Utviklingen av et effektivt europeisk selvforsvar mot Russlands «psykologiske krigføring» krever en bedre forståelse av hvordan Moskva tenker om sin konflikt med Vesten.
Russland har i flere tiår ført kognitiv krigføring mot Vesten. Lenge før den fullskala invasjonen av Ukraina satset Moskva på å forme europeernes oppfatning av russisk makt, eskalering, militær kompetanse, motstandskraft og grensene for vestlige tiltak. Mange av disse fortellingene ble allment akseptert og påvirket politikken langt mer effektivt enn stridsvogner eller raketter noensinne kunne gjort. I dag er det imidlertid Ukraina som systematisk avkrefte disse mytene på slagmarken. Europas utfordring er å ta til seg disse lærdommene før utdaterte antakelser igjen begynner å forme dets sikkerhetspolitikk.
Ukrainske langdistansangrep har nådd Moskva, St. Petersburg, strategiske bombeflybaser og kritisk militær infrastruktur. Krim, som en gang ble fremstilt av Kreml som uantastelig russisk territorium, blir i stadig større grad et slagfelt dominert av Ukrainas væpnede styrker. For første gang siden fullskalainvasjonen begynner Russland å oppleve det samme som det har påført Ukraina i årevis – en krig som medfører reelle kostnader.
Dette er nettopp det øyeblikket da Europa står overfor et strategisk valg. Enten lar Europa Russland endelig nå bunnen og oppleve et nederlag som er dyptgripende nok til å utløse interne endringer, eller så gjentar det den velkjente syklusen med for tidlige forhandlinger, lettelser i sanksjonene og nok en «ny start» før årsakene til den russiske aggresjonen er blitt taklet. Et nederlag krever ikke ukrainske soldater på Den røde plass. Det krever regimets sammenbrudd og med det mytene som har fremmet den kontinuerlige gjenfødelsen av imperialistiske og dehumaniserende regimer.
I mer enn tre tiår har Kreml systematisk dyrket en rekke narrativer som fremstiller Russland som uovervinnelig, eskalering som uunngåelig, kompromiss som den eneste rasjonelle strategien og fred gjennom tilpasning som Europas tryggeste alternativ. Dette er ikke tilfeldig, men resultatet av flere tiår med det russiske militære tenkere i økende grad kaller «mental krigføring». Selve begrepet er et «import-substitusjons»-forsøk på å skille seg fra det vestlige kognitive krigskonseptet.
Les også: Russland og digital krigføring – en langvarig konfrontasjon med Vesten 🔒
Ifølge Andrey Ilnitsky, en av arkitektene bak teorien og tidligere rådgiver for den russiske forsvarsministeren, handler mental krigføring om å forandre hva en nasjon blir. Den retter seg mot identitet, historisk minne, verdier, tradisjoner og selve den kulturelle koden som folk bruker til å tolke virkeligheten gjennom. Militærteoretikeren Igor Karavaev går enda lenger og beskriver mental krigføring som en systematisk innsats for å omforme den offentlige bevisstheten, svekke statlige institusjoner og til slutt forandre en hel sivilisasjon. Militære seire kan reverseres; forandrede identiteter er mye vanskeligere å gjenopprette. Det er nettopp derfor Kreml anser mental krigføring som mer avgjørende enn konvensjonell krigføring.
I min nylige rapport for European Policy Institute i Kyiv (EPIK) «Going Mental: Russia’s Cognitive War Against Europe», argumenterer jeg for at Europa ikke kan utvikle en effektiv langsiktig strategi overfor Russland uten først å forstå hvordan Russland selv oppfatter konflikten. Ifølge sine egne strateger er dette ikke bare en geopolitisk konfrontasjon. Det er en sivilisatorisk – og dermed eksistensiell – krig. Russerne mener det alvorlig når de kunngjør et «enten dem eller oss»-spill.
Russiske strateger fremstiller i økende grad Sovjetunionens sammenbrudd som Russlands største nederlag i en «mental krig». I deres tolkning erobret Vesten den sovjetiske bevisstheten da sovjetiske borgere byttet ut sin sivilisatoriske identitet mot «jeans, tyggegummi og bevegelsesfrihet». Nå er vi inne i den andre fasen av denne konkurransen.
Fra Kremls perspektiv er demokratier farlige fordi de representerer en alternativ samfunnsmodell. Et vellykket Ukraina utgjør en enda større trussel. Det viser at et land som deler århundrer med historie og alle slags mellommenneskelige bånd med Russland, kan avvise autoritarisme, avlive imperiale myter og bygge en annen politisk fremtid. Som den russiske politiske filosofen Andrej Okara bemerket for mer enn et tiår siden, er Ukraina ikke bare en geopolitisk utfordring for Putins system; det er en kognitiv og semantisk utfordring. Ukrainas suksess undergraver selve fortellingen som den nåværende russiske staten hviler på.
