Bak frontlinjene bæres Ukrainas krigsinnsats av et samfunn der frivillighet, sivilt engasjement og kampvilje fortsatt står sterkt. Men etter år med krig blir belastningen stadig tyngre å bære.
Kortversjonen
- Ukrainas krigsinnsats bæres av en massiv frivillighet og et sterkt sivilt engasjement over hele landet.
- Befolkningen drives av en eksistensiell bevissthet om å forsvare landets uavhengighet og europeiske fremtid.
- Militære og sivile verksteder produserer utstyr fleksibelt for å støtte styrkene ved fronten.
- Etter fire år med krig merkes en dyp utmattelse og økende tretthet i samfunnet.
- Tvangsrekruttering og tøffe metoder skaper interne spenninger, til tross for bred oppslutning om forsvarskampen.
Klokken er ni om morgenen i Lviv, vest i Ukraina. Høyttalerne slås på for å hedre krigens sivile og militære ofre. Bilene stanser, og enkelte sjåfører går ut. Fotgjengerne blir stående stille. I ett minutt minnes alle ofrene i taushet mens lyden av en tikkende klokke høres. Minuttet avsluttes med det velkjente: «Ære være Ukraina. Ære være heltene.»
Noen øyeblikk senere setter bussene og trikkene seg igjen i bevegelse, sjåførene tar plass bak rattet, og fotgjengerne fortsetter videre. Denne scenen gjentar seg hver morgen i alle Ukrainas større byer.
Dette ene minuttet sier mye om tilstanden i et helt land. Det fanger inn et land i krig, mobilisert og samlet om kampen, men som samtidig fortsetter å leve. Krigen utkjempes ikke bare gjennom militære operasjoner og ved fronten, men også i «baklandet». Landets evne til å holde ut over tid gjør det derfor nødvendig å se nærmere på rollen det ukrainske samfunnet selv spiller.
For bedre å forstå stemningen i landet etter fire år med krig, har vi i Lviv samlet vitnesbyrd fra soldater, journalister, humanitære hjelpearbeidere, ukrainske sivile og utenlandske frivillige.
Et samfunn som holder stand
Den første forklaringen ligger i ukrainernes evne og vilje til å melde seg frivillig til forsvaret av landet, helt fra konfliktens første timer. For å bygge opp en styrke på 900 000 mann har den ukrainske hæren måttet ty til masserekruttering. Militærreformene siden 2014 og våpenleveransene gjorde det mulig å styrke den ukrainske hæren og absorbere det første sjokket, men på lengre sikt ville ingenting vært mulig uten en massiv mobilisering som i stor grad var frivillig.
Eksemplet med Oleh, tidligere soldat i marineinfanteriet, er illustrerende. Han forteller: «Allerede den første dagen, da jeg kom for å melde meg som frivillig i Kyiv, var køene endeløse. Vi var virkelig mange …»
Les også: Den ukrainske sportsjournalisten som tjenestegjør ved fronten
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Ukrainas nye forsvarssjef skal reformere hæren – men kan han endre systemet?
