Flere verdensledere møttes nylig til samtaler ved Antalya Diplomacy Forum (ADF) i Tyrkia, hvor flere ledere fra mellomstore og mindre stater snakket om utfordringene i global geopolitikk, som vi i Europa kan ta lærdom fra.
Det Kaskhstans president, Kassym-Jomart Tokajev, formulerte under samtalene, er ikke en oppfordring til reform. Det er en erkjennelse av at systemet allerede er i ferd med å bryte sammen – ikke gjennom et dramatisk sammenbrudd, men gjennom en gradvis og vedvarende uthuling av de institusjonene som har båret den globale orden siden 1945.
Dette er ikke en politisk vurdering. Det er en institusjonell observasjon.
For det Tokajev peker på, er en verden hvor FN fortsatt eksisterer som normativt anker, men i stadig mindre grad fungerer som operativ styringsmekanisme. Når de viktigste forhandlingene i dag skjer utenfor FN-systemet, er det ikke fordi behovet for multilaterale løsninger er blitt mindre. Tvert imot. Det skyldes at de eksisterende institusjonene ikke lenger evner å levere dem med tilstrekkelig tempo, legitimitet eller effekt.
Dette er kjernen i en institusjonell krise: ikke fraværet av strukturer, men tapet av deres funksjon.
Sikkerhetsrådet fremstår i dag som en struktur låst i en historisk maktbalanse som ikke reflekterer samtidens geopolitiske realiteter. Vetoretten, som opprinnelig skulle fungere som en stabiliserende mekanisme, har i praksis blitt en blokkering av kollektiv handling. Resultatet er et system preget av handlingslammelse i møte med konflikter som i økende grad sprer seg utover sine opprinnelige geografiske rammer.
I et institusjonelt perspektiv, slik vi kjenner det fra Douglass North, er dette et klassisk mønster: når formelle institusjoner mister effektivitet, flyttes makt til uformelle strukturer. Det er nettopp dette vi nå observerer. Forhandlinger flyttes til lukkede fora, regionale konstellasjoner og bilaterale relasjoner hvor makt – ikke regler – definerer utfallet. Multilateralismen består i form, men svekkes i funksjon.
Les også: Sentral-Asia: Fra imperiers slagmark til egen union 🔒
Det mest interessante i Tokajevs analyse er imidlertid ikke kritikken av systemet i seg selv, men implikasjonene av den. For i det institusjonelle vakuumet som oppstår, er det ikke stormaktene som fremstår som de mest stabile aktørene, men mellommaktene. Land som Kasakhstan og Tyrkia opererer ikke med ambisjoner om global dominans, men med en grunnleggende avhengighet av stabilitet. Nettopp derfor blir deres opptreden mer pragmatisk, mer tilbakeholden – og i mange tilfeller mer ansvarlig.
Dette representerer et strukturelt skifte som i for liten grad reflekteres i vestlig analyse. Mellommaktene er ikke lenger et supplement til verdensordenen – de er i ferd med å bli en av dens bærebjelker. I et system hvor stormaktsrivalisering øker og institusjonell kapasitet svekkes, er det disse aktørene som i praksis opprettholder funksjonelle forbindelser mellom regioner.
Samtidig endrer selve innholdet i geopolitikken karakter. Når Georgias statsminister, Irakli Kobakhidze, peker på hvordan konflikter påvirker handelsruter, energi, transport og økonomisk stabilitet, peker han på en dypere realitet: geopolitikk er blitt geoøkonomi. Stabilitet skapes ikke lenger primært gjennom militær balanse, men gjennom kontroll over flyt – av kapital, energi, råvarer og logistikk.
Når institusjonell forutsigbarhet svekkes, reagerer ikke bare stater – kapital gjør det samme. Investeringer flyttes, risiko prises opp, og strategiske verdikjeder reorganiseres. Dette skjer ikke gradvis, men i sanntid. Kapital søker ikke bare avkastning, men forutsigbarhet. Når den forutsigbarheten svekkes, flytter kapitalen seg – og med den flytter også makt.
Det vi nå observerer, er derfor ikke bare geopolitisk uro, men en kontinuerlig og strukturell reallokering av økonomisk og strategisk makt.
Parallelt ser vi en normativ forskyvning som er vanskelig å overse. Uttalelsen fra Nord-Makedonias president, Gordana Siljanovska-Davkova, treffer med brutal presisjon: verden er i økende grad basert på makt, ikke rett. Dette er ikke retorikk, men en empirisk observasjon. Når globale militærutgifter når historiske nivåer samtidig som multilaterale institusjoner svekkes, er det et uttrykk for et system i ubalanse – hvor tillit erstattes av avskrekking, og samarbeid av konkurranse.
I et slikt landskap fremstår Tokajevs vektlegging av strategisk tilbakeholdenhet ikke som idealisme, men som rasjonalitet. I et system preget av lav tillit og begrenset koordineringsevne kan selv mindre eskaleringer få uforholdsmessig store konsekvenser. Strategisk tilbakeholdenhet blir dermed ikke et normativt valg, men en nødvendig tilpasning til et mer uforutsigbart system.
Les også: Kasakhstans BRICS-nei: Geopolitisk risikosport 🔒
Europa står heller ikke utenfor denne utviklingen. Når Irakli Kobakhidze peker på EUs interne utfordringer, er det et signal om at unionens rolle som stabil normativ kraft ikke lenger er like selvsagt. I flere tiår har Europa operert med en implisitt forutsetning om institusjonell robusthet. I dag ser vi konturene av det motsatte: økt intern fragmentering, svekket strategisk enhet og redusert evne til å forme den globale agendaen.
Dette påvirker ikke bare EU, men også land som søker medlemskap – og indirekte også Norge, som er tett integrert i europeiske markeder og institusjonelle strukturer.
Som institusjonell økonom og akademiker arbeider jeg tett med miljøer både i Kasakhstan og på Balkan – inkludert Albania, Kosovo og Nord-Makedonia. Det som blir tydelig gjennom dette arbeidet, er at forståelsen av institusjonell risiko ofte er skarpere i disse regionene enn i Vest-Europa. Det skyldes ikke mer avansert teori, men at konsekvensene av institusjonell svikt er mer direkte og mindre absorberbare.
For disse aktørene er stabilitet ikke en abstrakt størrelse. Det er en operativ forutsetning for økonomisk utvikling, sosial sammenhengskraft og nasjonal sikkerhet.
Det er derfor også grunn til å lytte til disse perspektivene. For det avgjørende spørsmålet fremover er ikke om FN reformeres. Den diskusjonen har pågått i flere tiår uten å levere resultater, nettopp fordi den er låst i de samme institusjonelle strukturene som den søker å endre.
Det avgjørende spørsmålet er hva som skjer når institusjoner mister sin funksjon før nye er på plass.
Historien gir oss et ubehagelig, men konsistent svar: institusjonelle vakuum varer aldri lenge. De fylles. Ikke nødvendigvis av samarbeid, men av makt. Ikke nødvendigvis av regler, men av interesser.
Spørsmålet er derfor ikke om en ny orden vil vokse frem. Den formes allerede.
Spørsmålet er hvem som former den – og på hvilke premisser.
Sentral-Asias utfordringer i en ny geopolitisk virkelighet 🔒
