tungt forgjeldet, kan det åpne for lignende krav fra andre tidligere kolonier – og forsterke de identitetspolitiske spenningene som allerede finnes i Frankrike og i våre oversjøiske departementer og territorier.
Kort sagt: En gnist kan bli til en utemmelig brann som setter den allerede skjøre borgerfreden mellom samfunnene i den franske republikken i fare.
