Nolans Odysseen er verken en gjengivelse av Homers stoff eller et moderne moralstykke.
Ingen karakterskildring av Odyssevs kommer nærmere det fullkomne enn Tennysons:
«Og selv om vi ikke lenger har den styrke som i gamle dager beveget jord og himmel, er vi det vi er: ett og samme sinnelag i heroiske hjerter, svekket av tid og skjebne, men sterke i viljen til å strebe, søke, finne og ikke gi etter.»
Tennysons Ulysses – og for den saks skyld Alexander Popes – er en slu og amoralsk mann i opprør mot skjebnen og tiden. Som den snedigste og vittigste av alle helter overgår han selv olympierne i arroganse og ego, og blir følgelig uglesett og straffet av dem alle (med unntak bare av den gråøyde Athene).
Når Homers Odyssevs blir gjenkjent av sin døende, kraftløse hund, undertrykker han tårene og går sin vei. Homers Odyssevs hevner tjenestekvinnenes illojalitet ved å henrette dem alle uten nåde. Som arketypen på en feilbarlig, åndelig hedensk helt, som har avfunnet seg med skjebnens og de grusomme gudenes renker, ville han umiddelbart vært gjenkjennelig i Sergio Corbuccis Django eller i Gregory Pecks kaptein Mallory i The Guns of Navarone.
Les også: Store klisjeer – Thukydid-fellen og hva Graham Allison egentlig skrev 🔒
Christopher Nolans Odyssevs er derimot en latent kristen patrisier og soldat. Han er bekymret for sivilisasjonens endelikt som følge av både normative og strukturelle faktorer, som oppløsning av folkeskikk og sømmelighet, åpenlys pøbelopptreden fra midlertidige migranter som i fravær av orden misbruker gjestfriheten, og kriger om «handelsruter». Instinktene hans er konservative. Han lider under traumet etter en brutal krig og midtlivets skyldfølelse, etter to tiår med å rive ned sandslott og halshugge kvinner ved gudsforlatte ruiner.
Nolans Kirke er en uflidd bondeheks som ser ut som en britisk TERF og helt bokstavelig forvandler dumme, uskyldige menn til griser i en overtydelig #MeToo-metafor; hun roes bare av Odyssevs’ nærvær, han som bærer den følelsesmessige byrden til alle villfarne menn på sine skuldre. Nolans sirener er knapt synlige i tåken. Hans Kalypso er en statuesk, medfølende blondine som vet når hun skal «slippe taket». Hans Penelope er en Hillary Clinton-velger fra Nord-Virginia som leser Bulwark, som håner maktsyke menn og er lei av å vokte tronen uten anerkjennelse.
Les også: Kort historie om sjøkrigsstrategi – fra antikken til den moderne verden (del 1) 🔒
Som mange i vår tid er Nolan besatt av sivilisasjonens fiender; i Batman-trilogien viser han oss hele spekteret, fra terrorister (Al-Ghul) til anarkister (Joker) og kommunister (Bane). Besettelsen fortsatte med Oppenheimer (teknologien og den prometheiske ånden) og fortsetter nå med The Odyssey.
Motreaksjonene mot en afrikansk Helena eller en transkjønnet Sinon i forkant av visningene er ikke helt ufortjente. Selv om det finnes historisk dokumentasjon på blanding mellom siviliserte kulturer i antikken, fra ekteskap mellom indo-skyttere og grekere til omtaler av de uforlignelige etiopierne, er sans for proporsjoner en dyd som nesten fullstendig mangler i samtidskunsten. Ikke alt trenger å ligne kantinen i Mos Eisley, særlig når det er nedtegnet at Helena av Troja hadde «lyse armer». Men dette er også den mest trivielle av alle bekymringer. Ingen brydde seg om Denzel Washington i Macbeth, eller Tom Baker i The Golden Voyage of Sinbad. Begrepet raserenhet slik vi kjenner det, er et produkt av den vitenskapelige moderniteten. Og hvis dagens kinogjengere nøler med å utforske tilbøyelighetene til transkjønnethet eller hebefili blant mennesker i antikken, da er jeg redd klassiske studier har sviktet oss moderne mennesker.
