Etter sitt besøk i Norge 19.–23. oktober peker menneskerettighetskommissær Michael O’Flaherty på utfordringer med tilgang til institusjonsplasser, geografiske forskjeller og bemanning. Samtidig anerkjenner han innsatsen for å gjøre det mulig for eldre å bo hjemme og delta i samfunnet. Oppsummeringen er en tydelig oppfordring til forbedring, ikke en dom over hele norsk eldreomsorg. Nettopp derfor bør den leses grundig: Den retter oppmerksomheten mot avstanden mellom ambisjon og faktisk kapasitet.
Kortversjonen
- Menneskerettighetskommissær Michael O'Flaherty kritiserer manglende institusjonsplasser, geografiske forskjeller og bemanning i norsk eldreomsorg.
- Riksrevisjonen konkluderer med at kommunenes helse- og omsorgstjenester ikke er dimensjonert for fremtidig vekst i antall eldre.
- At eldre bor hjemme lengst mulig kan flytte store kostnader og uforholdsmessige belastninger over på pårørende.
- SSBs befolkningsframskrivinger viser at antall personer over 80 år vil dobles innen 2050.
Min vurdering er at dette må forstås som en institusjonell utfordring. Institusjonell kapasitet handler om evnen til å omsette ressurser, kunnskap, regler og ansvar til tjenester som fungerer over tid. I eldreomsorgen blir denne kapasiteten konkret: Kommer hjelpen når den trengs? Kjenner de ansatte personen de skal hjelpe? Blir forverring fanget opp? Finnes det et tilgjengelig tilbud når hjemmet ikke lenger er et trygt omsorgssted?
Det er i slike situasjoner velferdsstatens troverdighet blir prøvd.
Problemet er heller ikke nytt. Riksrevisjonens undersøkelse fra juni 2026 konkluderer med at kommunenes helse- og omsorgstjenester i liten grad er dimensjonert for økningen i antallet eldre. Undersøkelsen peker på utilstrekkelig planlegging, svakheter ved ledelsens oppfølging og mangelfull kunnskap om kvaliteten i tjenestene. Riksrevisjonen kritiserer også departementets oppfølging av kommunenes forberedelser.
«Riksrevisjonens undersøkelse fra juni 2026 konkluderer med at kommunenes helse- og omsorgstjenester i liten grad er dimensjonert for økningen i antallet eldre.»
Når kjente problemer vedvarer, må vi undersøke hvorfor kunnskap ikke fører til endret praksis. Flere planer hjelper lite dersom ingen har tilstrekkelig myndighet, kompetanse og ressurser til å gjennomføre dem. Det samme gjelder dersom manglende resultater ikke får konsekvenser for prioriteringer og organisering.
Les også: Forsvarets leiebiler: Hvem har ansvar for helheten?
Målet om at eldre skal bo hjemme lengst mulig illustrerer dilemmaet. For mange gir eget hjem selvstendighet, tilhørighet og livskvalitet. Men et godt politisk mål kan få uheldige virkninger dersom det brukes som en generell løsning på kapasitetsproblemer.
Det avgjørende bør være om den enkelte kan bo trygt hjemme med tilstrekkelig hjelp. Antall hjemmeboende eldre er derfor et utilstrekkelig mål på vellykket omsorgspolitikk. Vi må også vite hvordan de har det, hvilken hjelp de faktisk mottar, og hvor mye ansvar som faller på familien.
Kommissæren advarer nettopp mot at strenge opptakskriterier kan forsinke nødvendig institusjonsomsorg. Han understreker dessuten at pårørende og frivillige skal supplere den profesjonelle omsorgen.
Her ligger et viktig økonomisk poeng: En utgift som forsvinner fra kommunens budsjett, forsvinner ikke nødvendigvis fra samfunnet. Dersom voksne barn må redusere arbeidstiden eller bruke stadig mer tid på koordinering og oppfølging, flyttes kostnaden. En tilsynelatende innsparing kan dermed innebære en større samlet belastning.
Dette er en mulig mekanisme som bør undersøkes systematisk, ikke et bevis på at hjemmebasert omsorg generelt er dårligere eller dyrere. Poenget er at beslutninger må bygge på hele konsekvensbildet.
Bemanning må også forstås bredere enn antall ansatte. Kontinuitet gjør det mulig å kjenne igjen små endringer hos et menneske: mindre matlyst, økende uro eller redusert funksjon. Når medarbeidere kjenner brukerne og hverandre, bygges kunnskap som ikke fullt ut kan erstattes av journaler og prosedyrer.
Min analyse er derfor at stabilitet i personalgruppen bør behandles som en investering i tjenestens kapasitet. Ledelse, arbeidsmiljø, faglig utvikling og hensiktsmessig oppgavefordeling må inngå i samme vurdering som rekruttering.
Les også: Derfor er Kina mer populært enn USA i Afrika 🔒
Teknologi kan bidra, men gevinster må dokumenteres. Riksrevisjonen finner at nesten alle kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi, samtidig som gevinstene i liten grad er hentet ut. Det understreker forskjellen mellom å anskaffe en løsning og å forbedre en tjeneste.
En digital løsning bør vurderes ut fra om den gir tryggere oppfølging, bedre informasjonsflyt eller mer tid til omsorg. Antall innførte systemer forteller lite om resultatet for den eldre.
Handlingsrommet blir samtidig mer krevende. I hovedalternativet i SSBs befolkningsframskrivinger fra 2026 vil antallet personer som er 80 år eller eldre, mer enn dobles innen 2050. Dette er en framskriving med usikkerhet, men den gir et tydelig grunnlag for langsiktig planlegging.
Etter mitt syn bør kommunene derfor utarbeide konkrete, offentlig tilgjengelige kapasitetsplaner som kobler forventede omsorgsbehov til bemanning, kompetanse, boliger og finansiering. Staten må følge opp om forutsetningene er realistiske. Kvalitet bør vurderes gjennom blant annet kontinuitet, udekkede behov, brukernes erfaringer og oppfølging av avvik.
Samtidig må ansvar være tydelig. Kommunalt selvstyre gir rom for lokale løsninger, men nasjonale ambisjoner mister troverdighet dersom gjennomføringen avhenger av ressurser og kompetanse kommunen ikke har.
Den eldre og familien skal ikke måtte forstå forvaltningens ansvarsdeling for å få nødvendig hjelp.
Europarådets kritikk bør derfor brukes til å stille et mer krevende spørsmål enn hvor mange tiltak regjeringen har lansert: Hva har faktisk blitt bedre for dem som trenger omsorgen?
Norges institusjonelle kapital bygges når mennesker erfarer at fellesskapets løfter holder. I eldreomsorgen skjer det gjennom pålitelig hjelp, kompetente medarbeidere og respekt for den enkeltes verdighet. Det er der tilliten må fortjenes, hver eneste dag.
Studie: sivile dødsfall og intern vold i Brasil, Mexico og Filippinene 🔒
