Debatten om ungdomskriminalitet i Norge ser feil vei.
Kortversjonen
- Regjeringens lovforslag om enklere informasjonsdeling møter sterk kritikk fra både personvern- og helsehold.
- Debatten om taushetsplikt adresserer kun symptomene, mens den virkelige årsaken til systemsvikten er manglende kompetanse.
- Norske førstelinjetjenester og SLT-koordinatorer mangler moderne, teoretiske verktøy for å forstå dagens digitale ungdomskriminalitet.
- Dagens akademiske miljøer kritiseres for å ikke levere den anvendte forskningen og de praktiske risikoverktøyene som trengs.
- Statlige tilskudd til forebygging lider under svak kontroll og manglende faglige krav til nye tiltak.
Regjeringens omstridte forslag om å gjøre det lettere å dele taushetsbelagte opplysninger har utløst en forutsigbar debatt. Målet er både presserende og legitimt: å forebygge ekstremisme, vold i nære relasjoner og kriminalitet begått av barn og unge. Ekspertgruppen ledet av Knut Storberget konkluderte med at dagens regler for informasjonsdeling er både «utilstrekkelige og uklare». Lovforslaget skal gi offentlige etater et tydeligere rettslig grunnlag for å dele personopplysninger og taushetsbelagt informasjon i det kriminalitetsforebyggende arbeidet.
Innvendingene er like forutsigbare. Datatilsynet advarer om «store personvernkonsekvenser» og er særlig kritisk til deling av opplysninger med PST. Legeforeningen frykter at pasienter vil holde tilbake nødvendig informasjon fra legene sine. Advokatforeningen advarer om at barn som står i fare for å begå lovbrudd, kan la være å søke hjelp. Selv ekspertgruppen er delt: Psykolog Heidi Svendsen tok dissens fordi hun mener forslaget er for snevert. Det omfatter for eksempel ikke voksne som begår seksuallovbrudd mot barn utenfor nære relasjoner.
Dette er et reelt dilemma. Både de som fremmer lovforslaget, og de som protesterer mot det, diskuterer grensene for informasjonsdeling. Men begge sider overser et dypere problem.
Før jeg går videre, vil jeg gjøre én ting helt klart: Kvinnene og mennene som står i første rekke i det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Norge – politifolk, lærere, ansatte i barnevernet, SLT-koordinatorer, politikerne bak lovforslaget og medlemmene av ekspertgruppen som har viet yrkeslivet sitt til å beskytte barn – er samvittighetsfulle, arbeidsomme og sterkt engasjert i tryggheten i lokalsamfunnene våre. Ekspertgruppen ledet av Knut Storberget har levert en grundig og gjennomtenkt rapport. Politikerne som fremmer forslaget, svarer på reelle bekymringer i befolkningen. De som reiser innvendinger av hensyn til personvernet, handler også i god tro. De forsvarer grunnleggende rettigheter vi aldri må ta for gitt. Jeg har stor respekt for innsatsen deres.
Les også: Frankrikes «vredesdag» del 1: når speilet knuses i gatene
Men respekt innebærer også å være ærlig. Vår egen og landets fremtid avhenger av dagens unge. Sannheten er at all energien som brukes på lovforslaget, debatten, dissensen og striden, går til å behandle problemets overflate fremfor dets grunnlag. Vi forsøker å behandle symptomene på en sykdom vi ennå ikke fullt ut forstår. Vi diskuterer hvordan informasjon skal deles før vi er enige om hva informasjonen betyr, og hvor grensene for taushetsplikten skal gå før vi har bygget kunnskapsgrunnlaget som kan fortelle oss når og hvordan vi bør gripe inn. Problemet må forstås på et grunnleggende nivå, ut fra logikken og prosessene bak kriminalitet. Det er ikke nok å bruke energi og ressurser på det som er synlig på overflaten.
Lovforslaget retter seg mot et symptom – de rettslige hindringene for informasjonsdeling – men overser kunnskapsmangelen som i utgangspunktet gjør slik deling mindre virkningsfull. Ansatte i førstelinjen mangler kunnskapen, verktøyene og det teoretiske og praktiske rammeverket som trengs for å vite hva de skal se etter, når de skal gripe inn, og hvor den kritiske grensen går.
