Stormaktenes rivalisering kan igjen stille Norge overfor valg der egne interesser kommer i konflikt med allierte makters mål. Historien viser hvor raskt små stater kan bli trukket inn i større kriger.
Kortversjonen
- Minnet om den tyske okkupasjonen i 1940 er hovedbegrunnelse for Norges NATO-medlemskap og allianseforhold med USA.
- Før 1940 førte britiskvennlig nøytralitet til forventning om beskyttelse fra den britiske marinen, en forventning som sviktet.
- Storbritannia planla flere operasjoner mot norske og svenske mål for å avskjære tysk malmtransport, blant dem Operation Avonmouth og Stratford.
- Tyskland forberedte og gjennomførte et felttog i Norge i 1940 for å forhindre britiske operasjoner; invasjonen lyktes.
- Etter 2018 markerte Russlands krig mot Ukraina et tidsskille i økonomiske og politiske forbindelser mellom Russland og Europa.
Minnet om den tyske okkupasjonen under den andre verdenskrig har vært en ledetråd for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og den viktigste begrunnelsen for Norges medlemskap i NATO og allianseforhold med USA. Forløpet til krigen og overfallet på Norge var ikke preget av et entydig tysk kjør for å besette Norge, men av et intrikat spill mellom Storbritannia, Russland og Tyskland. Noen av elementene i spillet fra 1939-1940 kan være av interesse i dagens situasjon. Inntil den andre verdenskrigen var Norge utenrikspolitisk nært knyttet til nabolandet Storbritannia, som den gang var verdens ledende makt økonomisk og militært. Sikkerhetspolitikken gikk ut på nøytralitet, riktignok britiskvennlig. Den ble opprettholdt og respektert av de stridende mak-ter under den første verdenskrig. I årene før utbruddet av den andre verdenskrig kan målet for sikkerhetspolitikken betegnes som svakt væpnet nøytralitet, med tiltro til at den britiske marine i et nødsfall ville beskytte landet mot et tysk angrep. Det virket ikke.
Norge ble overfalt og okkupert av Tyskland. Tyskland hadde flere motiver; å sikre havner ved Atlanterhavet, å sikre tilgang på viktige råstoffer og metaller, og å holde Storbritannia unna. På britisk side hadde forsvarsmyndighetene lenge før krigsutbruddet i september 1939 begynt å for-berede seg på en konflikt med Tyskland. To hensyn fikk de britiske krisplanleggerne til å kaste sine blikk på Nordsjøen, Skandinavia og Østersjøen. Storbritannia hadde i tilfelle av konflikt en legitim interesse av å avskjære forsyningene av jernmalm og andre råvarer fra Norge og Sverige til Tyskland. Storbritannia og Frankrike hadde også en interesse av en frontlinje i nord for å avdempe et forventet tysk felttog vestover. De to kolonimaktene hadde grunn til å frykte et tysk felttog i Midtøsten. Allerede i februar 1939 la den britiske admiral Reginald Drax en plan for minelegging av norske farvann for å kunne hindre malmtransporten fra Narvik.
Les også: Kort historie om sjøkrigsstrategi (2/2) – den teknologiske rivaliseringen mellom moderne mariner 🔒
Etter krigsutbruddet la marineminister Winston Churchill planer om å sende deler av den britiske marine inn i Østersjøen for å avskjære Tyskland. Operation Catherine ble aldri iverksatt. Norge og Sverige avviste ønsker om å delta i krigen mot Tyskland. Høsten 1939, i påvente av et tysk angrep vestover, ble planene for krig nord for Tyskland videreført. Det sovjetiske angrepet på Finland 30. november 1939 ga Storbritannia og Frankrike et sterkere påskudd til å etablere en frontlinje i Skandinavia. Det angivelige målet var å bistå Fin-land, men det var også mer nærliggende mål, bokstavelig talt. Operation Avonmouth gikk ut på å sende to britiske divisjoner for først å ta Narvik og deretter de svenske malmgruvene i Kiruna og Gällivare, samt Luleå havn.
