Carl Schmitt og René Girard gir ulike perspektiver på fiendens rolle i politikken. Sammen belyser de grensen mellom politisk motstand og kollektiv skyldlegging.
Kortversjonen
- Artikkelen analyserer hvordan politiske konflikter i samfunn under press kan forvandle en vanlig motstander til en syndebukk.
- Carl Schmitt forklarer det politiske som et fundamentalt skille mellom venner og fiender som former gruppens kollektive identitet.
- René Girard beskriver hvordan et samfunn i krise kan avverge indre oppløsning ved å rette all felles vold mot én enkelt utpekt person.
- Politisk manipulasjon og instrumentalisering gjør det mulig å kanalisere spredte samfunnsfrustrasjoner over på en bestemt og kontrollert skyteskive.
- Overgangen fra legitim politisk motstand til kollektiv skyldlegging viser at syndebukkens effektivitet ikke er bevis på faktisk skyld.
«Det særegne politiske skillet, som politiske handlinger og motiver kan føres tilbake til, er skillet mellom venn og fiende.»
– Carl Schmitt, «Begrepet om det politiske» (Der Begriff des Politischen).
«Der det for noen øyeblikk siden fantes separate konflikter – tusen par brødre som var hverandres fiender, hvert par isolert fra de andre – finnes det igjen et fellesskap. Hele fellesskapet er forent i hatet som ett eneste av dets medlemmer vekker. Alt nag som var rettet mot tusen forskjellige individer, alt hat som hadde ulike mål, vil nå samles om ett enkelt individ: offeret som gjøres til syndebukk.»
– René Girard, «Volden og det hellige».
Når et presidentvalg nærmer seg, slik som i Frankrike, går demokratiske samfunn inn i en fase der politiske konflikter blir særlig synlige og kan få voldelige utslag. Valgkampen tvinger kandidatene til å prioritere, peke ut motstandere og trusler og angi hvem de mener har ansvaret for problemene. Den gjør komplekse problemer – kjøpekraft, innvandring, utrygghet, gjeld, tap av sosial status, internasjonal krise og tap av innflytelse – til temaer for debatt og mobilisering. Denne tilsynelatende forenklingen er en del av politikkens natur. Men forenklingen kan også gå lenger: Et problem med mange årsaker reduseres til ansvaret som tillegges ett individ, én gruppe eller én del av befolkningen. Valgkampen blir da en særlig egnet arena for å observere et fenomen som er eldre enn demokratiet selv: jakten på en skyldig som kan gis ansvaret for uorden i fellesskapet. I dette perspektivet er syndebukkens rolle verdt å undersøke nærmere. Dette er selvsagt ikke et forsøk på å stemple en bestemt kandidat, et bestemt parti eller en bestemt velgergruppe som skyldig på forhånd. Poenget er snarere å bruke valgperioden som et politisk laboratorium. Her kan mekanismene for å utpeke fiender og skape kollektiv polarisering rundt en bestemt skyteskive tre frem med særlig styrke. Uttrykket «syndebukk» hører til dagligspråket, men René Girard* gir det en langt bredere antropologisk betydning. Ifølge hans teori kan et fellesskap i krise samle volden om ett enkelt offer. Denne volden truet i utgangspunktet med å spre seg mellom alle i fellesskapet. Overgangen fra «alle mot alle» til «alle mot én» gjør det dermed mulig å gjenopprette en form for kollektiv enhet for en tid.
Les også: Frankrike med ny strategi mot informasjonsmanipulering i forkant av presidentvalget
Kan denne mekanismen overføres til politikken? Det må i så fall gjøres med varsomhet. I enkelte situasjoner oppstår et annet fenomen: En aktør eller gruppe tillegges et ansvar som langt overstiger det handlingene gir grunnlag for, og blir et samlingspunkt for mange ulike frustrasjoner.
Det er her det blir interessant å se Carl Schmitt** og René Girard i sammenheng. Schmitt hjelper oss å forstå hvordan fienden bidrar til å forme det politiske «vi». Girard hjelper oss deretter å forstå hvordan denne fienden kan krysse en terskel. Fienden går fra å være en motstander til å bli den som antas å ha ansvaret for uordenen. Til slutt blir fienden et offer, og utestengelsen gjør det mulig å gjenopprette samholdet i en bevegelse eller et politisk parti.