Langt alvorligere er de tematiske avvikene fra originaldiktet. Nolans Odyssevs er språklig begrenset, uten tvil for å trekke et yngre publikum som ville oppfatte komplekse ordspill (Οὔτις, for eksempel) og høystemt ordforråd som uforståelig. Og filmens Odyssevs er ikke så selvgod at han pådrar seg Poseidons vrede ved å oppgi navnet sitt overfor kyklopen, og Nolans seere får heller ikke senere se heltens anger, visdom og forsiktighet i møte med Aiolos’ gave, ettersom begge hendelsene ble klippet bort.
I én minneverdig scene sier Odyssevs til mannskapet sitt at «gudene hjelper dem som hjelper seg selv» – en replikk som, selv om den minner noe om Vergils audentes Fortuna iuvat («lykken står den djerve bi»), med sine moderne konnotasjoner er temmelig fremmed for antikkens tankeverden. De hedenske gudene er grusomme, uforsonlige og lunefulle. Det er derfor de er guder. Forestillingen om et komplekst hierarki av forhold mellom guder, halvguder, udødelige, helter, prester, jomfruer, adelige, bønder og alle de andre er dypt forankret i det hedenske verdensbildet og kommer til uttrykk i litterære verk fra Mahabharata til Iliaden. Laesa majestas er en større synd enn et vanlig helligbrøde. Man kan bli reddet fra sistnevnte ved en annen guds inngripen, eller ved list, visdom eller anger: Straffen for førstnevnte er en vanærende død.
Les også: Kort historie om sjøkrigsstrategi (2/2) – den teknologiske rivaliseringen mellom moderne mariner 🔒
Det er forståelig hvorfor augustanerne og romantikerne på 1700- og 1800-tallet hadde så god forståelse for originalteksten. Både opplysningstidens liberalisme og den samtidige filhellenistiske bevegelsen hadde på viktige punkter sympati med det hedenske etoset. Odysseen er en tekst preget av hedensk moral. Tanken på at Odyssevs skulle være «pint» av noe som helst, er komisk. Nolan har ikke råd til å være tro mot originalstoffet og vise hva Odyssevs gjorde og hva han hadde glede av, fordi det ville overvelde ham og publikum med skyldfølelse. Det ville kreve et annet, mer opphøyet og amoralsk følelsesregister for at man skulle kunne verdsette klassikerne på deres egne premisser; det registeret er nå gått tapt, kanskje for å bli gjenoppdaget av fremtidige generasjoner.
Det ironiske er derfor ramaskriket fra kommentariatet på nettet over Nolans nytolkning. Mange av kommentatorene som er mest rasende på Nolan, synes å ha et forenklet syn på den vestlige sivilisasjonen som én enkelt, monolittisk og sammenhengende tradisjon, uforandret av to årtusener med historie eller vedvarende kontakt med andre deler av verden. Dette er et syn som ikke ser noen grunnleggende forskjeller mellom for eksempel korstogenes tidsalder og renessansen, eller mellom kulturene ved Middelhavet og kulturene i det germanske nord. Det fører til en refleksmessig aversjon mot enhver nytolkning av en klassiker, noe som til syvende og sist begrenser deres evne til å verdsette eller påvirke kulturen og kunsten.
Men man antar at dersom de skulle nytolke Odysseen sett fra et moderne sivilisasjonsperspektiv, ville de ende opp med Nolans manikeiske visjon – som skaper forvirring i filosofien og retorikken deres og gjør dem rasende, som Caliban når han ser sitt eget ansikt i speilet.
Sivilisasjonenes sammenstøt: klisjeen og det Huntington faktisk skrev 🔒