Å forstå hvordan Russland ser på konflikten bidrar også til å forklare hvorfor så mange vestlige antakelser gjentatte ganger har slått feil. Russland har ikke bare satset på desinformasjonskampanjer eller valginnblanding. Det har brukt tiår på å dyrke strategiske narrativer som former hvordan europeerne tenker om Russland selv. Disse narrativene – eller det man kunne kalle «tankevirus» – fortsetter å påvirke debatter over hele Europa, selv etter mer enn tolv år med krig på kontinentet.
Myte 1. Europa er ikke i krig med Russland
Ukraina lærte på den harde måten at hvis Russland opptrer aggressivt mot din stat, reduserer det ikke trusselen å late som om det ikke er tilfelle. I virkeligheten har Russland i årevis gjennomført sabotasje, cyberangrep, valginnblanding, energitvang, GPS-forstyrrelser, attentater, påvirkningsoperasjoner og angrep på infrastruktur over hele Europa. «Everywhere War – Sub-Threshold Warfare Tracker» har dokumentert hundrevis av slike hendelser over hele kontinentet. Europa anser kanskje ikke seg selv som i krig med Russland, men Russland har for lengst forlatt det skillet.
Myte 2. Russland er enten uovervinnelig, eller så er det nåværende regimet ganske enkelt det «bedre kjente onde»
Begge antagelsene fører til den samme konklusjonen: unngå å legge reelt press på Moskva. Men historien forteller en helt annen historie. Russland har gjentatte ganger lidd militære nederlag – fra Livlandskrigen, Krimkrigen og den russisk-japanske krigen til første verdenskrig, intervensjonen i Afghanistan og den første tsjetsjenske krigen. Moskva selv har brent ned to ganger: først i 1571, da krimtatarene satte byen i brann, og igjen i 1812 under Napoleons felttog. Nederlag er ikke et unntak i russisk historie; det er en del av den.
Ukraina er i ferd med å avlive myten om russisk uovervinnelighet i sanntid. Mer enn fire år etter å ha satt i gang det som skulle være en tredagers operasjon, har Kreml ikke klart å oppnå sine strategiske mål, samtidig som det har lidd enorme tap, både militært, økonomisk og omdømmemessig. Den virkelige faren er derfor ikke Russlands nederlag, men Europas frykt for det. Uten å oppleve at dets imperiale prosjekt mislykkes – og uten å innse at aggresjon fører til nedgang snarere enn storhet – er det lite sannsynlig at Russland vil gjennomgå den dyptgripende politiske og psykologiske forandringen som trengs for å bryte den gjentakende syklusen av imperialistisk ekspansjon. En ny forhastet «nystart» ville ikke forhindre den neste krigen; den ville bare finansiere den.
Les også: Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
Myte 3. Fred kan gjenopprettes gjennom pragmatisme og økonomisk engasjement
Europa har allerede testet denne antakelsen. I 2014 var Russland integrert i praktisk talt alle større euro-atlantiske økonomiske og politiske rammeverk, bortsett fra medlemskap i NATO og EU. Landet satt i G8, hadde sluttet seg til WTO, drev omfattende handel med Europa og hadde en dyp økonomisk gjensidig avhengighet med Vesten. Ingenting av dette forhindret annekteringen av Krim eller, åtte år senere, den fullskala invasjonen. Økonomisk integrasjon endret verken Kremls strategiske kultur eller dets imperiale ambisjoner.
Ukrainas erfaring viser at Russland kun forstår maktens språk. Ukrainske angrep mot russisk energiinfrastruktur, strategisk luftfart og militær logistikk har trolig påvirket Kremls oppførsel langt mer enn årevis med diplomatisk engasjement. Putins egen retorikk illustrerer denne utviklingen – fra å avfeie Ukrainas lederskap med åpent dehumaniserende språk i 2022 til å omtale president Zelenskyj langt mer forsiktig i år. Militært press har oppnådd det diplomatiske tiltak gjentatte ganger ikke har klart å oppnå.
Myte 4. Ukraina bør bytte territorium mot fred
Russlands egne forhandlingsposisjoner viser hvorfor dette er en illusjon. Moskvas krav har gjennomgående gått langt utover de territoriene landet for tiden okkuperer, og strekker seg til Ukrainas demilitarisering, politisk underordning og oppgivelse av sine euro-atlantiske ambisjoner. Territoriale innrømmelser ville derfor ikke avslutte krigen; de ville forbedre Russlands militære posisjon, svekke Europas østflanke og skape bedre forutsetninger for neste fase av aggresjonen.
Samlet sett oppmuntrer disse fortellingene til forsiktighet når avskrekking er nødvendig, og til kompromiss der motstand er påkrevd. Mens Ukraina avkrefte disse mytene på slagmarken, må Europa fjerne dem fra sin egen strategiske tenkning.
Denne er artikkelen basert på en nylig rapport for European Policy Institute i Kyiv (EPIK) «Going mental: Russia’s cognitive war against Europe».