«Lovforslaget retter seg mot et symptom – de rettslige hindringene for informasjonsdeling – men overser kunnskapsmangelen som i utgangspunktet gjør slik deling mindre virkningsfull.»
Det egentlige problemet er ikke taushetsplikt. Det er kompetanse.
Se for deg en situasjon som utspiller seg i norske kommuner. En lærer merker at en elev endrer atferd. En forelder er bekymret, men nøler med å kontakte PPT, skolen eller barnevernet av frykt for stigmatisering, for å bli meldt videre eller for å miste kontrollen. En SLT-koordinator, en rådgiver på skolen eller en sosialarbeider ønsker å hjelpe. Men vedkommende har fått opplæring i eldre kriminologiske teorier utviklet før den digitale tidsalderen. Det finnes ingen standardisert, kunnskapsbasert metode for tidlig å identifisere risiko. De ansatte må støtte seg på tilfeldige observasjoner og egne erfaringer, og på det en fagperson kaller en «ortodoks verktøykasse» av tiltak som kopieres fra kommune til kommune uten å tilpasses lokale forhold.

Dette er ikke kritikk av enkeltpersoner. Det er en systemsvikt. Forskning fra Oslo kommune har vist at miljøarbeidere i forebyggende stillinger synes det er «vanskelig å gjenkjenne slike symptomer og vite hva de betyr», og at de uttrykkelig etterspør opplæring på feltet. Helsedirektoratet peker på «fragmentert innsats, uklare ansvarsforhold og mangel på felles forståelse» som en av de største utfordringene i samordningen av tjenester for barn med høy risiko. Trondheim kommune sier det rett ut: «Førstelinjetjenestene trenger verktøy.»
Les også: Epstein-fenomenet: der klassiske kriminologiteorier kommer til kort 🔒
SLT-koordinatoren: En nøkkelrolle uten tilstrekkelig forberedelse
SLT-modellen – Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak – er Norges viktigste struktur for forebygging på tvers av sektorer. I sentrum står SLT-koordinatoren, en rolle regjeringen beskriver som sentral, med både administrativt og faglig ansvar. I praksis har koordinatoren imidlertid ofte bakgrunn fra en generell samfunnsfaglig utdanning eller en grunnleggende teoretisk utdanning på et relevant felt. Vedkommende har studert eldre teorier om sosial desorganisering, rasjonelle valg, stempling og rutineaktiviteter – teorier som ble utviklet på 1900-tallet for å forklare blant annet lommetyveri og innbrudd.
Men disse teoriene passer grunnleggende dårlig til moderne ungdomskriminalitet. Teorien om sosial desorganisering kan ikke forklare datakriminalitet i velstående nabolag. Teorien om rasjonelle valg kan ikke forklare impulsiv vold drevet av traumer. Rutineaktivitetsteorien kan ikke forklare digital svindel der det ikke finnes noe fysisk mål eller noen fysisk vokter. Stemplingsteorien kan ikke forklare anonyme lovbrytere på nettet som aldri blir stemplet. Teorien om sosial læring kan ikke forklare selvradikalisering gjennom algoritmer. Hver teori fanger opp en del av bildet, men ingen av dem forklarer moderne ungdomskriminalitet som helhet – særlig ikke digital kriminalitet, ekstremisme og radikalisering.
SLT-koordinatoren har svært begrenset kunnskap om de dynamiske tankeprosessene bak kriminalitet, ekstremisme og radikalisering. Vedkommende forstår ikke nødvendigvis hvordan en ungdom går fra å møte ekstremistisk innhold på nettet til å begå en voldshandling, hvordan traumer og impulsivitet virker sammen med gruppepress og rekruttering til gjenger, eller hvilke psykologiske mekanismer som får en ungdom til å gå fra tanke til handling.
