Siden 2022 har en av de alvorligste russiske menneskerettighetsbruddene i de ulovlig annekterte områdene – massefengslingen av ukrainske ikke-stridende – ofte forblitt utenfor søkelyset i internasjonal journalistikk, politikk, diplomati og akademia.
Kortversjonen
- Russland har systematisk fengslet tusenvis av ukrainske sivile i okkuperte områder og på russisk territorium siden 2014.
- Massefengslingen fungerer som et verktøy for å undertrykke motstand, spre frykt og skaffe gisler til fangeutvekslinger.
- Fangene holdes ofte uten siktelse under svært harde forhold, og et flertall utsettes for dokumentert tortur og mishandling.
- Russiske myndigheter skjuler fangenes oppholdssted og nekter internasjonal tilgang, noe som bryter med internasjonal humanitær rett.
- Mangelen på effektive mekanismer gjør at voksne sivile fanger har svært små sjanser til å bli løslatt.
Hovedmålet med Russlands ekspansjonistiske krig mot Ukraina siden 2014 – samt landets bruk av væpnede styrker i Moldova, Georgia, Armenia, Kasakhstan og Hviterussland – har vært å gjenvinne kontrollen eller innflytelsen over territoriene og befolkningene i det tsaristiske og sovjetiske imperiet som Moskva mistet da disse statene ble oppløst i 1917 og 1991. Som en del av denne bredere strategien har et viktig mål for Kreml de siste 12 årene vært den fysiske tilfangetakelsen av ukrainske borgere og deres tvangsmessige integrering, så langt det er mulig, i det russiske samfunnet og den russiske kulturen, økonomien, staten, utdanningssystemet og hæren. I hvert fall i Ukraina siden 2022 har russisk ekspansjonisme handlet like mye om demografi som om geografi.
«I hvert fall i Ukraina siden 2022 har russisk ekspansjonisme handlet like mye om demografi som om geografi.»
Ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) i 2025: «Russlands fullskala invasjon av Ukraina har vært ledsaget av systematiske menneskerettighetsbrudd mot sivile i okkuperte områder, herunder vilkårlig frihetsberøvelse, tortur, tvungne forsvinninger og nektelse av retten til en rettferdig rettssak. FN-mekanismer har dokumentert tallrike vitneutsagn fra sivile ofre, som viser omfanget og den systematiske karakteren av disse overgrepene». Hovedtemaet i rapportering og forskning om dette aspektet av Russlands krig mot Ukraina siden 2014 har vært bortføringen av ukrainske barn uten ledsagere fra de okkuperte områdene i Sør- og Øst-Ukraina. Fangst, frihetsberøvelse, fordrivelse, deportasjon, omskolering og russifisering av disse små barna og tenåringene, samt deres sporadiske retur til Ukraina, har blitt gjenstand for en rekke journalistiske undersøkelser, rapporter fra tenketanker, forskningsartikler, akademiske konferanser, parlamentariske høringer, regjeringsuttalelser, internasjonale resolusjoner og diplomatiske konsultasjoner. Repatrieringen av ukrainske barn fra Russland til Ukraina har nylig blitt en sak for USAs førstedame Melania Trump.
Et menneskerettighetsspørsmål som kan sies å være like viktig, men som er mindre grundig undersøkt, rapportert og omtalt, og som gjelder Russlands behandling av ukrainere som har vært fengslet siden 2014, er skjebnen til voksne sivile i de okkuperte områdene. Tusenvis av ukrainske sivile sitter for tiden fengslet i ulike russiske interneringsanlegg, alt fra fangehull og garasjer til varetektsfengsler og vanlige fengsler, både i de okkuperte områdene og i Russland selv. Basert på tidligere rapportering fra journalister og menneskerettighetsorganisasjoner, samt intervjuer, forklarer og vurderer denne policybriefen disse menneskerettighetsbruddene, og drøfter problemet med at det ikke finnes noen åpenbar metode for å frigjøre disse politiske fangene.
