200-årsmarkeringen for Napoleon Bonapartes død (1769–1821) ble først og fremst preget av en av disse fullstendig anakronistiske stridene som den lille kretsen av mediefolk og intellektuelle nå har gjort til sin spesialitet. Striden dreide seg om gjeninnføringen av slaveriet. Gjeninnføringen ble vurdert uten historisk kontekst og utelukkende ut fra de moralske målestokkene vår egen tid bruker til å fremstille seg som et mønsterbilde på alle dyder. Også 200-årsmarkeringene for keiserrikets seirer hadde vært påfallende beskjedne. Slike markeringer ble ansett som upassende i en tid preget av europeisk integrasjon. Dette er nok et paradoks, ettersom Napoleons keiserrike faktisk la grunnlaget for den politiske ideen om Europa. Den militære hederen som omgir keiserrikets slag, har kanskje gått litt av moten. Det må likevel ikke hindre oss i å reflektere over det vesentlige spørsmålet: Hvorfor førte Napoleon så mange kriger?
Kortversjonen
- Napoleons kriger handlet om å videreføre revolusjonens idealer, forsvare Frankrikes naturlige grenser og demme opp for britisk dominans.
- Storbritannia ledet syv koalisjoner mot Frankrike av både ideologiske årsaker og strategiske territorielle interesser.
- Kontinentalsperren var Napoleons økonomiske mottiltak som skapte et tidlig europeisk marked, men feilet i å knekke Storbritannia.
- Rhinforbundet fungerte som en strategisk buffer mot øst og forsynte keiserriket med nødvendige militære forsterkninger.
- Fransk dominans utløste en tysk nasjonalisme og romantikk, mens kolonipolitikken endte med tap av territorier som Louisiana.
«Det må likevel ikke hindre oss i å reflektere over det vesentlige spørsmålet: Hvorfor førte Napoleon så mange kriger?»
Den første forklaringen, som våre samtidige synes å ha glemt, er at Napoleon arvet krigen. Han videreførte revolusjonen, selv om denne beskrivelsen er omstridt, og ønsket samtidig å avslutte den[1]. Da han opprettet konsulatet, var målet å gjøre slutt på den politiske ustabiliteten og uroen i befolkningen. Samtidig ville han befeste de nye politiske og sosiale prinsippene som hadde vokst frem gjennom et tiår med omveltninger. Dette var hensikten med det han kalte sine «granittmasser»: sivillovboken Code civil, prefektene, gymnasene, Banque de France og gullfrancen … Kontinuiteten mellom revolusjonens idealer og keiserstyret kan utvilsomt diskuteres. Geopolitisk er den imidlertid ubestridelig. Napoleon ville nemlig bevare Frankrikes «naturlige grenser», som han hadde arvet fra republikken, både som politisk prinsipp og som geografisk realitet[2].
Krigen Napoleon arvet
Det var riktignok Frankrike under monarkiet som erklærte krig i april 1792. Men det var republikkens erobringer høsten samme år, blant annet av de østerrikske Nederlandene, og henrettelsen av kongen i januar 1793 som førte til dannelsen av den første koalisjonen. Den ble samlet rundt Østerrike og Preussen, men også Storbritannia, som trakk med seg Russland, kongerikene på Den iberiske halvøy, flere tyske stater og de fleste italienske statene. Fra dette tidspunktet og frem til juni 1815 var Storbritannia, som ble Det forente kongerike i 1801, det eneste landet som deltok i alle de syv koalisjonene. Landet finansierte dessuten store deler av dem og var nesten uavbrutt i krig med Frankrike gjennom hele denne perioden. Hvorfor en slik innbitt motstand?
Les også: Clubland – den usynlige arkitekturen bak britisk statskapasitet 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Napoleons kriger og Europas fødsel: fra revolusjon til romantikk 🔒
