Barentsregionens død og historiefaget i fredsarbeid🔒

Hvordan blir en region til? Spørsmålet fikk fornyet aktualitet da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 og en rekke grensekryssende regioner, såkalte CBR-er, vokste frem langs grenser som frem til da hadde vært stengt.

I statsvitenskapen er de kjent som cross-border regions, forkortet CBR. Som navnet tilsier er det snakk om regioner som strekker seg over minst to staters territorium. Fra 1991 til 1999 ble det opprettet nærmere førti grensekryssende regioner, råd og samarbeid i Europa, ikke minst mellom Vest-Europa og den tidligere østblokken.

Et av disse samarbeidene var Barentsrådet, som ble opprettet av Norge, Sverige, Finland og Russland gjennom Kirkeneserklæringen av 11. januar 1993. Barentsrådet skulle fremme og tilrettelegge for samarbeid mellom landene ved Barentshavet.

Resultatet ble en grensekryssende region som strakte seg fra Nordland fylke i vest til Republikken Komi i øst. Sitt navn – Barentsregionen – fikk den fra Norges utenriksminister Thorvald Stoltenberg, en av regionens fremste pådrivere. Med et areal på over 1,9 millioner kvadratkilometer var Barentsregionen fem ganger Norges størrelse. Regionen var samtidig tynt befolket: 5,2 millioner innbyggere, hvorav 3,5 millioner russere.

Barentsregionen er geografisk homogen, blant annet med beliggenhet over den nordlige polarsirkelen, subarktisk klima og vegetasjon, og hav, skog og mineraler som primære naturressurser. Dessuten hadde samiske folkeslag, senere også nordmenn, svensker, finner og russere, gjennom århundrer hatt utstrakt samkvem over grensene, ikke minst som uttrykt gjennom samenes reindrift og norsk-russisk pomorhandel.

Likevel var Barentsregionen anno 1993 fremfor alt en politisk konstruksjon, og den var formelt skapt ovenfra og ned. Dette skjedde riktig nok etter påtrykk fra fylkeskommuner, lokalpolitikere og næringsliv på både norsk og russisk side av grensen, men i nittiårene tok de nasjonale myndighetene over regien. En gjengs oppfatning har vært at Barentsregionen ble «unnfanget i planavdelingen i Utenriksdepartementet,» slik forsker Lena Ingilæ Landsem (2013) har formulert denne misforståelsen, mens Iver B. Neumann (1997) har uttalt at Barentsregionen ble «snakket til eksistens» av toppolitikere og diplomater.

Landsem er en av flere som har forsket på personene og prosessene som bidro til at Barentsregionen så dagens lys. I 2013 gav Landsem ut boken Barentsregionens tilblivelse – en studie av regionale initiativ. Der konkluderte Landsem med at grasrota ikke kunne ha virkeliggjort Barentsregionen uten staten, at staten ikke kunne ha virkeliggjort regionen uten grasrota, og at flere ytre forhold tillot Barentsregionen å bli til, fremfor alt Sovjetunionens oppløsning og det at grensekryssende regioner var en politisk trend i tiden, herunder at Oslo lot seg inspirere av Østersjøstatenes råd, opprettet i 1992.

Siden 2013 har mye endret seg. Etter Putins angrepskrig mot Ukraina 24. februar 2022 ble Russland suspendert fra Barentsrådet, og trakk seg som medlem påfølgende år. For alle praktiske formål har Russland forlatt Barentsregionen som politisk region, som dermed har mistet to tredjedeler av både sitt areal og sin befolkning.

Er Barentsregionen død? Og vil den kunne gjenoppstå? I dette intervjuet med Geopolitika deler Landsem sine tanker regionens fremtid, og reflekterer samtidig over rollen som historiefaget og utdanning generelt har i fredsarbeid.

Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