Koordinatorene har dessuten nesten ingen opplæring i hvordan digitale plattformer, algoritmer i sosiale medier, krypterte meldingstjenester og KI-generert innhold endrer ungdomskriminaliteten. De vet ikke hvordan de skal vurdere risikoen for radikalisering på nettet, gjenkjenne faresignaler ved digital rekruttering til gjenger eller gripe inn når en ungdom trekkes inn i et anonymt nettverk på nettet. Det er ofte i den digitale verden moderne ungdomskriminalitet begynner, men førstelinjen mangler et kart over dette terrenget.
Les også: Spørsmålet verdt 17 milliarder dollar: Er avhengighet av sosiale medier reelt?
Det er ikke koordinatorenes skyld. Ansvaret ligger hos et utdannings- og opplæringssystem som ikke har holdt tritt med kriminalitetens utvikling. Som analysen «Reassessing Crime Theories» viser, har hver av de ti klassiske teoriene alvorlige blindsoner når de brukes på moderne, digitalt formidlet kriminalitet. SLT-koordinatoren blir bedt om å samordne innsatsen fra flere etater mot et problem vedkommende ikke har fått forutsetninger for å forstå. Derfor blir det i stor grad politiet som fyller dette tomrommet når saken har kommet lenger.
Terskelen: Hvorfor noen unge krysser grensen og andre ikke gjør det
Det mest grunnleggende kunnskapshullet gjelder selve forståelsen av problemet. Ansatte i førstelinjen mangler et felles rammeverk for å forstå hvorfor noen unge i vanskelige livssituasjoner begår kriminalitet, mens andre ikke gjør det. To ungdommer kan vokse opp i samme gate og oppleve den samme fattigdommen og det samme gruppepresset. Likevel begår den ene kriminalitet, mens den andre lar være. De eldre teoriene kan ikke forklare denne forskjellen fordi de behandler risikofaktorer hver for seg. De fanger ikke opp hvordan ytre press og indre motstandskraft påvirker hverandre over tid.
TEC, en modell utviklet for å forstå logikken bak kriminalitet, gir et slikt rammeverk. Den beskriver kriminalitet som en prosess:
C = (Ew + Eu) − (Is + Iw)
Ifølge modellen oppstår kriminalitet når summen av ytre påvirkninger – ønskede gevinster og uønskede belastninger – overstiger summen av indre motstandskraft – styrker og svakheter – med mer enn en kritisk terskel (T): (Ew + Eu) > (Is + Iw) + T.
Denne terskelen varierer fra person til person, mellom lokalsamfunn og etter situasjon. Den skal forklare hvorfor en ungdom med sterke familiebånd og tilknytning til skolen, og dermed høy Is, kan motstå rekruttering til en gjeng, mens en jevnaldrende som har fått motstandskraften svekket av traumer og omsorgssvikt, og dermed har høy Iw, ikke klarer det.
Tenk på en 16 år gammel gutt som blir pågrepet etter å ha knivstukket en annen ungdom på en bussholdeplass. De eldre teoriene ser et «rasjonelt valg» eller et «belastet nabolag». TEC ser en prosess: måneder med rekruttering til en gjeng (Ew), eksponering for vold (Eu), traumer og impulsivitet (Iw) og svekkede bånd til familie og skole (Is), som til sammen presset ham over terskelen (T).
Les også: Fra tribunene til skyttergravene: Når ultras blir soldater 🔒
Tenk på en 15 år gammel jente som er involvert i et voldelig slagsmål på skolen. De eldre teoriene ser «belastning» eller «innlært atferd». TEC ser langvarig mobbing (Eu), belastninger i familien (Eu), vansker med å regulere følelser (Iw) og et ønske om å fremstå som tøff i sosiale medier (Ew), som gjorde henne mer tilbøyelig til å eksplodere.
Tenk på en 16 år gammel gutt som driver med nettfiske fra soverommet sitt. De eldre teoriene ser et «rasjonelt valg» eller «atferd lært av andre på nettet». TEC ser ensomhet (Eu), algoritmestyrt eksponering for innhold om å «bli rik raskt» (Eu), statusen og spenningen i miljøer for datainnbrudd på nettet (Ew) og manglende empati med ofre han aldri ser (Iw). Til sammen fikk dette datakriminalitet til å fremstå som et mulig valg.