Baktanken var å lande tropper i Narvik for gjennomfart i Sverige til fronten i Finland, men underveis å okkupere de svenske malmgruvene og foreta et sidesprang sørover i Sverige for der å etablere en ny front mot Tysk-land, som hensikten var å provosere til et angrep nordover. Operation Stratford gikk ut på å besette Trondheim, eventuelt også Bergen og Stavanger, og derfra rykke inn i Sverige for å avskjære malmtransporten. Hensikten var å sende ett hundre tusen britiske soldater inn i Sverige og etablere en frontlinje ved de store svenske innsjøene, fra Stockholm i øst til Oslo eller Göteborg i vest. Operasjonen var forutsatt å vare i elleve uker og begynne den 28. februar 1940. Etter Altmark episoden den 16. februar 1940, da en britisk krysser forgrep seg på norsk overhøyhet og etter sterke norske protester, ble planen avblåst den 29. februar 1940.
Senere kom Operation Wilfred for å minelegge norske farvann og Plan R 4 for å rykke inn i Sverige via Narvik og videre til Finland. Forsettet var å provosere et tysk motangrep og på den måten å dempe trusselen mot Frankrike. Før planen skulle settes ut i livet i midten av mars 1940, ba Finland om fredsforhandlinger med Sovjetunionen: påskuddet falt bort og planen ble avblåst. Ingen av de britiske planene ble iverksatt. Henvendelser til Norge og Sverige om å godta gjennomfart av tropper ble avslått av hensyn til risikoen for tysk angrep. Churchill fikk ikke støtte i det britiske krigskabinettet for en ubedt ilandstiging i Norge og Sverige. Tyskland hadde i utgangspunktet ingen interesse av krig i Skandinavia. Hensikten var å angripe Sovjetunionen så raskt som mulig etter å ha overvunnet Frankrike og Storbritannia. Likevel var det i Berlin bekymring over mulige britiske krigsplaner for Skandinavia.
Les også: Nordisk militært samarbeid: Mange hærer, felles utfordringer, samme mål – og én ny usikkerhet 🔒
Senhøstes 1940, umiddelbart før det sovjetiske angrepet på Finland, begynte Tyskland å forberede et felttog i Norge for å komme en mulig britisk operasjon i forkjøpet. Det ble vellykket. Én lærdom av denne delen av historien er at interesser og politiske sympatier ikke nødvendig-vis faller sammen. Storbritannia og Frankrike hadde en legitim interesse av å avskjære forsyningen av malm fra Sverige gjennom norsk territorium til Tyskland og av å etablere en frontlinje i Skandinavia. I denne sammenheng var hensynet til Norges og Sveriges overhøyhet og nøytralitet underordnet. Til tross for den overveiende sympatien for Storbritannia og Frankrike, var Norge og Sverige ikke villige til å gå inn i krigen mot Tyskland og bli en krigsskueplass, kanskje for flere år. Tyskland hadde også som krigførende en legitim interesse av å sikre forsyningen av malm og andre råvarer fra Skandinavia.
Det er et åpent spørsmål om ikke et sterkere norsk forsvar og en mer årvåken regjering i Norge, eventuelt i en forsvarspakt med Sverige, ville ha kunnet sikre nøytraliteten og avverge både britiske provokasjoner og det tyske angrepet. Betydningen for dagens situasjon ligger i en mulig åpen konflikt mellom USA og Russland, mest sannsynlig i Midtøsten. Eventuelle krigshandlinger på sørflanken kunne tilsi at Russland ville ha interesse av å unngå spenning i nord, i forhold til Norge, som til Finland og de baltiske landene. Som eventuell motstander i en åpen konflikt på Russlands sørflanke ville USA derimot kunne ha interesse av spenning i nord, i Østersjøen og i Barentshavet. Risikoen er at Norge i en slik situasjon ville kunne bli trukket inn i en direkte konflikt med Russland, for første gang i historien, ikke ut fra egne ønsker, men utfra USAs interesser.
Fra Oljeboblen, Oslo 2018, Gyldendal
Les også: Norge må finne sin plass i nordisk forsvarstriangel 🔒
Etterord: Siden 2018 har disse betraktningene fått fornyet aktualitet.
