Xi Jinpings økonomiske kursendring utfordrer balansen mellom marked og parti i Kina. Gree-saken illustrerer hvordan denne utviklingen kan skape nye strukturelle problemer i verdens nest største økonomi.
I 2019 tok lokale myndigheter i Zhuhai, en industriby med rundt 1,7 millioner innbyggere i Perlefloddeltaet, like ved Macao og Hongkong, en strategisk viktig beslutning. Kommunen solgte sin eierandel på 15 prosent i Gree Electric for 41,7 milliarder yuan, tilsvarende nærmere seks milliarder dollar etter datidens valutakurs. Gree var da en av verdens største produsenter av hvitevarer og fremfor alt verdens største produsent av klimaanlegg.
Dette var ikke en ordinær eiendel. Gree ble grunnlagt i Zhuhai i 1991 og utviklet seg til et industrielt gigantkonsern med titusenvis av ansatte, over 200 milliarder yuan i årlig omsetning og en plass blant Kinas største børsnoterte selskaper. For byen var Gree langt mer enn en finansiell investering: Det var en reell industriell pengemaskin, en stabil inntektskilde som jevnlig fylte opp de lokale budsjettene gjennom utbyttebetalinger.
Operasjonen ble den gang fremstilt som en modernisering av forvaltningen av offentlige eiendeler. Men noen år senere fremstår beslutningen som langt mer tvilsom. En omfattende korrupsjonsetterforskning retter seg nå mot flere personer knyttet til lokale offentlige strukturer, blant dem Zhou Lewei, tidligere leder for Zhuhai Gree Group. Titusener av millioner yuan fra salget skal ha blitt reinvestert i en mosaikk av industri-, eiendoms-, turist- og infrastrukturprosjekter som i dag preges av finansielle tap, gjeld og operative problemer. Det som først ser ut som en lokal feil, forteller kanskje noe langt dypere om hvordan dagens kinesiske økonomiske modell fungerer.
Opprinnelsen: den kinesiske utviklingsstaten på 1990-tallet
Da byen Zhuhai investerte i Gree tidlig på 1990-tallet, var den kinesiske økonomiske logikken radikalt annerledes enn i dag. Zhuhai var da en ung spesiell økonomisk sone opprettet i 1980 som del av Deng Xiaopings reformer, på linje med Shenzhen. Beijing ønsket å gjøre enkelte kystbyer til laboratorier for den gryende kinesiske kapitalismen, tiltrekke investeringer, bygge opp en industribase og skape nasjonale industrimestere som kunne drive landets industrialisering fremover.
Gree ble etablert i 1991 som et lite lokalt statseid selskap som produserte klimaanlegg i et Kina som fortsatt var relativt fattig, men som var på vei inn i en fase preget av massiv urbanisering og sterk vekst i husholdningenes forbruk. Den kinesiske modellen på den tiden bygget nettopp på denne tette sammenvevingen mellom lokale myndigheter, statlige selskaper og økonomisk utvikling. Kommunale myndigheter nøt ikke bare rollen som administratorer: De opptrådte også som investorer, byutviklere, banker og til tider entreprenører.
Logikken var den kinesiske utviklingsstatens. Lokale myndigheter ble først og fremst vurdert ut fra evnen til å skape vekst, sysselsetting og industrialisering. Lokale partifunksjonærer som bidro til å bygge opp vellykkede selskaper, forbedret samtidig sine muligheter for opprykk i Det kinesiske kommunistpartiets hierarki. Gree passet perfekt inn i denne modellen. På den tiden fungerte systemet bemerkelsesverdig godt. Byer som Zhuhai, Shenzhen og Suzhou ble drivkrefter i Kinas industrielle fremvekst.
Zhuhai solgte en ekstremt lønnsom eiendel for å finansiere investeringer som aldri klarte å gjenskape verdiskapingen til selskapet byen hadde skilt seg fra.