Les også: Slik forbereder Russland hybrid eskalering 🔒
«Tusenvis av ukrainske sivile sitter for tiden fengslet i ulike russiske interneringsanlegg, alt fra fangehull og garasjer til varetektsfengsler og vanlige fengsler, både i de okkuperte områdene og i Russland selv.»
Politiske drivkrefter og funksjonen til massearrestasjonene
Et mindretall av de ukrainske innbyggerne i de midlertidig okkuperte områdene – særlig blant den etnisk russiske eller sterkt russifiserte ukrainske befolkningen – motsatte seg ikke Russlands okkupasjon og annektering av regionen eller integreringen eller assimileringen inn i den russiske nasjonen. Imidlertid har de fleste av de ukrainske innbyggerne som har kommet under russisk kontroll siden 2014, og særlig siden 2022, enten vært lite begeistret for eller imot sin uønskede deltakelse i Moskvas forsøk på å utvide Russlands territorium og befolkning på bekostning av Ukraina.
Et av Kremls viktigste virkemidler for å sikre underkastelse og lydighet blant ukrainerne i de okkuperte områdene har vært kort- eller langvarig fengsling av tusenvis av vanlige borgere for å undertrykke og avskrekke dissens. Det samme gjelder den mer eller mindre torturlignende behandlingen av disse ukrainerne – se nedenfor – i Russlands ulike varetektsfengsler, straffeanstalter, straffekolonier og filtreringsleirer. Bare en brøkdel av Russlands fengsling av ukrainere kan forklares med tradisjonell kriminell atferd, men selv disse frihetsberøvelsene er ulovlige, ettersom vanlige forbrytelser begått av ukrainere på Ukrainas statlige territorium bør håndteres av ukrainske politimyndigheter. Dessuten utgjør ikke ukrainske partisanaktiviteter mot en væpnet okkupasjon av Ukrainas legitime statlige territorium forbrytelser etter ukrainsk lov.
De fleste av de ukrainske sivile fangene i Russland og de russiskokkuperte områdene er verken gjerningspersoner bak alvorlige forbrytelser eller irregulære stridende i den russisk-ukrainske krigen – i hvert fall ikke i henhold til ukrainsk lovgivning. Mange av de fengslede ukrainske sivile kan før – og i noen tilfeller til og med etter – arrestasjonen ha uttrykt uenighet med Russlands krig mot og okkupasjon av Ukraina. De er blitt arrestert, fengslet og dømt i forbindelse med Russlands «anti-ekstremistiske» lovgivning, som forbyr kritikk eller til og med omtale av Russlands krig, territoriale ekspansjon og folkemord i Ukraina. Noen av Ukrainas sivile motstandere av Russlands overtakelse av deres hjem og byer har engasjert seg i ulike former for ikke-voldelig direkte aksjon.
Les også: Russland og industrien bak Putins ideologi 🔒
En udefinert andel av de ukrainske sivile i russiske fengsler og leirer er imidlertid tilsynelatende tilfeldig arresterte personer som er blitt utsatt for falske anklager på grunnlag av falske bevis, upålitelige eller manglende vitneforklaringer og tvungne tilståelser. Mange av de ukrainske sivile som sitter i russisk forvaring har verken vist noen aktiv motstand mot Russlands annektering eller kommet med offentlig kritikk av det russiske regimet. Noen få av disse fangene var til og med uttrykkelig prorussiske og pro-Putin, men er likevel av ukjente grunner blitt fengslet under den ene eller den andre påskudd.
Ved første øyekast virker massefengslingen av ukrainske sivile i de okkuperte områdene paradoksal. Hvorfor skulle Russlands okkupasjonsmyndigheter arrestere, fengsle, deportere og torturere sivile i tusentall? Hvorfor anvender ikke den russiske okkupasjonsmakten – til tross for endringer i den russiske grunnloven i 2014 og 2022 som fastslår at de russiskokkuperte områdene i Ukraina er fullverdige og likeverdige deler av Den russiske føderasjonen – Russlands «anti-ekstremisme»-lovgivning der i en mer moderat form?