TEC forklarer hvorfor disse ungdommene krysset grensen, og hvor vi kunne ha grepet inn før det skjedde.
Uten et slikt rammeverk må ansatte i førstelinjen gjette. De kan ikke identifisere den kritiske grensen fordi de mangler en strukturert måte å kartlegge faktorene som skyver en ungdom mot den. De kan ikke utforme målrettede tiltak fordi de ikke vet hvilken konkret faktor – Ew, Eu, Is eller Iw – som bør påvirkes gjennom en systematisk tilnærming. De kan heller ikke vurdere om et tiltak virker når de ikke har et utgangspunkt for å måle oppsamlet risiko, C(t).
«De kan ikke identifisere den kritiske grensen fordi de mangler en strukturert måte å kartlegge faktorene som skyver en ungdom mot den.»
Kunnskapshullet i akademia: Manglende evne til å prøve nye løsninger
Dette kunnskapshullet finnes ikke bare i førstelinjen. Det strekker seg også til de akademiske institusjonene som burde vurdere, etterprøve og videreutvikle nye tilnærminger. Da TEC-modellen ble sendt til ledende norske fagmiljøer – blant dem Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, OsloMet og CREX – var svaret taushet. Den eneste åpne tilbakemeldingen kom fra Universitetet i Oslo, som opplyste at de ikke hadde kompetanse til å vurdere et så nyskapende arbeid.
Les også: Studie: sivile dødsfall og intern vold i Brasil, Mexico og Filippinene 🔒
Dette er en alvorlig kritikk av tilstanden i den anvendte kriminologien i Norge. Universitetene våre er gode til å undervise i kriminologiens idéhistorie og utarbeide kritiske analyser av rettssystemet. Men hvor er kapasiteten til å vurdere, etterprøve og ta i bruk et nytt, anvendt rammeverk utviklet for dem som arbeider i førstelinjen? Riksrevisjonen peker selv på «manglende styringssignaler og få faglige retningslinjer på det kriminalitetsforebyggende området». Dette tomrommet finnes delvis fordi de akademiske institusjonene våre ikke produserer den anvendte, praktisk brukbare kunnskapen fagfolkene sårt trenger.
Ansatte i førstelinjen blir bedt om å gjøre en jobb uten de riktige verktøyene, mens institusjonene som burde utvikle verktøyene, ikke tar ansvar.
Finansieringsproblemet: Penger uten tilstrekkelig kontroll
Et tredje problem får altfor lite oppmerksomhet: hvordan Norge fordeler penger til kriminalitetsforebygging. I budsjettet for 2027 setter regjeringen av millioner av kroner i tilskudd til ideelle organisasjoner, forskningsinstitusjoner og kommuner for tiltak rettet mot barn og unge. Det er en velkommen satsing. Men vilje til å bevilge penger er ikke det samme som vilje til å sikre kvalitet.
Budsjettforslaget for 2027 omfatter en ny tilskuddsordning på tvers av sektorer for kommunale tiltak rettet mot barn og unge. Det inneholder betydelige bevilgninger til frivillige organisasjoner og midler til forskning på kriminalitet blant barn og unge. Sekretariatet for konfliktrådene forvalter tilskudd til kriminalitetsforebygging med mål om å øke kunnskapen, fange opp unge i risikosonen, støtte mestring og gjøre ungdomsmiljøer tryggere.
Men hvordan vurderes søknadene? Hvilke kriterier brukes? Hvem sitter i vurderingsutvalgene? Og er medlemmene frie for interessekonflikter?
Dette er ikke abstrakte spørsmål. Riksrevisjonen har tidligere dokumentert «vesentlige svakheter i departementets saksbehandling, kontroll og oppfølging» av tilskudd. Forskere har påpekt at når vurderingsutvalg består av forskere fra de samme miljøene som søker om penger, «oppstår habilitetsproblemer i en forholdsvis stor andel av søknadene». Systemet som skal sikre kvalitet, kan med andre ord selv være utsatt for slagside, lukkede fagmiljøer og interessekonflikter.
