Emiratenes nye kurs kan åpne for både priskrig, regional rivalisering og økt stormaktskamp i Gulfen. Samtidig vokser usikkerheten om USAs rolle og Kinas fremtidige innflytelse i regionen.
De forente arabiske emirater, Emiratene, har forlatt OPEC, Organisasjonen av oljeeksporterende land. Begrunnelsen at landet ikke vil innordne seg felles vedtak om moderat utvinning (og høye oljepriser) og peker på sin egen ledige kapasitet og verdens behov for mer olje og lavere oljepriser.[1] Dette er i samsvar med interessene til forbrukerne i hele verden, men ikke til nabolandene i Gulfen. Emiratene har utviklet andre inntektskilder og er ikke lenger ensidig avhengig av oljeeksport. For å stabilisere oljemarkedet har Saudi-Arabia siden 2016 ledet OPEC Pluss, en støttespiller for OPEC; viktige medlemsland er Mexico og Russland. Emiratene har i 2026 ved sin avgang markert OPEC Minus. Bruddet med OPEC innebærer risiko og isolerer Emiratene politisk i Midtøsten.
I senere år har Emiratene også i utenrikspolitikk vist interesser mer i pakt med USA og Israel. Landet er et medlem av Abraham avtalen, sammen med Bahrain det eneste land i Gulfen. Abraham-avtalen ble i sin tid hyllet som et bidrag til fred og stabilitet i Midtøsten. I ettertid fortoner avtalen og det militære samarbeidet med Gulfstatene seg som en oppmuntring til Israel til å opptre mer utfordrende, ved mer vold mot arabere i Gaza, på Vestbredden og i Libanon, og ikke minst ved krigen mot Iran.[2] Samarbeidet med Israel har kompromittert Emiratene og svekket forholdet til Saudi-Arabia, OPECs kjerneland.
Som i de fleste karteller er avveiningen mellom volum, fordeling av markedsandeler og pris et stridsspørsmål i OPEC. Nøkkelen til makt ligger i fleksibilitet, evne til å øke eller senke volumet. Saudi-Arabia har investert i ledig kapasitet for å holde disiplin i OPEC, som en trussel mot andre oljeeksportører om de skulle bryte avtalene om kvoter. I praksis har dette fungert måtelig. I noen tilfeller, som 1986, økte Saudi-Arabia sammen med Kuwait og Emiratene volumet. Alle tre hadde den gang både ledig kapasitet og økonomisk overskudd.
Les også: Kampen om oljen: USA, Kina og en ny global orden
I prinsippet svekker Emiratenes uttreden OPECs betydning og Saudi-Arabias makt i oljemarkedet. Begge land har en betydelig kapasitet til å øke utvinningen. I 2026 kan begge land øke utvinningen, men Saudi-Arabia har en mer anstrengt økonomi med underskudd i 2024 og 2025. Ulike interesser i forhold til oljeprisen betyr mindre så lenge Hormuz-stredet er stengt, men en våpenstillstand og åpning av passasjen kan også åpne for en priskrig mellom Saudi-Arabia og Emiratene.
Irak og Iran er viktige oljeeksporterende naboland med klare interesser i forhold til olje. De har store økonomiske behov, en stor befolkning og store oljereserver. Sammen med Saudi-Arabia har de lite interesse av at Emiratene skal øke volumet olje, ta en større andel av markedet og presse oljeprisen ned. For å kunne lykkes har Emiratene behov for støtte og eventuelt militær beskyttelse. USA har baser for fly og skip i landet. Spørsmålet er om Emiratene vil satse på amerikansk støtte i en konflikt med viktige naboland og om USA vil støtte Emiratene som en politisk isolert aktør i Gulfen. Israel har militært personell stasjonert i Emiratene som er blitt brukt av USA og Israel som utgangspunkt for angrep på Iran. Saudi-Arabia har på sine side nektet USA bruk av saudisk luftrom for angrep på Iran.
Les også: Hvordan iransk olje når Kina til tross for sanksjonene
I tilfelle en seier for USA og Israel i krigen mot Iran vil Emiratene kunne regne med beskyttelse og videreføre sin strategi med å øke volumet. I tilfellet et nederlag for USA og Israel vil Emiratene være politisk og militært utsatt. Av en samlet befolkning på 12 millioner er de fleste utlendinger, som utgjør en overveiende del av arbeidsstyrken. Samfunnets soliditet og motstandsevne kan være tvilsom. Iran vil ha gode grunner til å bekjempe dagens regime i Emiratene, Saudi-Arabia vil kunne ha lite grunn for å rykke til unnsetning. En uenighet om olje har et potensial til å utløse et iransk angrep på Emiratene, kanskje med saudisk nøytralitet. Dessuten er Iran i tvist med Qatar om gass i Persiabukta.
Etter krigen er det duket for et oppgjør mellom Iran og Saudi-Arabia om oljepriser og markedsandeler, trolig med Irak i tillegg. De store, folkerike landene vil ikke ha interesse av et solospill fra Emiratenes side som svekker oljeprisen. OPEC vil nok en gang kunne vise seg nyttig som et forum for konsultasjon og kompromiss. Saudi-Arabias behov for høye oljepriser er et nytt moment.
Spørsmålet er om USA og Israel fortsatt vil ha politisk betydning i Gulfen. Et annet spørsmål er hvilken rolle Kina vil kunne spile i Midtøsten etter en slutt på krigshandlingene. Begge spørsmål dreier seg om stormaktsspillet. USAs sterke forbrukerinteresser dominerer i utenrikspolitikken, selv om landet er netto eksportør av olje og gass. USA vil fortsatt kunne ha interesse av at Emiratene øker volumet for å moderere oljeprisene. Kina, verdens viktigste importør av olje, har også en interesse av moderate oljepriser, men betalingsevnen styrkes av et overskudd i utenriksøkonomien. Dessuten tar Kina sikte på å betale oljeimporten i egen valuta, yuan. Det er ingen urimelig forventning; Kina er det viktigste markedet for de store oljeeksportørene i Midtøsten og deres viktigste leverandør av industriprodukter.
Etter krigen ligger Kina an til å styrke sin økonomiske og politiske stilling i Gulfen. Det er imidlertid et åpent spørsmål hvor lenge krigen vil vare og hvor vidt USA og Israel vil trappe opp den militære innsatsen for å prøve å unngå Irans dominans i området. Kontroll over Emiratene vil fortsatt være viktig.
Sluttnoter
[1] Yousef al-Otaiba, «Why the UAE really left OPEC», Financial Times, 6. mai 2026
[2] Matthew Duss and Zuri Linetsky «How the Abraham Accords Fueled a New Era of Conflict Despite promising peace, Israeli-Gulf cooperation paved the path to war with Iran», Foreign Policy, 7. mai, 2026 By