Kremls strategi med midlertidig eller langvarig massefengsling av ukrainske sivile, blant andre menneskerettighetsbrudd i de okkuperte områdene, står i strid med Moskvas fortelling om at Russlands ekspansjon inn i Ukraina har til formål å frigjøre og gjenforene de russiske områdene og folket som urettmessig gikk tapt som følge av Sovjetunionens oppløsning i 1991. Den grusomme behandlingen av tusenvis av ukrainske sivile fanger fra de okkuperte områdene ser ut til å undergrave Russlands forsøk på å gjøre disse områdene til integrerte deler av Russlands nasjonale territorium, da den risikerer å fremmedgjøre hittil lojale eller nøytrale nye russiske borgere i de okkuperte områdene.
En forklaring på Moskvas, ved første øyekast tilsynelatende selvdestruktive oppførsel overfor ukrainske sivile, ligger i resultatene fra meningsmålinger gjennomført i Ukrainas okkuperte områder før de ble erobret av Russland. Fra Krim i 2014 til Zaporizhzhia-regionen i 2022 støttet flertallet av respondentene i disse meningsmålingene ikke en sammenslåing av Russland og Ukraina eller overføringen av deres region fra Ukraina til Russland. I motsetning til utbredte myter som sirkulerer i og utenfor Russland, var det i utgangspunktet bare et mindretall av lokalbefolkningen som godkjente Russlands overtakelse av disse regionene. Det er også sannsynlig at noen av dem som i utgangspunktet ønsket russiske tropper velkommen i sine områder, eller var likegyldige til dem, kan ha revurdert sitt standpunkt, særlig etter å ha vært vitne til den brutale russiske offensiven mot Sør- og Øst-Ukraina, samt de ambivalente eller til og med negative sosioøkonomiske konsekvensene okkupasjonen har hatt for deres regioner.
Les også: Russlands eskaleringsmeny: Konvensjonelt, kjernefysisk og hybrid
Den russiske overtakelsen av de sørlige og østlige regionene i Ukraina i 2014 og 2022 var mer komplisert enn mange observatører i og utenfor Russland hadde forventet. Bare på Krim i 2014 gikk den russiske okkupasjonen og annekteringen i stor grad som planlagt, i hvert fall i den innledende fasen. En årsak til denne relative suksessen var at både den tsaristiske og den sovjetiske politikken gjennom mer enn 200 år med styre fra St. Petersburg og Moskva forandret halvøyas demografi. Etniske russere gikk fra å være et lite mindretall til å utgjøre et absolutt flertall blant Krims innbyggere. De en gang så dominerende innfødte krimtatarene ble redusert til en minoritet på rundt 10 prosent av halvøyas befolkning. Likevel står Russland, selv på Krim, overfor en lokal – i stor grad tatarisk – partisanbevegelse som kjemper mot okkupasjonen. Siden 2014 har sivile på Krim – ofte fra den tatariske minoriteten – jevnlig blitt fengslet av den russiske okkupasjonsadministrasjonen.
I de andre okkuperte og senere annekterte regionene på det ukrainske fastlandet var Russlands militære invasjon enda mindre populær enn på Krim. Erobringen måtte følges opp av et hardt, statlig ledet inngrep for å dempe åpne uttrykk for ambivalens, kritikk, uenighet eller motstand mot den utenlandske overtakelsen. Moskvas omfattende undertrykkelses- og rensningsoperasjon i de okkuperte delene av regionene Donetsk, Luhansk, Zaporizhzhia og Kherson fortsetter den dag i dag.
På denne bakgrunn fyller den omfattende fengslingen av ukrainske sivile i de okkuperte områdene tre funksjoner. For det første er fengslingen av ukrainske sivile ment å fordrive, isolere, sette ut av spill og, om nødvendig, drepe de ukrainerne i de okkuperte områdene som enten har vist vilje til å gjøre motstand mot Russlands okkupasjon eller mistenkes for å være tilbøyelige til å gjøre det.
