Napoli var i flere århundrer et oversett sentrum for europeisk liberal tenkning. Her møttes katolsk samfunnslære, naturrett og kritikk av den sentraliserte staten.
Kortversjonen
- Napoli var i århundrer et sentrum for europeisk liberal tenkning, preget av katolsk samfunnslære, naturrett og skepsis mot statssentralisme.
- Framtredende tenkere som Vico, Genovesi og Filangieri la grunnlaget for et rikt napolitansk åndsliv lenge før den italienske samlingen.
- Den katolske liberaleren Matteo Liberatore og historikeren Lord Acton vokste begge ut av denne unike intellektuelle og politiske tradisjonen.
- Piementes erobring av Sør-Italia i 1860 førte til brutal sentralisering og kirkefiendtlighet, noe som skapte sterk intellektuell motstand fra sør.
- Denne brede europeiske strømningen av katolsk liberalisme dannet senere grunnlaget for subsidiaritetsprinsippet og det moderne kristendemokratiet i Europa.
Når man oppdager Matteo Liberatore og får vite at han ble født i Salerno i 1810, gjorde karriere ved Collegio Massimo i Napoli og grunnla La Civiltà Cattolica sammen med Taparelli, en annen jesuitt som hadde gjort Napoli til sin hjemby, melder spørsmålet seg naturlig: Hvorfor Napoli? Hvorfor frembrakte nettopp denne byen, hovedstad i et bourbonmonarki som lenge ble betraktet som tilbakestående i den progressive historieskrivningen, et av de store øyeblikkene i 1800-tallets katolske liberalisme?
Spørsmålet er ikke anekdotisk. Lord Acton, en av 1800-tallets mest berømte britiske liberale historikere, ble også født i Napoli, 10. januar 1834, i en anglo-tysk familie i bourbonhoffets tjeneste. Hans mest siterte formulering oppsto ikke i et vakuum:
«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.»
Denne setningen, hentet fra et brev til Mandell Creighton fra 1887, springer ut av nærgående observasjon av en makt Acton hadde sett innenfra, i sin egen fars familie. Bak Acton og Liberatore trer det samtidig frem en napolitansk tradisjon som fortjener å bli løftet frem igjen, fordi den utfordrer den vanlige geografiske forståelsen av liberalismens historie.
Fra Vico til Filangieri: tre århundrer med napolitansk åndsliv
Den napolitanske genealogien begynner på høyeste nivå. Giambattista Vico (1668–1744) utviklet med Scienza nuova (1725) en historiefilosofi som allerede da sto i opposisjon til den franske opplysningstidens abstrakte rasjonalisme, og som senere skulle bli gjenoppdaget av de tyske romantikerne. Antonio Genovesi (1713–1769) fikk i 1754 Europas første professorat i politisk økonomi ved Universitetet i Napoli, 22 år før skotten Adam Smith utga Nasjonenes velstand. Ferdinando Galiani (1728–1787), elev av Genovesi, skrev Della Moneta bare 23 år gammel. Verket regnes som en av århundrets store avhandlinger om pengeøkonomi, ble rost av Hume og lest av Smith. Gaetano Filangieri (1752–1788) ble med La Scienza della legislazione en av inspirasjonskildene for Franklin og Jeffersons konstitusjonelle tenkning; korrespondansen mellom Filangieri og Franklin er dokumentert. Vincenzo Cuoco analyserte på sin side den napolitanske revolusjonen i 1799 i Saggio storico sulla rivoluzione napoletana (1801), med en klarsynt forståelse av avstanden mellom de opplyste elitene og folket som fransk historieskrivning først skulle nå frem til 150 år senere.
Les også: Spania, den glemte pioneren i økonomisk idéhistorie
Denne tradisjonen oppsto ikke ved en tilfeldighet. Den skyldtes flere sammenfallende faktorer: Kongeriket Napolis sterke kirkelige autonomi, som beskyttet universitetsundervisningen mot direkte politisk innblanding; tilstedeværelsen av et betydelig handels- og juristborgerskap i denne middelhavshovedstaden; den vedvarende intellektuelle kontakten med Frankrike, Spania, England og imperiet; og den sentrale rollen til et lærd presteskap, enten jesuittisk eller benediktinsk, som gjorde de napolitanske kollegiene til reelle konkurrenter til Sorbonne og Oxford. Napoli på 1700-tallet var ikke den provinsen byen noen ganger er blitt fremstilt som. Den var Italias største by og blant Europas fem fremste når det gjaldt både folketall og intellektuell produksjon.