Hypotesen i denne teksten er derfor følgende: Syndebukken kan forstås som et uttrykk for en særlig grad av politisk konflikt. Det skjer når fienden ikke lenger bare betraktes som en motstander, men som den antatt ansvarlige for uorden i fellesskapet.
«Hypotesen i denne teksten er derfor følgende: Syndebukken kan forstås som et uttrykk for en særlig grad av politisk konflikt.»
Utpekingen av fienden
I boken Begrepet om det politiske gjør Carl Schmitt skillet mellom venn og fiende til det særegne kjennetegnet ved det politiske. Fienden er ikke bare en man misliker eller er uenig med. Det er en kollektiv motpart som oppfattes som så fiendtlig at selve gruppens eksistens kan stå på spill. En slik trussel kan utløse en reaksjon.
Les også: Den russiske «samfunnsdebattanten» i sentrum av Frankrikes informasjonskrig 🔒
Dette synet viser at fienden har en grunnleggende funksjon: Den bidrar til å forme det politiske fellesskapet. «Vi» defineres også gjennom motsetningen til «de». Denne motsetningen er ikke nødvendigvis irrasjonell i seg selv. En motstander kan være reell, en trussel kan bygge på objektive forhold, og en konflikt kan dreie seg om interesser som faktisk er uforenlige. Derfor må vi være varsomme med å forveksle fienden med syndebukken. Fienden er den vi står imot. Syndebukken er den vi gir skylden for det som rammer oss.
En økonomisk krise, et militært nederlag eller en samfunnsendring har sjelden én enkelt årsak. I politikken er det likevel ofte fristende å gjøre komplekse sammenhenger om til en enkel anklage, fordi budskapet skal nå et sammensatt publikum. Den avgjørende overgangen kan formuleres slik:
«De truer oss» blir til «de er ansvarlige for det som skjer med oss».
På dette tidspunktet blir Girards tenkning uunnværlig.
For spørsmålet er ikke lenger bare hvor grensen går mellom et «vi» og et «de». Det handler nå om hvordan frustrasjonene samles om en bestemt skyteskive. Hvordan kan et splittet fellesskap plutselig stå samlet mot én? Dette er kjernen i spørsmålet om syndebukken.
Fra «alle mot alle» til «alle mot én»
René Girards teori hjelper oss å forstå denne overgangen.
Les også: Fra tribunene til skyttergravene: Når ultras blir soldater 🔒
Kjernen i tenkningen hans er mimetisk begjær. Mennesker begjærer ikke bare ting; de kan også begjære det andre begjærer. Når forskjellene som vanligvis skaper en viss avstand mellom mennesker, viskes ut, har rivaliseringen en tendens til å tilta. Fellesskapet kan da havne i en situasjon der «alle står mot alle». Dette truer den kollektive ordenen direkte. Hvis alle blir hverandres rivaler, er ikke lenger de vanlige mekanismene som skaper forskjeller og avstand mellom mennesker, tilstrekkelige til å holde volden i sjakk. Her oppstår syndebukkmekanismen. Et bestemt offer blir gradvis samlingspunktet for anklagene. Volden som tidligere var spredt mellom alle, konsentreres nå om én. «Alle mot alle» blir til «alle mot én». Det grunnleggende paradokset er at offeret anklages for å ha forårsaket krisen, samtidig som nettopp utpekingen av offeret gjør det mulig å komme ut av den. Fellesskapet gjenfinner dermed en form for enhet når det utelukker den det holder ansvarlig for sin uorden. I boken Mécanique des foules («Folkemengdenes mekanikk») skriver Helena Bovo at «for René Girard kan kollektiv vold mot en syndebukk ikke reduseres til et uttrykk for irrasjonelle instinkter alene; den har et siktemål, et helt bestemt politisk mål: å gjenopprette en sosial gruppe etter å ha utelukket det elementet som oppfattes som urent og korrumperende». Det kan tilføyes at det aktuelle elementet kan være forenlig med ideologien til bevegelsen eller partiet (den sosiale gruppen).