«På denne bakgrunn fyller den omfattende fengslingen av ukrainske sivile i de okkuperte områdene tre funksjoner.»
For det andre er den til tider vilkårlige arrestasjonen av ukrainske sivile, sammen med dokumenterte tilfeller av utbredt tortur og sporadiske drap begått av russiske soldater, politi og fengselsvakter, ment å utøve psykologisk press på befolkningen i de okkuperte områdene – uansett om de er etnisk ukrainske eller ikke. I mindre grad er det også en advarsel til ukrainere som av en eller annen grunn bor i Russland.
Les også: Gamle bomber, nye vinger: Russland dominerer utmattelseskrigen i Ukraina med glidebomber 🔒
For det tredje kan ikke bare fengslet ukrainsk militærpersonell, men også ukrainske sivile fanger brukes i ulike former for russiske forhandlinger med Ukraina og det internasjonale samfunnet. Dette omfatter først og fremst, men ikke utelukkende, pågående og fremtidige fangeutvekslinger mellom Russland og Ukraina.
Utvekslingene av ukrainere mot russiske statsborgere gjaldt opprinnelig kun krigsfanger, men har de siste to årene også omfattet et lite antall ukrainske sivile fanger. For Kreml og dets gjennomføring av krigen mot Ukraina er Moskvas evne til å repatriere tilfangetatte stridende og ikke-stridende i den russiske statens tjeneste gjennom fangeutvekslinger – særlig de som har begått forbrytelser i Ukraina og andre steder – strategisk viktig. Hvor troverdig Kremls løfte om å løslate alle russere som er tatt til fange av Ukraina er, er en avgjørende faktor for å sikre fortsatt mobilisering, motivasjon og moral blant Russlands ulike væpnede og ubevæpnede tjenestepersonell som er utplassert i utlandet. Ukrainske sivile i de okkuperte områdene utgjør et stort reservoar av potensielle bytteobjekter for retur av russere som opptrer som voldelige eller ikke-voldelige regjeringsagenter utenfor Russlands grenser.
Antall, typer og omstendigheter rundt frihetsberøvelsene
En omfattende overvåkingsrapport utgitt i fellesskap av Austausch, Centre for Civil Liberties, Sova Expert Group og partnere hevder også at den ulovlige frihetsberøvelsen av ukrainske sivile av russiske okkupasjonsstyrker ikke er tilfeldig, men en systematisk statlig politikk. Russland har opprettet et nettverk av interneringsanlegg – både offisielle og uoffisielle – der sivile kan holdes fengslet over lang tid uten siktelse, ofte i isolasjon, og utsettes for både fysisk og psykisk tortur, sensorisk deprivasjon og seksualisert vold. Familiene til de internerte får ingen informasjon. Undersøkelser viser at 75 prosent av familiene for øyeblikket ikke vet hvor deres slektninger befinner seg, og 60 prosent har ikke mottatt noen offisielle oppdateringer.
Offisielle dokumenter som er lekket fra russiske institusjoner, tyder på tett samarbeid mellom den føderale sikkerhetstjenesten, den føderale fengselstjenesten, etterforskningskomiteen og militære kommandanter når det gjelder gjennomføring av ulovlige frihetsberøvelser. I ett av mange russiske brudd på internasjonal humanitær rett overfor Ukraina skiller Russland ikke mellom sivile og krigsfanger, men klassifiserer alle som «motstandere av den spesielle militære operasjonen».
(a) Ulike tallanslag
Les også: Russlands hybride eskalering
Russland skjuler det virkelige antallet ukrainske fanger og hvor mange av dem som holdes fanget. Moskva nekter ofte advokater adgang og nekter Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) å besøke fangene, i strid med internasjonal humanitær rett.
