Valutaunioner bygger på en økonomisk teori som sjelden overlever møtet med politisk virkelighet. Når Tyskland og Italia deler samme rente og samme valuta til tross for stikk motsatte økonomiske behov, illustrerer det et spørsmål Norge ikke kan unngå å stille seg: Er en felles valuta et gode i seg selv, eller bare et gode for de landene hvis økonomi tilfeldigvis ligner unionens gjennomsnitt?
Teorien om optimale valutaområder
Ideen om valutaunioner hviler på Robert Mundells teori om optimale valutaområder fra 1960- tallet. Teorien forutsetter at en union fungerer godt dersom arbeidskraften kan flytte fritt mellom landene, samtidig som lønninger og priser er fleksible nedover. I tillegg kreves det overføringsordninger som kan dempe sjokk som rammer enkelte land hardere enn andre. Når disse forutsetningene mangler, mister en felles pengepolitikk sin mest grunnleggende funksjon ved at den ikke lenger kan tilpasse seg den enkelte medlemsøkonomien.
Problemet er at ingen reell valutaunion, inkludert eurosonen, i praksis oppfyller disse kriteriene fullt ut. En felles sentralbankrente må nødvendigvis rettes inn mot et vektet gjennomsnitt av medlemslandenes konjunktursituasjon. Konsekvensen er at renten i praksis sjelden treffer noe enkeltlands faktiske behov. Den vil typisk være for stram for de svakeste økonomiene og for løs for de sterkeste, noe som over tid forsterker snarere enn utjevner de økonomiske forskjellene mellom medlemslandene.
Tysklands gevinst, Italias tvangstrøye
Eurosonen er det tydeligste eksempelet på denne asymmetrien. Tysklands eksportandel av BNP har mer enn doblet seg siden 1990-tallet og ligger i dag på rundt 47 prosent, betydelig høyere enn Frankrike og Storbritannia (29 prosent), Kina (20 prosent) og USA (11 prosent). Denne eksportmodellen har historisk tjent på at euroen, som prises etter et snitt av alle medlemsøkonomier, har vært svakere enn en tenkt tysk mark ville vært alene, gitt tysk produktivitet og konkurranseevne. Undervurderingen har fungert som en vedvarende konkurransefordel for tysk industri i globale markeder, selv om den tyske økonomien de siste årene har slitt med svak vekst og økende arbeidsledighet, blant annet som følge av høye energipriser og svakere global etterspørsel.
Les også: Keynes påkalles for å redde Tysklands vaklende industri
For Italia har den samme valutaen hatt motsatt effekt. Siden landet ga opp liraen har det ikke lenger vært mulig å devaluere for å kompensere for svak produktivitetsvekst. Realveksten i BNP per innbygger har vært minimal i to tiår, og reallønningene ligger fortsatt omtrent på nivå med tidlig 1990-tall. Statsgjelden økte jevnt etter finanskrisen og toppet på 132,5 prosent av BNP i 2014, en av de høyeste gjeldsgradene i OECD-området. Uten mulighet til å devaluere egen valuta har landet i stedet måttet stramme inn gjennom det som gjerne kalles intern devaluering: kutt i lønninger og offentlige budsjetter for å gjenvinne konkurranseevne på annet vis.
Bildet er riktignok ikke entydig. Italia er i dag verdens fjerde største eksportør, drevet av rundt 84 000 eksportbedrifter som utgjør motoren i landets betydelige handelsoverskudd, og OECD peker på at den ofte omtalte lave produktiviteten dels skyldes en statistisk overvekt av svært små, familiedrevne selskaper snarere enn svak konkurranseevne i seg selv. Det endrer likevel ikke på hovedbildet: landet mangler et pengepolitisk verktøy de fleste andre selvstendige økonomier har til rådighet når konjunkturene svinger.
Kronen som Norges støtpute
For Norge er spørsmålet ikke akademisk. Den norske økonomien er i stor grad drevet av råvarepriser og energisektoren, en dynamikk som ofte korrelerer dårlig med den europeiske industrisyklusen. I dag fungerer kronen som en automatisk støtpute: faller oljeprisen, svekkes kronen, noe som umiddelbart bedrer konkurranseevnen til eksportindustrien og annen konkurranseutsatt virksomhet på fastlandet, uten at det krever noen politisk beslutning eller forhandling med andre land.
Les også: Misnøyen i Øst-Tyskland tiltar i styrke 🔒
Skulle oljeinntektene avta i årene fremover og behovet for reindustrialisering av fastlandsøkonomien melde seg for alvor, vil en selvstendig valutakurs trolig være et av de mest effektive verktøyene Norge har for å opprettholde konkurransekraft. Eurosonen mangler dessuten en felles finanspolitisk overføringsmekanisme på linje med det som finnes mellom delstater i USA, noe som betyr at medlemsland i praksis må bære det meste av belastningen ved asymmetriske sjokk alene. Å gi fra seg pengepolitisk selvstendighet for å tre inn i en union med så ulike medlemsøkonomier, innebærer dermed en langsiktig risiko for å miste kontroll over egen konjunkturstyring.
Veien videre viser at fleksibilitet har sin pris
Det finnes gode argumenter på den andre siden. Tilhengere av tettere valutaintegrasjon peker på at en felles valuta reduserer transaksjonskostnader, gir lavere og mer stabile renter, styrker investortillit og gjør kapitalmarkedene dypere og mer likvide. For små, åpne økonomier kan dette veie tungt, særlig i perioder med finansiell uro der en liten valuta som kronen også kan bli en kilde til ustabilitet snarere enn en stabilisator.
Spørsmålet om euro dreier seg derfor ikke bare om et politisk valg om integrasjon, men om en strukturell avveining mellom nasjonal fleksibilitet og et valutaområde som i sin natur favoriserer enkelte økonomiske modeller på bekostning av andre. Så lenge eurosonen mangler både arbeidskraftmobilitet og en felles finanspolitisk overføringsordning av betydelig størrelse, vil denne asymmetrien trolig bestå, uavhengig av hvilke land som til enhver tid drar mest nytte av den.