«Når forskjellene som vanligvis skaper en viss avstand mellom mennesker, viskes ut, har rivaliseringen en tendens til å tilta.»
Mekanismen er desto sterkere fordi forfølgerne ikke nødvendigvis ser på seg selv som forfølgere. De kan være oppriktig overbevist om offerets skyld. Her kan manipulasjon oppstå. Den kollektive volden fremstilles da som en nødvendig reaksjon på en trussel. Syndebukken tilbyr dermed en særlig effektiv løsning på en grunnleggende politisk utfordring: Hvordan kan mange spredte frustrasjoner gjøres til en felles sak? Elias Canetti bruker uttrykket «forfølgelsesmasse». Noen ganger er det nok å peke ut én som legemliggjør alle frustrasjonene. Derfor kan mekanismen gjøre seg gjeldende i svært ulike sammenhenger: en minoritet som anklages for å være ansvarlig for en økonomisk krise, en gruppe som fremstilles som ansvarlig for utrygghet, en elite som holdes ansvarlig for alle former for sosialt fall, eller en utenlandsk makt som tillegges ansvaret for indre uorden. Girard gir oss dermed ingen generell teori om politikk. Teorien gjør det snarere mulig å identifisere én bestemt mekanisme: at et fellesskap gjør mange konflikter om til én samlet anklage.
Les også: Massenes psykologi og geopolitisk polarisering i vår tid: Fra Le Bon til sosiale medier
Syndebukken som politisk mekanisme
Her kommer spørsmålet om makt inn. Syndebukkmekanismen kan oppstå spontant. Et samfunn preget av bekymring kan selv lete etter noen å holde ansvarlig. Men mekanismen kan også styres, forsterkes og utnyttes av politiske aktører. Da må vi skille mellom to prosesser: manipulasjon og instrumentalisering. Å manipulere er ikke nødvendigvis det samme som å dikte opp en trussel som ikke finnes. Politisk manipulasjon består ofte i å velge ut bestemte fakta, forsterke visse former for frykt, forenkle enkelte årsakssammenhenger og rette den kollektive oppmerksomheten mot en bestemt skyteskive. Fortellingens styrke ligger i at den ikke nødvendigvis er bygget på en ren løgn. Den kan ta utgangspunkt i reelle fakta, men velge dem ut og sette dem sammen på nytt på en måte som tillegger noen et uforholdsmessig stort ansvar. Instrumentalisering foregår på et annet nivå og handler om å nå et politisk mål. Målet kan være å mobilisere en velgergruppe man særlig ønsker å nå, styrke en kollektiv identitet, skyve ansvaret over på andre, legitimere en beslutning eller befeste makten. En politisk aktør kan altså bidra til å bygge opp bildet av en gruppe som en trussel. Deretter kan trusselen brukes til å begrunne en politikk, mobilisere et flertall eller styrke samholdet i aktørens egen leir.
Effektiv instrumentalisering finner som regel gjenklang i frykt, konflikter eller frustrasjoner som allerede finnes. Politikken kan dermed i større grad gi et eksisterende sinne en retning enn skape det selv. En syndebukk kan bli skapt i møtet mellom et kollektivt ønske om forenkling og et politisk tilbud som kan peke ut en skyteskive. Hos Schmitt bidrar fienden til å skape skillet mellom «vi» og «de». Hos Girard kan denne motsetningen gå lenger: «De» blir et offer som «vi» retter frustrasjonene våre mot. Forskjellen er avgjørende. Fienden er den man konfronterer. Syndebukken er den man tillegger skyld.