Det finnes ulike anslag over hvor mange ukrainske sivile som er blitt fengslet og som fortsatt sitter i russiske fengsler eller har omkommet siden. Ifølge Artur Dobroserdov, kommissær for personer som er savnet under spesielle omstendigheter ved det ukrainske innenriksdepartementet, våren 2025: «Per i dag har vi over 70 000 personer på vår liste over savnede – blant disse er militærpersonell, sivile, borgere fra andre stater og statsløse».
Samtidig rapporterte den ukrainske ombudsmannen, Dmytro Lubinets, at de ukrainske myndighetene kunne bekrefte at rundt 1 800 sivile fortsatt var fengslet av årsaker knyttet til den væpnede konflikten, selv om Lubinets også uttalte at: «Vi har en egen liste som, ifølge foreløpige opplysninger, viser at det befinner seg mer enn 16 000 ukrainske sivile i russiske fengsler». Samtidig rapporterte nestleder ved presidentens kontor, Iryna Vereshchuk, at rundt 2 500 sivile fanger var bekreftet, mens Ukrainas riksadvokat senere samme år, basert på en analyse av straffesaker, rapporterte at man hadde identifisert 15 250 sivile som ble holdt i varetekt av de russiske myndighetene mellom februar 2022 og august 2025.
I mars 2024 skisserte den ikke-statlige «Strategien for løslatelse av sivile», som inneholdt forslag fra Senteret for sivile friheter om måter å utøve press på Den russiske føderasjonen for å sikre løslatelse av ukrainske sivile som ulovlig var fengslet av den russiske siden i forbindelse med den væpnede konflikten, den metodologiske utfordringen ved å komme frem til et pålitelig tall:
«Det minste antallet sivile som holdes tilbake av Den russiske føderasjonen som følge av konflikten, er minst 7 000. Totalt kan det være opptil 16 000 slike personer. Ekspertvurderinger, basert på intervjuer med personer som har returnert fra russisk fangenskap, gir kun et omtrentlig anslag over antallet ukrainske borgere og deres fordeling på sivile og krigsfanger på steder for tvangsinternering i Den russiske føderasjonen og de okkuperte områdene. Forskjellige kilder har bekreftet at rundt 1 900 sivile holdes i tvangsinterneringssteder. Unøyaktigheten i anslaget over antallet internerte sivile skyldes Den russiske føderasjonens nektelse av å gi opplysninger om alle disse personene eller å gi representanter for Den internasjonale Røde Kors-komiteen eller andre internasjonale organisasjoner tilgang til dem.»
Les også: Studie: sivile dødsfall og intern vold i Brasil, Mexico og Filippinene 🔒
Videre «Ukrainere som allerede er i forvaring, kan bli løslatt, overført til straffesaker, utvekslet eller dø, mens ukrainske sivile fortsatt holdes i forvaring av Den russiske føderasjonen av årsaker knyttet til den væpnede konflikten. Antallet sivile som holdes i forvaring av Den russiske føderasjonen endrer seg derfor stadig». Det eneste som er klart, er at, «mens antallet ukrainske sivile som vilkårlig ble fratatt friheten av Russland offisielt ble anslått til hundrevis i perioden mellom 2014 og 2022, er dette tallet siden den fullskala invasjonen anslått til tusenvis».
(b) Typer av sivile fanger
En autoritativ studie fra 2025 utført av OSSE-kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR), som merkelig nok ble utarbeidet i samsvar med den såkalte «Moskva-mekanismen», fastslår at det er komplisert å fastslå omfanget og arten av Russlands frihetsberøvelser av ukrainske sivile på grunn av gruppens mangfoldige sammensetning. Blant andre klassifiseringsproblemer er det, gitt konfliktens komplekse natur, ikke alltid klart om alle virkelig er ikke-stridende.
