Armenia befinner seg i skjæringspunktet mellom flere rivaliserende maktsentra, samtidig som landets mest grunnleggende sikkerhetsutfordringer består. Veien mot større strategisk autonomi kan derfor bli langt mer komplisert enn et enkelt skifte fra øst til vest.
Kortversjonen
- Armenia gjennomfører en pragmatisk transformasjon og søker økt strategisk autonomi gjennom politisk og økonomisk diversifisering.
- Landets tilnærming til EU og Vesten utfordrer Moskvas røde linjer og presser Jerevan mot et avgjørende geopolitisk valg.
- Økonomisk er Armenia fortsatt sterkt avhengig av Russland, spesielt innen energi, selv om handelen med EU og Kina øker.
- Forholdet til Iran er strategisk viktig for Armenia, ettersom Teheran støtter landets territorielle integritet og motsetter seg korridorer.
- Aserbajdsjan og Tyrkia forblir Armenias største langsiktige sikkerhetstrussel, noe som krever bred regional navigasjon og forsvarsdiversifisering.
Med en uttalt politikk om diversifisering og en kursendring som Moskva ser på med bekymring, utspiller armensk utenrikspolitikk seg i skjæringspunktet mellom Russland, EU, Tyrkia, Iran og USA. Til tross for den fastlåste situasjonen mellom Russland og Vesten, ansees Aserbajdsjan – med støtte fra Ankara – for fortsatt å være den største trusselen.
Sergej Melkonian er forsker ved Applied Policy Research Institute of Armenia (APRI) Armenia. I dette intervjuet analyserer han Kremls røde linjer, de reelle begrensningene ved energidiversifisering og Tyrkias nøkkelrolle.
– Etter flere år med spenninger mellom Jerevan og Moskva, hvordan vil du beskrive den reelle tilstanden i de armensk-russiske forbindelsene i dag? Står vi overfor en forbigående krise, en varig redefinering av partnerskapet eller et gradvis brudd?
– Den armenske regjeringen, eller mer presist det regjerende partiet, beskriver de pågående endringene i de armensk-russiske forbindelsene som en «pragmatisk transformasjon». Denne formuleringen står uttrykkelig i partiets valgprogram. Jerevan erkjenner med andre ord selv at forholdet er i ferd med å bli revurdert. Russland har på sin side ennå ikke gitt noen klar definisjon av den nåværende tilstanden i de bilaterale forbindelsene. Russiske representanter har først og fremst uttalt seg om de mulige konsekvensene av Armenias nåværende utenrikspolitiske kurs, snarere enn å gi en presis beskrivelse av selve transformasjonen. Dersom man likevel tar de armenske myndighetenes begrep «pragmatisk transformasjon» og betrakter det gjennom Moskvas fortolkningsramme, fremstår prosessen fra russisk ståsted i stadig større grad som en «destruktiv transformasjon».
– Det hersker ingen tvil om at forholdet er i betydelig endring. Dets karakter blir revurdert på sikkerhetsområdet, i økonomien og i økende grad også politisk. Armenia har offisielt erklært en diversifiseringspolitikk, og Russlands andel har faktisk begynt å avta på enkelte områder. Denne prosessen ble først tydeligst synlig på sikkerhetsområdet, særlig når det gjelder våpenanskaffelser. Det fantes imidlertid objektive årsaker til dette, blant annet Russlands manglende evne til å gjennomføre tidligere avtalte våpenleveranser. Armenia har derfor utvidet forsvarssamarbeidet og våpeninnkjøpene fra andre partnere, blant annet India, Frankrike, Iran, Belgia og andre land.
Les også: Armenia, det forglemte kristne land? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
