Hver morgen tar Manizha* medisinvesken og drar til landsbyer på den afghanske landsbygda. Uten henne og teamet ville de fleste kvinnene ikke fått legetilsyn.
29-åringen, hvis virkelige navn vi ikke oppgir av hensyn til hennes sikkerhet, besøker pasientene hjemme. Hun går fra hus til hus og tilbyr helsetjenester de ellers ikke ville hatt tilgang til, skriver Nature.
For mange av kvinnene, som er bundet til hjemmet på grunn av Talibans restriksjoner, press fra familien eller samfunnet – eller en kombinasjon av alle tre – er besøkene en livline. Som en av de få gjenværende arbeidende kvinnelige legene i Afghanistan, der Taliban har stanset all høyere utdanning og de fleste former for lønnsarbeid for kvinner, fyller hun en avgjørende rolle.
Hun behandler kvinner i alle aldre og med ulik bakgrunn, ingen arbeidsdager er lik. Mange kvinner er internt fordrevne, det er vanlig i Afghanistan etter tiår med konflikt. Noen er tidligere flyktninger som har vendt hjem, ikke alltid frivillig.
Likevel, ett tema går igjen: De fleste av pasientene lider av kroniske sykdommer som kunne vært behandlet med godt resultat dersom de hadde blitt oppdaget tidligere. – Dette er kvinner som har levd med smerter i årevis, helt til lidelsen er blitt en del av hverdagen deres, sier Manizha.
Les også: Taliban vender blikket mot Moskva
Arbeidsgiveren er en humanitær organisasjon som vi av hensyn til hennes og teamets sikkerhet, ikke navngir. Hun forteller at både hun og de andre kvinnene hun arbeider sammen med, trakasseres av Taliban. Arbeidet i avsidesliggende deler av landet utsetter dem for ytterligere farer som de vet myndighetene ikke vil beskytte dem mot.
Tilgangen til medisinsk behandling har alltid vært vanskelig på landsbygda i Afghanistan, særlig for kvinner. Nå er utfordringene knyttet til fattigdom og manglende utvikling blitt forsterket av restriksjonene Taliban har innført for kvinnelig helsepersonell, samt av den globale mangelen på finansiering, sier Manizha.
Advarsler fra Taliban
På begynnelsen av året besto teamet av 14 personer. Nå er de syv. Mange av kvinnene måtte slutte fordi de ikke hadde mannlig verge (mahram), som følger dem under arbeidet, slik Taliban krever. Vergene får ingen betaling, men må følge den kvinnelige arbeidstakeren overalt. Det betyr at de selv ikke kan arbeide eller studere – det er krevende i et av verdens fattigste land. Lokale Taliban-myndigheter har gjentatte ganger fortalt lederne at kvinnelige ansatte ikke får gå fra dør til dør uten mannlig verge. De har advart om at organisasjonen vil bli stengt dersom kravet ikke overholdes.
På en vanlig arbeidsdag besøker Manizhas team mer enn ti husstander, og hun undersøker personlig mellom 12 og 20 pasienter. Noen av kvinnene har ikke lov til å forlate hjemmet uten mannlig følge. Andre har ikke råd til å reise til en klinikk. Atter andre har utsatt legebesøket så lenge at sykdommene har utviklet seg og blitt langt vanskeligere å behandle.
Det skyldes ikke alltid fattigdom, men sosiale og religiøse normer. Manizha husker at hun i en landsby kom over en husstand der ingen av kvinnene noen gang hadde vært hos en lege. Noen var benskjøre, andre led av kroniske smerter. Da hun og teamet senere kom tilbake med medisiner, nektet mennene å slippe dem inn.
– De nektet til og med å ta imot medisinene vi hadde med, sier hun. – De sa: «Kvinnene våre har født hjemme i generasjoner, og det har aldri feilt dem noe. Dere kom og fordervet kvinnene våre. Dere har gjort dem svake og bortskjemte. De har mistet styrken de hadde før.
Foto: Photo by: Staff Sgt. Arthur Hamilton
Kilde: Wikimedia Commons
De vil heller se kvinnene dø i smerte enn å la dem få medisinsk behandling.
Problemer knyttet til reproduktiv helse er utbredt i et land med høy fruktbarhet og en av verdens høyeste dødelighetsrater for mødre, ifølge FNs befolkningsfond. Organisasjonen har selv måttet redusere tilbudet til kvinner i Afghanistan på grunn av manglende finansiering.
Vold i hjemmet er også vanlig. Manizha sier at hun aldri vil glemme møtet i en migrantleir med en 20 år gammel kvinne som var blitt lam etter en ryggmargsskade. Kvinnen var gjentatte ganger blitt slått av ektemannen og svigerfamilien fordi hun ikke kunne få barn.
– Det var hjerteskjærende å se tilstanden hennes, sier Manizha. – Hun befant seg i en ekstremt vanskelig situasjon og hadde ingen som kunne støtte eller beskytte henne.
Bringer håp
Ikke alle erfaringene har vært like negative. Manizha husker en pasient som hadde mistet evnen til å gå etter et hjerneslag. Den 40 år gamle kvinnen hadde ikke vært ute av hjemmet på to år. Da hun fikk vite at de kunne skaffe henne en rullestol, gråt hun av glede.
– Jeg kunne knapt tro at noe så enkelt som en rullestol kunne gi et menneske så mye håp tilbake, sier hun.
Arbeidet byr på mange utfordringer, og det er ikke uvanlig at lokale ledere hindrer teamet i å få tilgang til kvinnelige pasienter. De begynner vanligvis med å be den lokale lederen om å peke ut familier som trenger hjelp, men noen ganger nekter vedkommende å gjøre det.
– I slike situasjoner har vi ikke noe annet valg enn å banke på hver eneste dør og spørre om noen er syke, sier hun.
Til tross for vanskelighetene har hun en sterk tro på verdien av arbeidet hun gjør.
– Hver gang jeg tenker på smilene, tårene og nøden blant kvinnene jeg har besøkt gjennom årene, sier jeg til meg selv at jeg ikke må gi opp. De trenger den lille hjelpen jeg kan gi dem.
*Manizha er et pseudonym.