Les også: Interne splittelser kan bli Vestens akilleshæl i geopolitiske kriser 🔒
Fra motstander til skyldig
En valgkamp bygger nødvendigvis på valg, motsetninger og spørsmål om ansvar. Den må identifisere problemer, foreslå løsninger og av og til utpeke motstandere. Ingen av disse handlingene er i seg selv uttrykk for en syndebukkmekanisme. Man må derfor undersøke hvordan bildet av den skyldige bygges opp. Det gjelder både hvilket ansvar den utpekte tillegges, hvilken frykt dette bildet kan samle, og hvilket politisk samhold utpekingen kan skape. Paradokset består: En syndebukk kan skape reelle politiske virkninger selv om forklaringen på årsakene er feil. Anklagen mot syndebukken kan mobilisere, utestengelsen kan samle, og utpekingen kan bidra til å styrke makten. At anklagen er politisk effektiv, beviser likevel aldri at den utpekte er skyldig.
Derfor må vi skille mellom motstanderen vi bekjemper, og den skyldige vi konstruerer. Det politiske spørsmålet er dermed kanskje ikke bare hvem fienden vår er, men hva vi gjør med denne fienden.
Det er i grenseområdet mellom legitim konfrontasjon og kollektiv skyldlegging at syndebukkmekanismen får avgjørende politisk betydning.
Det politiske spørsmålet blir da: Når slutter fienden å være bare fellesskapets motstander og blir den skyldige som fellesskapet gir ansvaret for sine egne kriser?
*René Girard og syndebukkens opprinnelse
René Girard ble født i Avignon i 1923 og døde i 2015. Han var en fransk filosof, antropolog og litteraturteoretiker. Han studerte ved École des Chartes og tilbrakte mesteparten av sin akademiske karriere i USA, særlig ved Johns Hopkins og deretter Stanford. Ved Stanford ble han professor emeritus. I 2005 ble han valgt inn i Det franske akademi.
Les også: Sveriges storstrategi 🔒
I boken Syndebukken (Le Bouc émissaire), utgitt i 1982, utdyper René Girard sin analyse av syndebukkmekanismen. Når rivaliseringen sprer seg til hele fellesskapet, kan det havne i en krise der «alle står mot alle». Volden kan da plutselig samles om ett enkelt offer: «alle mot én». Girard skapte ikke uttrykket. Han hentet det fra en svært gammel bibelsk tradisjon som beskrives i kapittel 16 i Tredje Mosebok. Under ritualet på den store soningsdagen føres to bukker frem: Den ene ofres til Gud, mens den andre symbolsk pålegges folkets synder før den sendes ut i ørkenen. I den latinske Vulgata brukes uttrykket caper emissarius, bokstavelig talt «bukken som sendes bort», som ga opphav til det franske uttrykket bouc émissaire. René Girard ga uttrykket en betydning som går langt utover en rent religiøs vending. Det betegner hos ham en antropologisk mekanisme for å få slutt på kollektiv vold. Syndebukken er dermed ikke lenger bare den som bærer andres skyld. Det er den som fellesskapet samler sine konflikter og sin frykt om, og som tillegges ansvaret for fellesskapets egen uorden.
**Carl Schmitt – å forstå det politiske gjennom fienden
Carl Schmitt ble født i Tyskland i 1888 og døde i 1985. Han var en jurist og politisk teoretiker som har satt dype spor i tenkningen om det politiske på 1900-tallet. Hans virke er uløselig knyttet til engasjementet for naziregimet fra 1933, noe som gjør det nødvendig å lese verkene hans med særlig kritisk årvåkenhet. I hovedverket Begrepet om det politiske, utgitt i sin klassiske form i 1932, søker han å fastslå hva som særskilt kjennetegner det politiske, og hva som skiller det fra andre områder av samfunnslivet.
For Schmitt er det skillet mellom venn og fiende som særskilt kjennetegner det politiske. Utpekingen av fienden får dermed en sentral politisk funksjon. Motsetningen skaper ikke bare en motstander. Den bidrar også til å forme identiteten til gruppen som står imot denne motstanderen. Fienden er ennå ikke syndebukken.
«For Schmitt er det skillet mellom venn og fiende som særskilt kjennetegner det politiske.»
Videre lesning
Girard, R. «Le bouc émissaire». Le Livre de Poche, 1986.
Girard, R. «La violence et le sacré». Fayard/Pluriel, 2011.
Schmitt, C. «La notion de politique». Flammarion, 2025.
Bovo, E. «Mécanique des foules». Armand Colin, 2024.
