Riyadh har investert tungt i innflytelse, prestisje og økonomisk omstilling, men den regionale maktkampen avdekker hvor begrenset strategisk dybde kongedømmet faktisk har.
Kortversjonen
- Saudi-Arabia opplever en alvorlig sikkerhetskrise ettersom landet nå presses fra tre ulike kanter samtidig.
- Houthi-bevegelsens maritime blokade og droneangrep har stengt sentrale oljeruter og sendt oljeprisen til over 108 dollar.
- Et nedskutt droneangrep nær Mekka rammer selve hjertet av kongedømmets religiøse legitimitet og autoritet.
- Til tross for enorm internasjonal innflytelse og gigantiske investeringer mangler Saudi-Arabia nødvendig strategisk dybde hjemmefra.
- Allierte nasjoner har avvist eller begrenset militær gjengjeldelse, noe som etterlater Riyadh isolert i den pågående konflikten.
Saudi-Arabia har aldri vært mer synlig på den internasjonale scenen, og samtidig aldri mer sårbart hjemme. På én uke har trusselen flyttet seg fra landets oljeruter til selve det symbolske hjertet: Mekka. Tirsdag 15. september klokken 18.50 skjøt det saudiske luftforsvaret ned en drone sør for Mekka. Ifølge koalisjonen tilhørte den Ansar Allah, Houthi-bevegelsen, og ble ødelagt før den rakk å trenge inn i det forbudte luftrommet over den hellige byen. Selv om Houthiene avviser anklagen, er kongedømmets religiøse sentrum for første gang siden den regionale krigen begynte, blitt direkte truet – en rød linje for Riyadh, som nå varsler avskrekkingstiltak. Hendelsen avslutter en uke der Houthiene har tatt Perim og den jemenittiske Rødehavskysten, mens droner sendt fra Irak har tvunget Riyadh til å stanse øst–vest-oljerørledningen. Samtidig er Hormuzstredet fortsatt i praksis nesten stengt etter Irans gjengjeldelse for angrepene 28. februar. Kongedømmet holdes ikke lenger fast i to ender, men mellom tre kjever.
«Kongedømmet holdes ikke lenger fast i to ender, men mellom tre kjever.»
Redundansen snudd mot seg selv
Utviklingen begynte i Sanaa 13. juli, da den jemenittiske regjeringen bombet rullebanen på flyplassen for å hindre et iransk fly i å lande. Flyet skulle bringe en Houthi-delegasjon tilbake fra begravelsen til Ali Khamenei. Den 20. juli kunngjorde Houthiene en sjøblokade rettet utelukkende mot kongedømmet, seks dager etter at Washington hadde gjeninnført sin blokade mot Iran, og samtidig som Teheran ifølge Reuters hadde bedt dem gjøre seg klare til å stenge stredet. Yanbu, som etter stengingen av Hormuz var blitt den viktigste utskipningshavnen for saudisk råolje, lastet mer enn 4 millioner fat daglig i juni og juli. I løpet av to uker førte blokaden til at volumene gjennom Bab el-Mandeb falt med nær 90 prosent, uten at omleggingen via Suez klarte å kompensere for tapet. I august rapporterte kongedømmet til OPEC en produksjon på 6,24 millioner fat per dag, det laveste nivået siden 1990, mens eksporten falt til sitt laveste nivå på tretten år. September stengte ytterligere utveier: Den 10. og 11. traff droner fra Irak pumpestasjonene langs øst–vest-oljerørledningen, som Riyadh ble tvunget til å stanse – kanskje i opptil seks uker, ifølge Bloomberg. Den 15. september steg Brent-prisen til over 108 dollar.
Les også: Bab al-Mandeb: Det andre presspunktet i Irans maritime flaskehalsstrategi
Logikken som den saudiske motstandskraften har vært bygget på, er dermed satt ut av spill: Rørledningen er stengt, Yanbu har suspendert lasting, og redundansen er redusert til den ene nordlige ruten, som igjen avhenger av en reparasjon uten noen offentlig kjent tidsfrist. Paradokset er brutalt: Oljeprisen passerer hundre dollar samtidig som kongedømmet ikke lenger er i stand til å frakte ut volumene som denne prisen gjør så verdifulle.
Fra randsonene til helligdommen
Taif-traktaten slo i 1934 fast saudisk suverenitet over Asir, Jizan og Najran, mens Jeddah-traktaten fastsatte den endelige grensen i 2000. Det har likevel ikke fjernet forestillingen om tapte provinser fra deler av den jemenittiske kollektive bevisstheten. Det er nettopp i disse randsonene missilene treffer, særlig i Jizan, der raffineriet med en kapasitet på 400 000 fat per dag har vært mål for flere angrep siden juli. Saudi-Arabias fremste virkemiddel i Jemen har alltid vært penger snarere enn militærmakt. Siden 1962 har en spesialkommisjon forvaltet stammelojaliteter der, og Riyadh støttet i 33 år regimet til Ali Abdullah Saleh, som til slutt allierte seg med Houthiene og Iran. Da det faktisk ble nødvendig å kjempe, først i 2009 og deretter fra 2015, ble resultatene kostbare og uavklarte.