Hvis Norge skal bruke millioner på kriminalitetsforebygging, må landet sørge for at hver krone går til tilnærminger som faktisk bygger på kunnskap, har et vitenskapelig grunnlag og virker i praksis. Det krever:
1. Reell faglig vurdering av hver søknad, ikke en overflatisk gjennomgang utført av generalister som mangler kompetanse til å skille nye løsninger fra gjentakelser av gamle tiltak.
Les også: Farene ved KI: Hva ekspertene sier, og hva bevisene viser 🔒
2. Minst én representant fra Riksrevisjonen i vurderingsutvalg for større tilskudd, slik at det sikres uavhengig kontroll og ansvarlighet.
3. Full åpenhet om vurderingsprosessen: offentliggjorte kriterier, offentliggjorte vurderinger og en tydelig dokumentasjon av hvorfor én søknad fikk støtte og en annen ikke gjorde det.
4. Grundige habilitetskontroller av alle som sitter i vurderingsutvalg, med krav om å opplyse om personlige, yrkesmessige eller institusjonelle forbindelser til søkerne eller interesser ved deres institusjoner.
5. Et krav om at søknadene viser til et sammenhengende teoretisk rammeverk, ikke bare gode intensjoner, og at de vurderes etter standardene i moderne, dynamisk kriminologi fremfor utdaterte modeller fra 1900-tallet.
Uten slike sikkerhetsmekanismer risikerer tilskuddsordningene å bli en maskin som stadig finansierer de samme gamle tilnærmingene – den «ortodokse verktøykassen» av tiltak som ansatte i førstelinjen allerede vet ikke fungerer. Økningen i registrert ungdomskriminalitet er et direkte tegn på dette. Systemet kan belønne velskrevne søknader uten solid teoretisk grunnlag, mens nyskapende tilnærminger som utfordrer etablerte oppfatninger, blir stående uten støtte fordi de som vurderer søknadene, ikke forstår dem. Pengene finnes, behovet er akutt, og det som mangler, er kvalitetskontroll.
Lovforslaget vil ikke løse dette

Hvor gode intensjoner som enn ligger bak lovforslaget om taushetsplikt, vil det ikke løse problemet. Det kan gjøre det lettere for etater å dele informasjon, men gir dem ikke kunnskapsbaserte verktøy til å tolke den eller SLT-koordinatorene opplæring i dynamiske tankeprosesser. Det gir ikke en standardisert, vitenskapelig etterprøvd metode for tidlig å identifisere risiko. Det reformerer heller ikke SLT-modellen slik at den bygger på en felles forståelse av årsakssammenhenger fremfor oppstykket faglig skjønn.
«Hvor gode intensjoner som enn ligger bak lovforslaget om taushetsplikt, vil det ikke løse problemet.»
Forslaget bygger på NOU 2026: 8, Samarbeid og informasjonsdeling for å forebygge kriminalitet. Det foreslår et nytt rettslig grunnlag for å dele informasjon mellom offentlige etater i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Det er et nødvendig skritt, men ikke tilstrekkelig. Forslaget tar for seg de juridiske hindringene for informasjonsdeling, men ikke kunnskapshindringene. Det gir ikke SLT-koordinatorene opplæring eller standardiserte verktøy, og det endrer ikke det teoretiske rammeverket. Det er én brikke i et langt større puslespill.
Les også: Når staten slutter å lytte: åtte svakheter i statsstyringen bak Frankrikes oktoberopprør
Å dele mer informasjon mellom etater som mangler et felles språk for å analysere den, er som å gi en gruppe mennesker flere puslespillbrikker uten å vise dem bildet på esken. De kan få flere opplysninger, men vet fortsatt ikke hva de skal gjøre med dem.
En balansert tilnærming: Hva bør foreslås i stedet?