Ifølge den samme ODIHR-rapporten kan Russland siden 2022, i en eller annen periode, ha internert titusenvis eller til og med hundretusenvis av ukrainske sivile i de okkuperte områdene. Mange av disse sivile ble hentet fra sine hjem i regioner som Kyiv, Sumy, Chernihiv, Kharkiv og Kherson i de første månedene av den fullskala invasjonen. Noen holdes fortsatt fengslet uten siktelse, ofte på grunnlag av direktiver fra militære kommandanter eller regionale FSB-tjenestemenn. Fengslingen deres forlenges ofte med jevne mellomrom, for det meste uten noen juridisk begrunnelse.
Blant dem har det vært journalister eller samfunnsledere som ikke har vært underdanige nok, samt sivile som mistenkes for å ha deltatt i Ukrainas forsvarsinnsats, eller for å ha vært tilknyttet den ukrainske antiterroroperasjonen i Donbas etter 2014. Blant dem er også ukrainere hvis overtredelser var ubetydelige selv etter russiske standarder, for eksempel de som ikke hadde alle nødvendige russiske dokumenter i det annekterte området, eller de som ikke var villige til å arbeide for den russiske okkupasjonsmakten, som ansatte i lokale forvaltninger eller kritisk infrastruktur, fengselspersonale og lærere, eller andre som mistenkes for å være illojale overfor okkupasjonsmakten.
ODIHR-rapporten fra 2025 påpeker at de fengslede ukrainske sivile til og med omfatter:
Les også: Kreml bak murene: frykt, kuppspøkelset og Putins maskirovka
«Videre ble rundt 2000 ukrainske domfelte i ukrainske fengsler overført til Russland i 2022, og noen av dem ble på nytt satt i forvaring til tross for at de hadde sonet straffen sin». Mange av de ukrainske statsborgerne som sonet straff i ukrainske fengsler i de russiskokkuperte områdene, holdes sammen med andre ukrainske fanger ofte i såkalte russiske sentre for midlertidig forvaring av utenlandske statsborgere. Internering i disse sentrene skal i utgangspunktet bare vare i en begrenset periode, men et betydelig antall har vært fengslet uten rettssak i flere år.
(c) Forholdene under fengslingen
Selv om Genève-konvensjonen om beskyttelse av sivile personer i krigstid kun tillater internering av sivile under strenge betingelser, med rett til anke og rettferdig rettergang, overholder Russland i de fleste tilfeller få eller ingen av disse forpliktelsene. Videre fastslår internasjonal humanitær rett at sivile må løslates så snart grunnene til interneringen opphører, men mange ukrainske sivile som for tiden er fengslet, kommer fra områder som for lengst er blitt frigjort fra russisk okkupasjon.
Ukrainske stridende og ikke-stridende holdes fengslet under enten harde eller ekstremt harde forhold. Både krigsfanger og sivile fanger er sperret inne i låste celler, får lite eller ingen mulighet til å bevege seg utendørs, fratas tilstrekkelig mat og medisinsk behandling, er avskåret fra kontakt med sine pårørende og utsettes for overgrep, mishandling og sensorisk deprivasjon. Undersøkelser utført av FNs høykommissær for menneskerettigheter avslører at de fleste fanger blir torturert.
Over 92 prosent av de 216 løslatte sivile som ble intervjuet av FNs høykommissær for menneskerettigheter mellom 2023 og 2025, ga samstemmende og detaljerte beskrivelser av mishandling mens de var i forvaring. Både menn og kvinner var berørt (144 menn, 1 gutt og 54 kvinner). I tillegg rapporterte 101 av de intervjuede at de hadde vært vitne til tortur eller mishandling av andre fanger. Tilsvarende rapporterte alle de sivile fanger eller deres pårørende som ble intervjuet av Amnesty International i en rapport fra 2025 om behandling og fengselsforhold som utgjorde tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Konvensjonen mot tortur, som Russland har undertegnet, forbyr langvarig frihetsberøvelse på ubestemt tid uten siktelse. Langvarig fengsling er en form for tortur på grunn av den alvorlige psykiske lidelsen den forårsaker. Videre bryter Russland den internasjonale konvensjonen om beskyttelse av alle personer mot tvungen forsvinning ved å skjule hvor de fengslede befinner seg. Protokoll I til Genève-konvensjonene krever at enhver tvil om en persons status må løses til fordel for beskyttelse av sivile. Russland setter imidlertid sivile og krigsfanger i samme bås, og henviser til artikkel 5 i den tredje Genève-konvensjonen uten noensinne å ha innkalt kompetente domstoler for å fastslå fangenes status.