Les også: Fra Jemen til Hormuz: houthiene skrur opp presset 🔒
Dronen ved Mekka endrer imidlertid trusselens karakter. Den retter seg ikke lenger bare mot territoriet, men mot kongedømmets legitimitet. Som vokter av de to hellige moskeene henter Saudi-Arabia en vesentlig del av sin autoritet i den muslimske verden fra nettopp denne rollen, og Organisasjonen for islamsk samarbeid fordømte umiddelbart angrepet. Houthienes benektelse kan tolkes som like mye kalkyle som tilbakeholdenhet: Det er tilstrekkelig at trusselen oppfattes som troverdig til at alarmer i Mekka og Jeddah, eller den amerikanske oppfordringen om å revurdere alle reiser til kongedømmet, får sin virkning. Samtidig slipper bevegelsen å bære ansvaret overfor den muslimske opinionen for å ha angrepet en helligdom.
Les også: Houthiene, Irans spydspiss i krigen om Jemen 🔒
Innflytelse som ikke kan veksles inn
Aldri før har kongedømmet hatt større tyngde utenfor egne grenser. Det statlige investeringsfondet tilfører kapital til teknologi- og sportssektorer verden over, Riyadh skal arrangere verdensutstillingen i 2030 og landet fotball-VM i 2034, mens Saudi-Arabias innflytelse i Washington knapt har noe sidestykke blant mellommakter. Men disse ressursene lar seg ikke omsette i territoriell sikkerhet. Dette er utstillingsvinduets sårbarhet: Jo mer man eksponerer, desto flere angrepsflater tilbyr man. Den 10. september ba Mohammed bin Salman Donald Trump om å angripe Houthiene, mens Washington i stedet foretrakk å tilby etterretning. Mekka-pakten, hvis navn denne uken har fått en særegen klang, slår siden 7. august fast at et angrep på ett medlemsland skal betraktes som et angrep på alle. Islamabad har imidlertid gjort det klart at ingen militær gjengjeldelse vurderes, mens Ankara minner om at det er staten som utsettes for angrep, som selv må definere hvilken hjelp den ønsker. I Kairo forsikret president Sisi den 15. september kronprinsen om sin støtte – samtidig som Egypt, hvis inntekter fra Suez står i fare, deler Saudi-Arabias interesse i å gjenåpne stredet. Men en erklæring er ingen flåtestyrke. Riyadh har til slutt, ifølge Teheran, bedt om å utsette møtet i Salalah om Hormuz, fordi landet nekter å forhandle under beskytning.
«Dette er utstillingsvinduets sårbarhet: Jo mer man eksponerer, desto flere angrepsflater tilbyr man.»
En strategisk ensomhet
Ansar Allah er ikke bare en stedfortreder. Teheran avviser enhver involvering, og bevegelsen erklærer at skipsfarten er trygg for alle, med unntak av saudiske fartøy. Samordningen med Iran er reell, men den innebærer ikke underordning. Dermed vil selv en avtale med Teheran, som nå er blitt nødvendig, ikke lenger være tilstrekkelig. Og når retten til fri navigasjon bare nektes ett enkelt land, oppstår heller ingen internasjonal koalisjon. Den irakiske fronten følger den samme logikken: Riyadh har avstått fra å slå tilbake etter anmodning fra Bagdad, fordi angriperen opererer fra en stat uten å stå under dens kommando – uten noen hovedstad å straffe og uten noen motpart som kan garantere at angrepene opphører. Samtidig hadde alliansen begynt å rakne allerede før slaget startet. Etter at Det sørlige overgangsrådet, støttet av Abu Dhabi, gikk til offensiv mot styrker på linje med Riyadh, førte den saudiske gjengjeldelsen i januar til gjenerobringen av Aden, oppløsningen av rådet og den varslede tilbaketrekningen av de siste emiratiske styrkene. Riyadh vant over sin allierte og betaler nå prisen i møte med sin fiende. Uten å redusere kollapsen til Tareq Salehs Nasjonale motstandsstyrker, som sto Abu Dhabi nær og kontrollerte vestkysten, til denne ene årsaken, står kongedømmet nå alene overfor en front som partneren i lang tid hadde vært med på å strukturere.
Les også: Houthiene ved Bab el-Mandeb: en seier for mye? 🔒
Strategisk dybde kan ikke kjøpes
Posisjonene som ble gjenerobret vest for Taiz 13. september, viser at ingenting er avgjort. Men krigen i 2015–2022 viste hvor mye en luftkrig preget av utmattelse kan slite ned en motstander uten å fremtvinge en avgjørelse. Den viktigste risikoen er intern og budsjettmessig: Eksponeringen til de sørlige provinsene og et investeringsprogram utformet for et tiår med stabilitet skaper sårbarheter som ingen militær slagkraft kan løse. Tre signaler vil vise hvilken retning utviklingen tar: når oljerørledningen tas i bruk igjen, hvilke avskrekkingstiltak som faktisk følger etter hendelsen ved Mekka, og om kongedømmet vil be om støtte under forsvarspakten.
En makt kan kjøpe seg til tilstedeværelse overalt uten å oppnå strategisk dybde hjemme. Saudi-Arabia har lykkes med sin eksterne ekspansjon, men ikke med den interne konsolideringen. Landet oppdager nå at det sitter i klem mellom tre motstandere som verken har verdensutstilling eller fotball-VM, og hvorav to ikke engang er stater. Og dersom man skal tro koalisjonen, er ikke engang landets aller helligste sted utenfor rekkevidde.
«En makt kan kjøpe seg til tilstedeværelse overalt uten å oppnå strategisk dybde hjemme.»
Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk? 🔒
