Globaliseringen har denne brutale egenskapen at den aldri etterlater noen reell fluktvei.
I flere uker har oljetankere forsøkt å unngå Hormuzstredet som om de navigerte rundt et minefelt. Det er ikke uten grunn. Denne smale passasjen, som normalt håndterer nærmere 20 prosent av verdens oljehandel, har blitt et av hovedsentrene i konfrontasjonen mellom Iran, Israel og USA.
Hormuz er ikke offisielt stengt. Situasjonen er langt mer subtil – og sannsynligvis mer bekymringsfull. Stredet har blitt uforutsigbart. I skipsfarten er det nesten det samme som å være stengt. Rederiene misliker usikkerhet. De vet hvordan de skal håndtere fare, beregne risiko og innarbeide høyere forsikringspremier. Men de hater å operere i det ukjente.
Dermed har de valgt det eneste tilgjengelige alternativet: å forlate Persiabukta og styre sørover mot Rødehavet. Som Christopher Jasper påpekte i The Telegraph 1. mai 2026, har oljeselskapene gradvis gitt opp håpet om en rask normalisering i Hormuz og omdirigerer nå trafikken via Bab el-Mandeb, til tross for vedvarende trusler. Med andre ord: Man velger ikke lenger den beste ruten, men den minst dårlige.
Ved å omdirigere hundrevis av skip mot Bab el-Mandeb og Afrikas horn skaper krigen rundt Hormuz automatisk et nytt gunstig miljø for rovdrift. Flere skip betyr flere mål.
Denne massive forskyvningen av trafikken mot Rødehavet virket allerede risikabel nok. Houthi-angrepene mot handelsskip har gjort området til en korridor under nærmest permanent væpnet overvåkning. Men nå har et annet problem dukket opp – et problem mange trodde tilhørte historien fra 2010-årene: somalisk piratvirksomhet.
Les også: Med Mogadishu i siktet: Al-Shabaab rykker frem i Somalia 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