Et uløst problem
Under tradisjonelle krigsforhold ville omsorgen for og løslatelsen av sivile fanger, samt deres tilbakeføring til hjemlandets jurisdiksjon, militært sett være et sekundært spørsmål og dermed lett å løse, i tillegg til å være en rutineoperasjon for ICRC. Russland behandler imidlertid ukrainerne i sine interneringsanlegg som forræderske russiske borgere, i og med at det, som nevnt ovenfor, verken anerkjenner eksistensen av en selvstendig ukrainsk nasjon eller den uavhengige ukrainske statens autoritet. I stedet bruker Moskva ukrainske sivile fanger som krigsredskaper og som et middel for sitt terrorvelde over de okkuperte områdene, samt som gisler overfor Kyiv og dets partnere. Som et resultat er den ukrainske staten og ICRC sterkt begrenset i sitt handlingsrom, og sivile fanger blir kun sjelden og i små antall løslatt.
For eksempel hadde Ukraina innen desember 2025 identifisert 1 782 ukrainske sivile ved navn som fanger i Den russiske føderasjonen og de midlertidig okkuperte områdene, men ICRC kunne bare bekrefte at 867 av dem var fengslet. I perioden mars 2022 til mai 2025 ble bare 173 ukrainske sivile returnert som del av ulike fangeutvekslinger.
Blant de 120 sivile som Russland overleverte til Ukraina i den hittil største tilbakeføringen 23. mai 2025, var det bare én politisk fange. Ytterligere 15 av de tilbakeførte sivile fangene var tidligere straffedømte fra Ukraina som hadde begått forbrytelser og blitt dømt i Ukraina før 2022. Alle de andre sivile som ble utvekslet, var ukrainere som hadde sonet straffer i russiske fengsler for straffbare handlinger begått i Den russiske føderasjonen. De fleste av de hjemvendte var ikke blant de personene som den ukrainske staten var mest opptatt av.
Les også: Tre strategiske dilemmaer for Europa i de pågående forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina 🔒
Den ukrainske regjeringen har prøvd noen uvanlige metoder for å legge til rette for utveksling av sivile fanger. Den 25. juli 2024 lanserte Ukrainas koordineringshovedkvarter for behandling av krigsfanger, sammen med Hoveddirektoratet for etterretning ved Ukrainas forsvarsdepartement (HURMOU),
Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) og sekretariatet til den ukrainske parlamentariske ombudsmannen for menneskerettigheter, lanserte «Jeg vil være sammen med mitt folk», et prosjekt som publiserer informasjon om dømte russiske agenter og kollaboratører som har samarbeidet med eller bistått de russiske okkupasjonsstyrkene i krigen mot Ukraina, på nettstedet https://hochuksvoim.com. Dette er ukrainske statsborgere som er tiltalt for landsforræderi og som har gitt sitt samtykke til å bli utvekslet mot ukrainske statsborgere som holdes fanget i Russland. Dette prosjektet for å repatriere ukrainske sivile har imidlertid blitt kritisert for potensielt å være i strid med folkeretten og til slutt føre til enda større menneskerettighetsbrudd i områder okkupert av russiske styrker.
Medlemmer av Forbundsdagen og tyske delstatsparlamenter, samt tyske medlemmer av Europaparlamentet, driver kampanje for løslatelse av politiske fanger, inkludert ukrainske sivile, gjennom politisk sponsing. For eksempel forsøker et fadderprogram fra den tyskbaserte organisasjonen International Society for Human Rights (IGFM) å beskytte og frigjøre politiske fanger fra ulike land, og har som mål å rette oppmerksomheten mot de politiske fangenes situasjon og øke presset på regjeringene. Programmet ble lansert av IGFM i 2011 og kobler fanger fra ulike land, inkludert Ukraina, med tyske parlamentarikere som gjennom politisk fadderskap kjemper for deres løslatelse.
