Den sjette utgaven av «Workshop on Leadership & Stability», arrangert av Pakistans nasjonale forsvarsuniversitet, synliggjør en realitet som ofte overses i Vesten: Pakistan har sluttet å være en perifer aktør og er i ferd med å bli en sentral maktfaktor i kampen om den nye verdensordenen.
I Islamabad kommer denne ambisjonen om internasjonal innflytelse til uttrykk både gjennom det institusjonelle språket og i måten landet organiserer sine forbindelser med utenlandske delegasjoner på. Pakistan forsøker å kombinere virkemidlene innen myk makt med konkrete maktmidler. Denne kombinasjonen ligger tett opp til begrepet «smart makt», utviklet av Joseph Nye: evnen til å forene tiltrekningskraft, institusjonelle forbindelser og reelle maktressurser.
Pakistan forsøker nå å etablere seg som en pålitelig partner for USA. Denne nærheten er ikke ny, men den har fått ny betydning med Trumps nye politiske syklus. Allerede i 2020 erklærte den daværende amerikanske presidenten at «vi har aldri hatt et så nært forhold som i dag», da han omtalte det bilaterale forholdet under møtet med Imran Khan i Davos. I internasjonal politikk er slike formuleringer ikke bare diplomatisk høflighet – de er signaler. Uttalelsen gjenspeiler Washingtons behov for en alliert som kan sikre direkte tilgang til en region preget av vedvarende konflikter og økende spenninger, i en tid der den globale rivaliseringen omformer allianser, prioriteringer og strategiske handlingsrom.
Les også: Kruttønna Pakistan–Afghanistan eksploderer 🔒
