Vanlige forestillinger om humanitær hjelp bygger gjerne på én forutsetning: at den er nøytral. Legitimiteten til arbeidet hviler nettopp på dette prinsippet. Likevel viser virkeligheten at den tilsynelatende upartiske og upolitiske rollen ofte kommer til kort.
Da den humanitære praksisen oppsto på 1800-tallet, fremsto den som uhyre tydelig: Den foregikk i et eget rom, fjernt fra politikk. Målet var å lindre menneskelig lidelse uten å ta stilling til årsakene. Forestillingen om en utenforstående velgjører som rykker inn for å hjelpe den forsvarsløse, har forsterket troen på påstått nøytralitet. Slik oppsto også et bilde i mediene av en ren og upolitisk innsats – en oppfatning som lever videre den dag i dag.
Kortversjonen
- Vanlige forestillinger sier at humanitær hjelp er nøytral, og legitimiteten bygger på dette prinsippet.
- Humanitær praksis oppsto på 1800-tallet som et eget, tilsynelatende politisk uavhengig rom for å lindre lidelse uten å ta stilling til årsaker.
- Nøytralitetsprinsippet bygger på universalitet med religiøse røtter i jødisk-kristen nestekjærlighet, som også søkte å spre evangeliet gjennom misjonsbevegelser.
Den humanitære virksomheten og idéen om universalitet
Prinsippet om nøytralitet i humanitært arbeid bygger på kravet om universalitet. Dette har først og fremst religiøse røtter: Det handler om nestekjærlighet, slik vi kjenner det fra jødisk-kristen tradisjon. De første internasjonale solidaritetsstrukturene var religiøse. Men kristen nestekjærlighet, i betydningen hjelp til de fattige, er i seg selv ikke nøytral: Den søkte å spre evangeliet og fortsatte gjennom evangeliserende misjonsbevegelser.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