Liberatore–Taparelli-øyeblikket
Det var på dette jordsmonnet det på 1800-tallet vokste frem det man kan kalle den napolitanske jesuittisk-liberale skolen. Luigi Taparelli d’Azeglio, utdannet i Roma, kom i 1833 til Napoli for å lede Collegio Massimo. Der innledet han den nythomistiske gjenreisningen som skulle munne ut i Saggio teoretico di dritto naturale (1840–1843), oversatt til fransk i 1855. Matteo Liberatore, 17 år yngre enn Taparelli, sluttet seg til ham og samarbeidet med La Civiltà Cattolica, som ble grunnlagt i Napoli i 1850. Prinsipper for politisk økonomi fra 1889 utgjør kulminasjonen av 60 år med napolitansk refleksjon over forholdet mellom økonomisk frihet, naturrett og katolsk lære. Verket peker frem mot Rerum novarum, som Leo XIII skulle undertegne to år senere.
Lord Acton: Napoli sett fra maktens innside
Actons tilfelle fortjener en nærmere presisering, fordi det kompliserer denne genealogien på en fruktbar måte. Sir John Acton, hans bestefar, var statsminister i Kongeriket Napoli under Ferdinand IV og senere Ferdinand I mellom 1779 og 1804 – altså på høyden av bourbonernes makt. Faren Richard fortsatte å tjene hoffet. Lord Acton vokste dermed opp i skjæringspunktet mellom tre verdener: det engelske katolske aristokratiet gjennom faren, det tyske huset Dalberg-Acton gjennom moren og det napolitanske hoffet gjennom sitt fødested.
Les også: Vatikanets storstrategi 🔒
Familien hans var ikke en familie som «reagerte» mot bourbonmakten: Den var en del av selve bourbonmakten.
Det bemerkelsesverdige er at Acton ikke kom ut av dette som absolutist, men som dypt overbevist liberaler. Utdannelsen i München under Ignaz von Döllinger – en annen sentral skikkelse i det europeiske katolsk-liberale miljøet – førte ham i retning av en skarp kritikk av den romerske absolutismen, en kritikk han skulle opprettholde helt frem til Det første Vatikankonsil (1869–1870), der han offentlig motsatte seg definisjonen av dogmet om pavens ufeilbarlighet. Hans berømte formulering om absolutt makt springer nettopp ut av nærgående observasjon av en makt han hadde sett virke i sin egen familie. Napoli ga ham ikke liberalismen gjennom opposisjon til regimet, men gjennom en intellektuell modning innenfra i selve regimet – noe som kanskje stikker enda dypere.
Bruddet i 1860 og «questione meridionale»
Når det gjelder den utbredte tesen om at en napolitansk liberalisme skal ha blitt formet som en reaksjon på sentralismen, må det gjøres et kronologisk skille. Før 1860 var bourbonernes sentralisme reell, men ujevn. Den napolitanske intellektuelle tradisjonen levde på tross av den politiske makten, men aldri egentlig i opposisjon til den – bortsett fra under den revolusjonære perioden i 1799 og den republikanske martyrhistorien knyttet til Pagano, Cirillo og Eleonora Pimentel Fonseca. Etter 1860 var situasjonen derimot en annen. Piemontes erobring av Sør-Italia, ledet fra Torino av huset Savoia, innførte en langt hardere administrativ sentralisering enn bourbonregimet hadde gjort: en brutal oppløsning av religiøse ordener, noe som rammet Liberatores jesuitter direkte; konfiskering av kirkelig eiendom; oppløsning av sør-italienske økonomiske strukturer til fordel for industrialiseringen i nord; omfattende verneplikt; og væpnet undertrykkelse av bandittvesenet. Det er denne problematikken italienske historikere betegner som questione meridionale, «det søritalienske spørsmål», og som gjennom en reaksjon på den nye statsdannelsen faktisk skapte en ny generasjon sør-italienske intellektuelle som stilte seg fiendtlig til den italienske enhetsstaten.
Les også: Pave Leo XIV: Brobygger mellom sentrum og periferi 🔒
Liberatore publiserte sine Prinsipper i 1889, i et Italia der den piemontesiske sentraliseringen allerede hadde pågått i 29 år. Hans vektlegging av mangfoldet av naturlige samfunn, statens subsidiære rolle, de mellomliggende samfunnsorganenes autonomi og illegitimiteten ved en stat som absorberer samfunnet, retter seg svært konkret mot det huset Savoia hadde gjort med Mezzogiorno.