En balansert tilnærming ville bevare lovforslagets legitime mål om bedre informasjonsdeling i forebyggende arbeid, samtidig som den gjennomførte de grunnleggende reformene som gjør informasjonsdelingen nyttig:
1. Bygg om SLT-samordningen rundt et dynamisk, kunnskapsbasert rammeverk
SLT-koordinatorene bør få opplæring i moderne, prosessbaserte modeller som TEC fremfor eldre teorier som ikke passer til dagens kriminalitet. En slik modell forklarer kriminalitet som et dynamisk samspill mellom ytre drivkrefter og indre motstandskraft, med en målbar terskel. Opplæringen bør omfatte:
1. TEC-modellens grunnligning og variabler (Ew, Eu, Is, Iw, T).
2. Hvordan variablene kan vurderes og vektes i enkeltsaker og på miljønivå.
3. Hvordan integralen C(t) kan brukes til å vurdere oppsamlet risiko.
4. Hvorfor eldre kriminologiske teorier ikke passer til moderne digital kriminalitet og kriminalitet knyttet til sosiale medier.
5. Hvordan TEC-modellens dynamiske variabler gjør det mulig å tilpasse vurderingene fortløpende når nye tegn på risiko oppstår.
6. Praktiske øvelser med anonymiserte saker fra faktisk SLT-arbeid.
2. Utvikle standardiserte verktøy for tidlig å identifisere risiko
Ansatte i førstelinjen trenger et strukturert vurderingsskjema som kartlegger Ew, Eu, Is og Iw for hver ungdom, beregner hvor nær vedkommende er terskelen og foreslår målrettede tiltak. Verktøyet må være:
1. Standardisert: Det må bygge på et rammeverk som TEC, slik at kommunene bruker begrepene på samme måte.
2. Kunnskapsbasert og vitenskapelig: Det må bygge på systematisk metode fremfor tilfeldige observasjoner.
3. Dynamisk: Det må kunne legge til eller fjerne variabler etter hvert som samfunnsutviklingen og ny teknologi gir nye tegn på risiko.
4. Tilpasningsdyktig: En modulbasert utforming må la kommunene tilpasse variabler og vekting til lokale forhold.
5. Mulig å ta i bruk mange steder: En digital plattform må gjøre det rimelig for enhver SLT-kommune å ta verktøyet i bruk.
6. Dokumentert: Verktøyet må prøves ut og evalueres i en virkelig kommune, slik at det finnes et grunnlag for å vurdere innføring i hele landet.
Les også: Når omsorgsløftet møter virkeligheten: Eldreomsorgen er en test på Norges institusjonelle kapasitet
3. Møt foreldres skepsis med tillit, ikke juridisk tvang
Foreldre nøler ofte med å søke hjelp hos PPT, lærere eller barnevernet fordi de frykter stigmatisering eller å miste kontrollen. En lovpålagt plikt til å dele informasjon kan forsterke denne skepsisen. Tidlig innsats bør i stedet legges opp som et støttende samarbeid, der foreldrene deltar i kartleggingen av faktorene som påvirker barnet deres. Tiltak for å bygge tillit bør omfatte:
1. Tydelig kommunikasjon om formålet med informasjonsdelingen.
2. Forsikringer om at målet er hjelp, ikke straff.
3. At foreldrene involveres i vurderingene og tiltakene.
4. Tilnærminger som tar hensyn til kulturelle forskjeller og respekterer familiens selvbestemmelse.
4. Invester i kompetanse i førstelinjen og i akademia
Mangelen på anvendt kriminologisk kompetanse i norsk akademia er et dokumentert problem. Universitetene har ikke utviklet kapasiteten som trengs for å vurdere, etterprøve og ta i bruk nye, praktisk rettede rammeverk. En nasjonal strategi for kunnskapsbasert kriminalitetsforebygging må omfatte:
1. Oppbygging av akademisk kompetanse i anvendt kriminologi og praktisk kriminalitetsforebygging.
2. Samarbeid mellom universiteter og førstelinjetjenester om å prøve ut og forbedre nye verktøy.
3. Finansiering av pilotprosjekter som kan vise hvor godt kunnskapsbaserte tilnærminger virker.
4. Et nasjonalt nettverk der praktikere og forskere samarbeider om å utvikle fagfeltet.
5. Utvikle en nasjonal infrastruktur for kunnskapsbasert forebygging
Forskningsbaserte nyvinninger som TEC er mer enn en teori. De kan danne grunnlaget for en nasjonal infrastruktur av kunnskapsbaserte forebyggingsverktøy: et standardisert vurderingsskjema som kartlegger Ew, Eu, Is og Iw for hver ungdom; en digital plattform som beregner avstanden til terskelen og foreslår målrettede tiltak; og et opplæringsprogram som gir SLT-koordinatorer over hele landet ferdighetene de trenger for å bruke verktøyene. Slik ville en nasjonal strategi for kunnskapsbasert kriminalitetsforebygging se ut.