Konklusjoner
Et økende antall undersøkelser fra statlige og ikke-statlige aktører tegner et dystert bilde av ulovlig frihetsberøvelse av ukrainere som et krigs- og kontrollvåpen i de russiskokkuperte områdene. Ikke bare stridende, men også sivile holdes i varetektsfengsler, straffekolonier og improviserte anlegg som kjellere og garasjer, ofte i måneder eller år uten siktelse.
Psykologisk press, isolasjon fra familiemedlemmer og ulike former for tortur er utbredt. Oppholdsstedet, den rettslige statusen og den fysiske og psykiske tilstanden til mange av de fengslede er ukjent. Noen ganger kan man ikke engang svare på spørsmålet om den fengslede fortsatt er i live. Fraværet av beskyttelsesfullmakter fra ICRC og organisasjonens manglende evne til å overvinne Russlands hindring av tilgang, etterlater de fengslede uten internasjonal beskyttelse. Det enorme omfanget av fengslingene – tusenvis av sivile fordelt på hundrevis av steder – understreker det presserende behovet for en systematisk innsats.
Les også: Ukraina rammes av en voldsbølge mot sivile idet Russlands krig går inn i sin tredje vinter
Klønete gjennomføring av de ovennevnte ukrainske og internasjonale forsøkene på å befri ukrainske sivile fra russisk forvaring illustrerer hvor enormt komplisert utfordringen er: det finnes ingen klar handlingsplan for å løse problemet. Dette står i skarp kontrast til skjebnen og utsiktene for ukrainske krigsfanger, hvorav de fleste også har lidd eller lider under russisk tortur, og hvorav mange ofte holdes fanget av Russland sammen med ukrainske sivile. I motsetning til sivile fanger kan krigsfanger imidlertid returneres til Ukraina i stort antall gjennom fangeutvekslinger – noe som også har skjedd – mens svært få sivile hittil har vært inkludert i slike utvekslinger.
For en annen beslektet gruppe, de tusenvis av ukrainske barn uten ledsagere som er fordrevet eller deportert av de russiske okkupasjonsstyrkene i Ukraina og allerede adoptert av russiske foreldre, finnes det heller ingen regulert mekanisme for retur. Russlands massefangst og overføring av ukrainske barn har imidlertid vært gjenstand for tallrike medieoppslag, flere resolusjoner fra nasjonale parlamenter og internasjonale forsamlinger, samt økende aktivitet i det internasjonale sivilsamfunnet. Den store oppmerksomheten rundt og de betydelige innsatsene knyttet til Ukrainas «stjålne barn» har riktignok også hatt begrenset praktisk suksess og ført til relativt få repatrieringer. Likevel gjør det økende globale fokuset på denne følelsesladde saken det sannsynlig at det kan dukke opp i det minste en delvis løsning.
Dette står i kontrast til situasjonen for de rundt 16 000 voksne ukrainske sivile fangene, som har lite håp om å kunne vende tilbake til hjemlandet eller unngå videre russisk fengsling, som ofte ledsages av tortur. Selv om det nylig har vært en bølge av rapporter fra tenketanker og frivillige organisasjoner om temaet, er den politiske, journalistiske, diplomatiske, sivile og allmenne oppmerksomheten rundt dette spesifikke temaet fortsatt relativt lav. Selv vestlige og ikke-vestlige politikere, aktivister, journalister, forskere og diplomater med interesse for Ukrainas skjebne er delvis uvitende om de spesifikke utfordringene knyttet til saken, og særlig om fraværet av en etablert mekanisme for å påvirke løslatelsen av ukrainske sivile fanger.
Statusrapport: Hvor står Ukraina etter fire år med fullskala krig?