Dette er ikke bare doktrine; det er også intellektuell motstand.
Det europeiske katolsk-liberale øyeblikket
La oss utvide perspektivet. Det Napoli, Acton og Liberatore viser oss, er i virkeligheten del av et langt større europeisk øyeblikk: 1800-tallets katolske liberalisme. I England finner vi John Henry Newman, Lord Acton og Nicholas Wiseman. I Tyskland Ignaz von Döllinger – Actons lærer i München – og Wilhelm Emmanuel von Ketteler, biskop av Mainz og en pioner innen sosialkatolisismen. I Frankrike Lamennais før bruddet med Kirken, Charles de Montalembert, Henri-Dominique Lacordaire, Albert de Falloux og Frédéric Ozanam. I Italia Antonio Rosmini med Delle cinque piaghe della Santa Chiesa (1832, satt på Index i 1849), Vincenzo Gioberti – med betydelige tvetydigheter – og deretter Liberatore, Taparelli og senere don Luigi Sturzo.
Alle disse skikkelsene har én tese til felles: Katolisismen er ikke absolutismens naturlige allierte, men den politiske frihetens naturlige allierte. Det er en tese Tocqueville også forsvarte i sitt verk om demokratiet. Alle disse tenkerne så den moderne sentraliserte staten – enten den var jakobinsk, bourbonisk, savoyisk, prøyssisk eller viktoriansk – som en strukturell trussel mot menneskets verdighet og det legitime mangfoldet av samfunn. Acton sammenfatter dette i en annen formulering, mindre kjent, men like grunnleggende:
«Liberty is not a means to a higher political end. It is itself the highest political end.»
Denne bevegelsen ble ikke stående uten ettervirkninger. Leo XIII skulle i 1891 gi den sitt læremessige høydepunkt: Rerum novarum er verket til en pave som hadde lest Bastiat under sin tid som biskop av Perugia, som lot Liberatore bidra til utformingen av teksten, og som bevisst plasserte seg i den europeiske tradisjonen for katolsk liberalisme. På 1900-tallet skulle don Luigi Sturzo – født på Sicilia, et territorium som hadde tilhørt Kongeriket Napoli, og formet av den samme italienske skolen – i 1919 grunnlegge Partito Popolare Italiano på det samme idégrunnlaget. Gjennom De Gasperi, Schuman og Adenauer skulle han dermed bidra til å berede grunnen for det som etter andre verdenskrig skulle bli det europeiske kristendemokratiet.
Les også: Babel eller Jerusalem? Pave Leo XIV om kunstig intelligens
Hvorfor denne historien bør hentes frem igjen i dag
Å kjenne denne intellektuelle og politiske genealogien har to fordeler. For det første hindrer den oss i å redusere liberalismen til et utelukkende angelsaksisk og protestantisk fenomen. Den franske liberalismen, fra Montesquieu til Bastiat, og den europeiske katolske liberalismen, fra Vico til Sturzo, er to sideelver til den samme strømmen. De har til tider tatt forskjellige retninger, men har eksistert side om side og stått i dialog med hverandre gjennom tre århundrer. Liberatore leser og kritiserer Bastiat; Acton beundrer Tocqueville og Burke; Newman og Montalembert brevveksler; Döllinger og Acton utdanner en hel generasjon i frihetens historie.
For det andre minner denne historien oss om at kritikken av den sentraliserte staten ikke er noe monopol for én bestemt skole eller historisk epoke. Vico, Filangieri, Acton, Liberatore og Sturzo formulerte den på hver sin måte og i ulike sammenhenger, men de møttes i det vesentlige: Et fritt samfunn er et pluralistisk samfunn, bygget opp av naturlige fellesskap som staten skal respektere og beskytte, og bare tre støttende til der disse ikke strekker til. Det Pius XI i 1931 skulle gi navnet subsidiaritetsprinsippet, er i virkeligheten en europeisk tradisjon med røtter tilbake til 1700-tallets Napoli – og enda lenger tilbake.
Å lese Acton og Liberatore er å tre inn i en uavbrutt intellektuell samtale om den politiske frihetens natur, og å gjenoppdage at de to store tradisjonene innen europeisk liberalisme – den franske og den katolske – på mange måter står hverandre nærmere enn det ofte hevdes. I en tid der liberalismen stiller spørsmål ved sitt eget fundament, er denne omveien via Napoli reisen verdt.