Paradokset i dagens situasjon er at enkelte lokale myndigheter flere tiår senere ser ut til å ha beholdt refleksen med å investere massivt, men uten å opprettholde den industrielle disiplinen som gjorde den opprinnelige modellen så effektiv. Kina på 1990- og 2000-tallet prioriterte produksjon, eksport og massive industrielle investeringer. Lokal offentlig kapital ble brukt til å bygge selskaper.
Når partilogikken fortrenger økonomisk rasjonalitet
Saken i Zhuhai synliggjør et dypere problem i dagens kinesiske økonomiske modell. Bak mistankene om korrupsjon og dårlige investeringer ligger en institusjonell logikk som er blitt styrket gjennom Xi Jinpings strategi om å føre Det kinesiske kommunistpartiet tilbake til sentrum av det økonomiske systemet. Der tidligere tiår gradvis ga større autonomi til markedsmekanismer og økonomiske aktører, går utviklingen nå i motsatt retning. Statlige selskaper, lokale administrasjoner og selv private selskaper opererer i dag i et miljø der politisk lojalitet er blitt et sentralt kriterium.
Les også: Shenzhen: Byen som symboliserer det kinesiske økonomiske miraklet 🔒
I et slikt system blir lokale beslutningstakere ikke bare oppmuntret til å søke økonomisk lønnsomhet. De presses også til å ta beslutninger som samsvarer med partiets prioriteringer. I en økonomi som opplever avtagende strukturell vekst, fører dette ofte til at man favoriserer investeringsprosjekter, infrastruktur, industrielle satsinger eller eiendomsutvikling som raskt kan forbedre økonomiske nøkkeltall og skape synlige resultater på kort sikt.
Problemet er at det som er rasjonelt for en karriere innen Det kinesiske kommunistpartiet, ikke nødvendigvis er økonomisk rasjonelt. Å støtte store prosjekter, etablere nye industrisoner, finansiere overdimensjonert infrastruktur eller øke antallet risikable investeringer kan bidra til å demonstrere politisk handlekraft og lojalitet til nasjonale prioriteringer. Det kan styrke mulighetene for opprykk i partihierarkiet. Men denne logikken skaper også alvorlige bivirkninger: lokal gjeldsoppbygging, industriell overkapasitet, feilallokering av kapital og investeringer med svak avkastning.
Det som er rasjonelt for en karriere innen Det kinesiske kommunistpartiet, er ikke nødvendigvis økonomisk rasjonelt. Logikken om nærhet til politiske prioriteringer tenderer gradvis mot å fortrenge økonomisk disiplin.
Eksempelet Zhuhai illustrerer nettopp denne mekanismen. I stedet for å bruke inntektene fra salget av en velfungerende eiendel til å styrke husholdningenes formue eller rydde opp i lokale finanser, ble ressursene omdirigert til en serie investeringsprosjekter som flere steder nå viser seg å være problematiske. Dette handler ikke bare om korrupsjon. Det er også et produkt av et system der nærhet til politiske prioriteringer gradvis får forrang over økonomisk disiplin.
Et strukturelt varselsignal
På kort sikt kan denne mekanismen støtte veksten. På lengre sikt risikerer den å svekke den. Det er kanskje den viktigste lærdommen av Zhuhai-Gree-saken: ikke enda en lokal skandale, men et varsel om en strukturell spenning i kjernen av den økonomiske modellen Xi Jinping nå er i ferd med å omforme.
Zhuhai-Gree-saken er ikke bare enda en lokal skandale. Den er et varsel om en strukturell spenning i kjernen av den økonomiske modellen Xi Jinping nå er i ferd med å omforme. Paradokset er slående: Modellen som gjorde det mulig for Kina å bygge globale industrigiganter som Gree, inneholder samtidig kimen til en varig feilallokering av kapital dersom den politiske logikken får dominere over den økonomiske. Og i Xi Jinpings Kina ser denne utviklingen ut til å bli stadig mer systematisk.
Finansprofessor på Peking University: – Overinvesteringer leder Kina mot økonomisk ruin 🔒