Russlands krig mot Ukraina markerte et tidsskille i politiske og økonomiske forbindelser mellom Russland og resten av Europa. Inntil 2014 hadde handelen øket raskt, særlig mellom Tyskland og Russland. Fra 2022 førte krigen til en rask nedtrapping av handelen. Russland har hittil vist seg innenrikspolitisk stabilt, Utenrikspolitisk har store forandringer berørt alle parter. USA har vist seg påfallende ustabilt. Siden Putins maktovertakelse i 2000 har USAs politikk først hatt som mål å styrke Ukraina mot Russland, med store pengebeløp og militær støtte, Forsøkene på forsoning i regi av Frankrike og Tyskland ble motarbeidet av USA, som ville svekke Russland. President Trumps gjenvalg i 2024 markerte en kursendring; nå fikk samarbeid med Russland høyere prioritet, økonomisk og militær støtte til Ukraina ble trappet ned. I stedet påtok Europa seg større bistand. Politisk har virkningen hittil vært å styrke Ukrainas bånd med Europa, og foren stund å svekke båndene med USA.
USAs og Israels krig mot Iran fra vinteren 2026 førte på amerikansk hold umiddelbart til en nedprioritering av Ukraina. Tilsynelatende har krigslykken vendt seg i Ukrainas favør, men det er uvisst hvor lenge det vil vare. Et siste moment er at USA ved gjentatte krav på Grønland har trukket NATOs verdi i tvil. Til og med i Skandinavia kan USA nå fortone seg som en motstander. Ved å bombe et iransk lasteskip i Kaspihavet, i juli 2026 gikk Ukraina inn i USAs og Israels krig mot Iran. Motivet kan være et ønske om å slå sammen USAs krig mot Iran med krigen i Ukraina for å fremtvinge en bredere amerikansk-europeisk front begge steder. I teorien ville Israel kunne dra fordel vedd støtte fra Europa mot Iran, og Ukraina kunne kanskje oppnå mer hel-hjertet amerikansk støtte mot Russland. Ved å true Irans forsyningslinjer fra nord, kunne Ukraina vise seg om verdifull militær støttespiller for USA.
Les også: Grønland og den geoøkonomiske virkeligheten store deler av Europa fortsatt undervurderer 🔒
Likeledes kunne Israel ved å forsyne Ukraina med presisjonsvåpen bli en viktig støttespiller for Europa. På den måten kan det være fornuftig for både Israel og Ukraina å fusjonere krigene. Forestillingen er kanskje en bred koalisjon mot Russland, Kina og Iran, ledet av USA, Ukraina og Israel, med Europa, Afrika, Latin-Amerika og deler av Asia som lojale medspillere. Militære og økonomiske forbindelser vil utfylle hverandre. Utspillet fra Zelenskyj kan også være motivert av desperasjon, av frykt for et russisk gjennom-brudd. Forutsetningen er at Europa går med i krigen mot Iran, og at USA blir en mer helhjertet støttespiller for både Israel og Ukraina i begge krigene. Det er uvisst. Forsøk på å trekke Europa inn i krigen mot Iran kan svekke støtten til Ukraina. USA vil måtte revurdere nok en gang sitt forhold til resten av verden. Et mulig utfall er splittelse i Europa, der noen land motstrebende går med NATO i krigen mot Iran, mens andre markerer en klarere avstand. NATO kan svekkes ytter-ligere. Russland vil i et slikt perspektiv ha betydelige utfordringer på sørflanken. Dermed vil det ha interesse av ro på nordflanken, mot Norden, men makter som utfordrer Russland vil kunne ønske fremstøt på nordflanken, USA er ikke å stole på. Det er ikke utenkelig at USA i en betrengt stilling på sørflanken vil kunne se nytte av å provosere Russland på nordflanken. Storbritannia, Frankrike og Tyskland har sine egne interesser. Frankrike og Tyskland vil kanskje kunne for en stund se større nytte av et nært forhold til Russland. I dette perspektivet kan der være nyttig for Norden å stå samlet og opprustet for om mulig å unngå en gjentakelse av tragedien fra 1939 – 1940.
