Denne artikkelen er hentet fra Emma Viglinos masteroppgave «Regional stabilitet i Nord-Afrika og Sahel siden 2011, utfordringene med å sikre de libyske grensene», Science Po Aix, Frankrike, 2022-2023.
Introduksjon
Siden begynnelsen av 2024 har den russiske tilstedeværelsen i Libya betydelig akselerert. Ifølge undersøkelsesprosjektet til mediet All Eyes on Wagner, har Russland i løpet av de siste månedene overført mange leiesoldater, instruktører, våpen samt utstyr og militære kjøretøy til Libya. Disse leveransene er hovedsakelig rettet mot Cyrenaica og Fezzan, i områdene kontrollert av marskalk Haftar. Samtidig ser Moskva ut til å være aktivt engasjert på den libyske innenrikspolitiske scenen. Dette illustreres spesielt ved gjenåpningen av Russlands ambassade i Tripoli i februar 2024 og ved mangfoldige offisielle møter med libyske myndigheter fra begge sider.
Dette bestemte comebacket til Russland i Libya er ikke tilfeldig og er en del av en større dynamikk for å projisere Moskvas innflytelse i Nord-Afrika og Sahel. Denne artikkelen vil derfor fastslå rollen til de libyske grensene i den russiske strategien både militært og i sin søken etter regional innflytelse. Det vil for dette være nødvendig å spore historikken til de russisk-libyske forholdene og å vurdere situasjonen for grenseområdene i sør-Libya.
Historikk over russisk-libyske relasjoner
Forholdet mellom Russland og Libya er ikke nytt. Under Muammar Gaddafis regime var de diplomatiske båndene særlig sterke. Ved sin maktovertakelse i 1969 søkte han umiddelbart å omdanne landet sitt til en innflytelsesrik regional makt. I denne perioden med internasjonale omveltninger preget av Den kalde krigen, vendte Libya seg derfor til Sovjetunionen, ledet av Leonid Brezhnev, for å finne militær og politisk støtte. USSR var faktisk den aller første aktøren som anerkjente oberst Gaddafis regime. Politikken for nasjonalisering av oljeressurser i 1970, som drev amerikanske og europeiske selskaper ut av Libya, fanget også oppmerksomheten til den daværende sovjetiske kommunistpartiets sekretær, som ønsket å styrke den sovjetiske innflytelsen i Nord-Afrika.
Militært samarbeid var et sentralt aspekt av tilnærmingen mellom de to statene på 1970-tallet. USSR var en av Libyas hovedvåpenleverandører, og muliggjorde anskaffelsen av et bredt spekter av sovjetiske militærutstyr som stridsvogner, kampfly, missiler og luftvernssystemer. Sovjetunionen sendte også mange rådgivere og trenere til de libyske væpnede styrkene. Til slutt, i 1974, ble en større forsvarsavtale undertegnet mellom de to lederne, som garanterte sovjetisk assistanse i tilfelle konflikt. På det økonomiske planet intensiverte handelen seg, spesielt gjennom eksport av libysk olje til USSR. Leonid Brezhnev hjalp også med å finansiere mange infrastrukturprosjekter i Libya, spesielt innen landbruk, energi og transport. Sovjetiske ingeniører bidro for eksempel til byggingen av demninger og forbedring av vanningssystemene, og støttet dermed Gaddafis ambisjoner om å modernisere den libyske økonomien. Politisk sett delte de to landene felles interesser i deres motstand mot vestlig imperialisme og koordinerte ofte sine standpunkter i internasjonale spørsmål. Libya fungerte også som en kanal for sovjetiske interesser i Afrika og Midtøsten. I gjengjeld støttet USSR de libyske initiativene på den internasjonale scenen og ga til og med diplomatisk dekning for Gaddafi mot vestlig kritikk. Dette samarbeidet markerte begynnelsen på et viktig strategisk partnerskap mellom de to nasjonene, selv om forholdet ble noe svekket etter Brezhnevs død og oppløsningen av USSR.