Konklusjon: En oppfordring til handling

Lovforslaget om taushetsplikt er omstridt fordi det berører en reell spenning mellom personvern og forebygging. Men striden tar oppmerksomheten bort fra en dypere krise: De som står i første rekke i det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Norge, mangler kunnskapen, verktøyene og det teoretiske rammeverket de trenger for å identifisere unge i risikosonen før de krysser grensen. Lovforslaget kan gjøre det lettere å dele informasjon, men det gjør ikke nødvendigvis informasjonen mulig å bruke.
Les også: Brasil: Massevolden på retur 🔒
Ansatte i førstelinjen, politiet, lærerne, politikerne og ekspertgruppen arbeider alle samvittighetsfullt for fellesskapets beste. De fortjener vår takknemlighet, ikke vår kritikk. Men de fortjener også bedre verktøy, gjennomtenkte retningslinjer og et grunnlag bygget på logikken og prosessene bak kriminalitet – ikke bare mer bruk av energi og ressurser på problemets overflate.
Norge trenger en ny vitenskapelig tilnærming til kriminalitetsforebygging – en som er dynamisk, systematisk og tilpasset den digitale tidsalderen. Første skritt er å erkjenne at problemet ikke bare er juridisk. Det handler også om kunnskap: Vi vet ennå ikke det vi trenger å vite, og vi har ennå ikke utviklet verktøyene som kan gi oss svar.
«Norge trenger en ny vitenskapelig tilnærming til kriminalitetsforebygging – en som er dynamisk, systematisk og tilpasset den digitale tidsalderen.»
Hva bør skje nå?
1. Regjeringen bør opprette en nasjonal kommisjon for kunnskapsbasert kriminalitetsforebygging. Den bør samle ansatte i førstelinjen, akademikere, beslutningstakere og personer som utvikler nye løsninger, for å utarbeide et nytt rammeverk.
2. SLT-modellen bør reformeres rundt en dynamisk, prosessbasert tilnærming.
3. Standardiserte verktøy bør utvikles, prøves ut og deretter tas i bruk i større skala.
4. De akademiske institusjonene som hittil har forholdt seg tause, bør utfordres til å vurdere, etterprøve og forbedre nyvinningene som ansatte i førstelinjen så sårt trenger. Barnas trygghet avhenger av det.
5. Systemet for vurdering av tilskudd i 2027-budsjettet må reformeres, slik at hver søknad får en reell faglig vurdering. Riksrevisjonen bør være representert i vurderingsutvalgene, prosessen må være fullt åpen, og det må finnes strenge regler mot interessekonflikter. Pengene til forebygging må gå til tilnærmingene som faktisk er kunnskapsbaserte, ikke til dem som er best til å manøvrere i et mangelfullt system.
6. Regjeringen må sørge for at millionene som bevilges i 2027, ikke bare fordeles gjennom de samme gamle nettverkene og etter de samme gamle antakelsene. De må brukes til å bygge den grunnleggende kunnskapsinfrastrukturen som norske førstelinjetjenester har manglet altfor lenge.
Til slutt mener jeg oppriktig at dette er en klok vei for å gi barna våre og oss alle en sterkere fremtid. Dersom eksperter eller professorer er uenige i innholdet i denne artikkelen, ønsker jeg dem velkommen til videre debatt. Barnas trygghet angår oss alle og bør være et tema for nasjonal diskusjon.
De kinesiske triadene: Kriminelle aktører i sentrum av den geopolitiske striden mellom Kina og USA 🔒