Les også: Spillet om Sahel: Fra fransk tilflukt til russisk roulette 🔒
På 2000-tallet ga Vladimir Putins maktovertakelse, som delte Gaddafis aversjon mot «den imperialistiske vesten», ny dynamikk til det russisk-libyske samarbeidet. 1990-årene var preget av internasjonal isolasjon for Gaddafi på grunn av sanksjonene som ble pålagt av FN etter Lockerbie-attentatet. På sin side kom Moskva ut av ett tiår med økonomiske og politiske omveltninger, og Vladimir Putin søkte å gjenopprette og styrke Russlands tilstedeværelse på den internasjonale scenen. 2000-tallet så derfor en rekke betydelige økonomiske og militære avtaler mellom Russland og Libya. Vladimir Putins offisielle besøk i Libya i 2008 markerte et historisk vendepunkt der Russland blant annet kansellerte Libyas gjeld på 4,5 milliarder dollar i bytte mot nye kontrakter for russiske selskaper i Libya. Russiske våpenleveranser til Libya intensiverte seg også, likeså opplæringen av mange libyske offiserer i Russland, hvorav noen fortsatt tjenestegjør i dag i hæren eller LNA (Libyas nasjonale hær). Marskalk Haftar har for øvrig selv mottatt opplæring ved Sovjetunionens generalstabsskole i Moskva i 1978 og i 1983.
Dynamikken i den russiske innflytelsen i Afrika
Selv om de historiske båndene mellom Libya og Russland er resultatet av personlige forhold mellom lederne, skyldes deres tilnærming også sikkerhetsvakuumet etterlatt av andre globale makter i regionen. Fokusert på Midtøsten, har amerikanske beslutningstakere neglisjert Nord-Afrika i flere tiår. Til tross for en kort gjenoppblussing av interesse etter opprørene i 2011, avtok denne betydelig mot slutten av Obama-administrasjonen og forsvant nesten helt under Trump-administrasjonen, og dette har fortsatt siden Bidens ankomst. Denne amerikanske uinteressen har dermed tillatt andre aktører å etablere seg i området, spesielt Russland.
For Moskva er Libya et skjæringspunkt for flere vektorer av utenrikspolitikken. På den ene siden søker Russland å bekrefte seg som en global makt mot sin amerikanske rival. På den andre siden ønsker det å beskytte seg mot potensielt negative følger av den internasjonale dynamikken på sin sørlige flanke. Til slutt tilbyr Libya Moskva store økonomiske muligheter, spesielt innen hydrokarboner og infrastruktur. I 2008 ervervet Gazprom 49% av aksjene i joint venture WIAG og 24% av aksjene i Sarir Oil Corporation. Handelsutvekslingen mellom de to landene er også betydelig og beløp seg i 2021 til 332 millioner euro, hvorav 37% var import av bygg, 32,7% hvete og 14,5% raffinerte oljeprodukter.
Les også: Sahels skjebne etter militærkupp og tapte vestlige militærbaser 🔒
Libya ligger i skjæringspunktet mellom Moskvas ambisjoner in Afrika, Middelhavet og Midtøsten. Imidlertid er den nylige posisjoneringen av Russland i Libya preget av en viss ustabilitet og flere reverseringer. Det som er uvanlig siden begynnelsen av 2024 er ikke den russiske tilstedeværelsen i regionen i seg selv, men dens fullt påtatte karakter fra Moskvas side. Vladimir Putin uttrykte først sin støtte til marskalk Khalifa Haftar til 2017, før han tok kontakt med forskjellige lokale aktører som var imot ham, som militsene i Tripoli, i Misrata eller noen stammer i Fezzan. I 2019 bestemte han seg for å støtte Khalifa Haftar og LNA igjen i deres offensiv mot Tripoli, selv om denne støtten ikke var offisielt påtatt. Moskva ville deretter returnere til en mer nøytral offisiell posisjon, og hevde å støtte først og fremst den diplomatiske prosessen for å løse krisen i Libya.
Siden august 2023 ser støtten til Khalifa Haftar ut til å være fullt og helt bekreftet, dersom man tar i betraktning de mange offisielle besøkene fra det russiske forsvarsdepartementet i Benghazi og marskalkens reise til Moskva. Generelt kan det virke som om Russland foretrekker å opprettholde status quo i Libya ved diskret å fremme hendelser som kan lede til ytterligere utsettelser av de FN-ønskede valgene.
Den strategiske rollen til de libyske grensene
«Militariseringen» av det libyske samfunnet
Tapet av myndighet over sine egne grenser av de libyske væpnede styrkene har ført til en militarisering av samfunnet og en økning i antallet væpnede grupper i Libya. Etter avsettelsen av Gaddafi har væpnede grupper utnyttet sikkerhetsvakuumet for å operere fritt i Libya, utvide sine aktiviteter og rekruttere nye medlemmer. Landet har også blitt et tilfluktssted for opprørsgrupper i regionen og utenlandske soldater som betrakter Libya som et treningsområde og en base uten kontroll. Mange tsjadiske og sudanesiske krigere som tidligere valgte å bli leiesoldater for den ene eller den andre siden i den libyske borgerkrigen, har besluttet å bli i landet selv etter at konflikten er avsluttet. På grunn av sine porøse grenser er det sørlige Libya også ansett av al-Qaida i det islamske Maghrib (AQIM) som et strategisk logistisk knutepunkt for transitt av utenlandske krigere som ønsker å delta i den islamske revolusjonen i Libya. Selv om den jihadistiske trusselen i Libya forblir restriktiv og foregår i det skjulte siden 2019, på grunn av den internasjonale bekjempelsen av terrorisme i Sahel og tapet av kalifatet i Levanten, forblir Fezzan dårlig kontrollert og tillater aktivitet, noe som gjør det til det eneste mulige utviklingsområdet for disse gruppene som sliter med å opprettholde sin operasjonelle kapasitet.
Denne floken av militsgrupper, væpnede grupper og opprørsgrupper utgjør i dag en del av den sosiale balansen i Libya. Selv om tilbaketrekningen av utenlandske leiesoldater og nedrustningen av militsene ofte foreslås for å stabilisere landet, ser dette ut til å være vanskelig å gjennomføre ettersom det nå er de som sikrer sikkerheten til grenseområdene og som har tillit fra lokalbefolkningen. Siden 2011 har fenomenet med militarisering av det libyske samfunnet vært kjennetegnet ved fullstendig integrasjon av militsene i den juridiske rammen. Enten de er en enhet av forsvars- eller innenriksdepartementene, eller innenfor uavhengige sikkerhetsorganer, handler de fleste under statens dekke. For å ha en plass i den interne libyske debatten og veie i balansen, er det derfor nødvendig å samarbeide med disse innflytelsesrike aktørene som er militsene. Moskva har dyktig utnyttet denne situasjonen ved å støtte, følge opp og til og med bevæpne noen av disse militsene gjennom den paramilitære gruppen Wagner. Denne gruppen bidrar til sikkerhetsinstabiliteten og rivaliseringene i regionen, og gir samtidig en unnskyldning for den russiske tilstedeværelsen på kontinentet. Ved å assosiere seg med innflytelsesrike milits, posisjonerer Russland seg endelig som en uunnværlig aktør i det libyske sikkerhetslandskapet.
Libya som en sentralt logistikkhub
Ved å styrke sin tilstedeværelse på libysk jord og dra nytte av svak sikring av grensene, spesielt i sør, gir Moskva seg selv en sentral logistikkhub som knytter sammen alle sine posisjoner og innflytelsesområder i Nord-Afrika og Sahel.
Grensene i det sørlige Libya er spesielt vanskelige å sikre og kontrollere. Delt med Niger, Tsjad og Sudan, ville den mest konsistente sikringsmekanismen ha vært signeringen av en sikkerhetsavtale mellom de fire landene for felles grensestyring. Til tross for flere forsøk i 2012, 2018 og 2021, har prosjektet aldri fungert, spesielt på grunn av mangel på menneskelige og finansielle ressurser. Fiaskoen skyldes også to vesentlige dynamikker som må tas i betraktning. På den ene siden forblir de fire nabolandene mistenksomme overfor hverandre på grunn av den opportunistiske forvaltningen av utenrikspolitikken og splittelsen innenfor deres egne stater. Den libyske regjeringen er også mistenksom overfor Niger, på grunn av de mange medlemmene av det tidligere Gaddafi-regimet som har søkt tilflukt der siden borgerkrigen. På den annen side har Libya i dag ikke tilstrekkelige institusjonelle strukturer for å støtte implementeringen av store regionale sikkerhetssamarbeidsavtaler. Tripoli trenger fortsatt, som er tilfellet for dets nordlige og østlige grenser, beskyttelsen av store utenlandske makter. Igjen har Moskva grepet denne muligheten ved å styrke sin tilstedeværelse i Fezzan.
Les også: Jihadismens stille marsj gjennom Afrika 🔒
Porøsiteten til den sørlige grensen i Libya forblir et betydelig problem, ettersom de tiltakene som er iverksatt ikke er tilstrekkelige til å håndtere det. Det er også en mangel på vilje fra visse libyske politiske myndigheter, gitt det betydelige bidraget til økonomien fra pengeoverføringer fra diasporaen og inntektene som genereres av migrasjon og trafikk. Ute av stand til å foreslå troverdige økonomiske alternativer, foretrekker også statene i det sørlige Libya å implisitt tolerere dynamikken av smugling og trafikk, og unngår dermed en bølge av betydelig folkelig protest. I tillegg blir den sørlige libyske topografien og den etniske kontinuiteten som karakteriserer området, sammen med sentrale aktørers manglende evne til å oppnå effektiv sikkerhetskontroll ved grensene, utnyttet av væpnede grupper i regionen for å styrke sin tilstedeværelse.
I denne konteksten av stor grenseporøsitet, er Libyas geografiske posisjon avgjørende for den russiske strategien ettersom den vil tillate Moskva å knytte sine posisjoner i Nord-Afrika til andre stater i regionen ledet av regimer som er nære dem. Slik kan Sudan, Niger, Mali, Burkina Faso og potensielt Tsjad nyte godt av privilegert tilgang til russisk materiell og leiesoldater takket være opprettelsen av denne maktprojiseringsplattformen i Libya. Ved å styrke sin stilling i Libya og selv antyde muligheten for å bygge en havn ved Middelhavet, gir Moskva seg mulighet til direkte tilgang til NATOs sørlige flanke, og skaper et sammenhengende område fra Rødehavet.
Kontroll over migrasjonsrutene som et potensielt diplomatisk virkemiddel for Moskva
Siden 2011 har Libya blitt et knutepunkt både for regionale migrasjoner, men også for de som er rettet mot Europa. Sahel-Sahara-beltet har måttet håndtere tilstrømningen av hundretusener av individer, som utnytter grensenes sårbarhet for å flytte fra ett territorium til et annet sentrum av disse migrasjonsstrømmene fungerer Libya både som et utgangsland for migrasjon mot Europa, og som et ankomstland for mange subsahariske migranter som tiltrekkes av det omfattende arbeidstilbudet der. Det er til slutt et transittland for alle de som praktiserer sesongmessig eller syklisk migrasjon og de som søker å gjøre et stopp som en del av en større reise mot Europa.
Selv om de fleste saheliske migranter ikke har som mål å nå Europa og ønsker å forbli i Libya, har subsahariske migranter en større tendens til å ønske å forlate kontinentet. Faktisk, for mange nasjonaliteter fra Vest- og Sentral-Afrika, forblir Sahel en nesten uunngåelig passasje mot Nord-Afrika og Europa. Ivorianere, nigerianere, kamerunere, sentralafrikanere og guineere utgjør derfor en betydelig andel av migrantene som ønsker å nå Europa fra den libyske kysten. Fra de mange libyske havnene tar migrantene deretter den sentrale middelhavsveien, hovedruten til EU fra Afrika. Ved å forankre sin tilstedeværelse i det sørlige Libya, gir Moskva seg derfor en strategisk posisjon på migrasjonsruten mot Europa. Internt sett fører migrasjonsspørsmålet i Libya til mange bekymringer og sterke meningsforskjeller blant politiske aktører. Disse aktørene frykter at migranter vil slå seg ned permanent i landet dersom det inngås en avtale med EU om å stenge denne migrasjonsruten i det sentrale Middelhavet.
Les også: AFRICOM-sjef: Russiske løgner bidro til å overtale Niger til å utvise amerikanske tropper
Den 25. juli 2023 reagerte statsministeren i regjeringen for nasjonal stabilitet (østlige leir av marskalk Haftar) på migrasjonskonferansen i Roma ved å advare mot enhver beslutning som «ville medføre en demografisk endring» i landet gjennom installasjon av migranter i Libya. Den massive ankomsten av subsahariske og saheliske migranter i det sørlige Libya har ført til forflytning av innfødte befolkninger som da konsentrerer seg i nord i landet, nær økonomiske sentre og kystlinjen. Dette fører til overbefolkning i det nordlige Libya og skaper også en demografisk ubalanse på nasjonalt nivå. Under denne talen indikerte statsministeren i regjeringen for nasjonal stabilitet at han «ikke ville nøle med å ta alle tiltak mot slike brudd på libysk suverenitet» og «juridiske tiltak» mot enhver aktør involvert i forpliktelser eller avtaler som fremmer installasjonen av migranter i Libya. På samme måte understreket statsministeren i regjeringen for nasjonal enhet (GNA, østlige leir av Abdelhamid al-Dbeibah) den 27. juli 2023 behovet for å behandle migranter humanitært ved grensene til Tunisia og for å ikke tillate dem å komme inn i Libya, og insisterte på at Libya ikke var et oppholdsland for migranter fra regionen.
Afrika avviser demokratiet
Denne strategiske posisjoneringen midt i de regionale migrasjonsstrømmene kan til slutt benyttes av Russland som et diplomatisk eller sikkerhetsmessig verktøy i dets konfrontasjon med europeiske land. Hvis statsministeren i GNA så langt har vært den eneste som har utnyttet migrasjonskrisen i Europa til å integrere seg i det diplomatiske spillet og sikre økonomisk og politisk støtte fra de store europeiske maktene, kan Vladimir Putin snart komme til å gjøre det samme. Takket være den potensielle kontrollen over en del av migrasjonsstrømmene mot Europa, utnytter Moskva sin strategiske posisjon og vil kunne posisjonere seg som en essensiell samtalepartner i håndteringen av migrasjon, og dermed utøve ytterligere press på de europeiske landene.
Som en reaksjon på de russiske fremstøtene i migrasjonssaken, kan man da forvente to konsekvenser: På den ene siden kan det føre til en styrking av samarbeidet mellom Libya og visse middelhavsland som Malta og Italia, som aktivt fremmer dialog mellom EU og Libya om migrasjonsspørsmål, til tross for kritikk fra menneskerettighetsforkjempere og NGOer som beskylder Italia for å finansiere visse libyske militsgrupper og kystvakter. På den andre siden, kan man også forvente en økt interesse fra USA.
Gitt Moskvas økende innflytelse, kan Washington gradvis øke sin investering i det libyske sikkerhetsspørsmålet til sin egen fordel. Hvis Washington også velger å styrke båndene til LNA og marskalk Haftar for å konkurrere med Moskva, kan det tenkes at GNA under Abdelhamid al-Dbeibah vil søke nærmere forbindelser med Moskva som et mottiltak.
Konklusjon
Den økte tilstedeværelsen av Russland i Libya er en del av en bredere strategi for å utvide sin innflytelse i Nord-Afrika og Sahel. Ved å utnytte porøsiteten til de libyske grensene og ved å alliere seg med nøkkelaktører lokalt, styrker Moskva sin posisjon i en strategisk region. Denne dynamikken stiller mange utfordringer for regional stabilitet og vestlige interesser. Risikoen for spredning av pro-russiske narrativer og innflytelse i regionen, og spesielt anti-vestlig, blir også mer fremtredende.
Libya, med sine vanskelig kontrollerbare grenser og sin sentrale rolle i migrasjonsrutene, har derfor blitt et fokuspunkt for den russiske strategien i Afrika. I denne sammenhengen er det avgjørende å nøye overvåke utviklingen av den russiske politikken i Libya og dens implikasjoner for regional og global sikkerhet.
BIBLIOGRAPHIE
BAKRANIA Shivit, Libya: Border security and regional cooperation, GSDRC Rapid Literature Review, University of Birmingham, 2014.
BLUNDY David, Colonel Gaddafi : The Life and Times of Muammar Gaddafi, Harcover, 1987.
GOLAN Galia, The Soviet Union and the Middle East, Cambridge University Press, 1989.
GLASSMAN Jon D., Arms for the Arabs : The Soviet Union and War in the Middle East, John Hopkins University press, 1975.
KOZHANOV Nikolay, « Kadhafi and Putin : À Relationship in Retrospect », Al Jazeera, 2020.
LOBEZ Clément, Objectivation des flux migratoires en provenance du Sahel vers l’Europe, Observatoire du Sahel, 2021.
PERETTI Alessia, « Meloni se rend en Libye pour renforcer la coopération en matière d’immigration », Euractiv Italie, 2024.
THOMAS Aude, « Confrontation turco-émiratie en Libye : le drone, nouveau atout stratégique », Fondation pour la recherche stratégique, 2021.
« La présence russe en Libye: Enquête et analyse. », All Eyes on Wagner, 10 mai 2024.
« La Turquie et les pays du CCG : des ajustements de circonstance ou une nouvelle ère ? », Table ronde de l’Observatoire du Golfe persique, décembre 2022.
Rapport de l’Observatoire de la sécurité des flux et des matières énergétiques, « Les enjeux énergétiques en Afrique du Nord : Algérie, Libye, Égypte », rapport n°8, juin 2021.
Denne artikkelen ble først publisert i Revue Conflits. Den har blitt oversatt fra fransk.
