Europas etterretnings- og forsvarssjefer advarer nå med en stadig økende tyngde om at Russland kan starte en konflikt med NATO så tidlig som i 2027–2030. Europas opprustningsplaner vil imidlertid ikke lukke kritiske kapasitetshull før 2035.
Europeisk etterretning er langt mer eksplisitt enn dets amerikanske motpart. Nord- og østeuropeiske etterretnings-tjenester beskriver bredden, omfanget og tidslinjen for konfrontasjonen tydeligere. I motsetning til USA ser Europa trusselen som eksistensiell. Enda viktigere er det at Europa sakte begynner å innse at hele kontinentet er en del av slagmarken, utsatt for rivalisering mellom stormakter.
Den årlige trusselvurderingen fra det amerikanske etterretningstjenestene for 2026 beskriver Russland som et land som ikke bare forsøker å forhindre ytterligere NATO-ekspansjon, men som også søker å gjenopprette sin innflytelsessfære i det post-sovjetiske området.
22. desember 2025 rapporterte Reuters at «amerikanske etterretningsrapporter fortsetter å advare om at Russlands president Vladimir Putin ikke har gitt opp sitt mål om å erobre hele Ukraina og gjenerobre deler av Europa som tilhørte det tidligere sovjetiske imperiet.»
Advarslene har økt i styrke og omfang
I november 2024 advarte Bruno Kahl, daværende sjef for den tyske føderale etterretningstjenesten (BND), om at Russland kunne iverksette et angrep på NATO-territorium «innen slutten av tiåret» – og vurderte at Kreml ville gjennomføre en begrenset operasjon, så som en invasjon av Svalbard eller de baltiske landene, for å demonstrere at NATOs kollektive forsvar kun eksisterer på papiret for å ytterligere undergrave NATOs troverdighet. Kreml har ingen tro på at NATOs medlemsland har politisk vilje til å iverksette artikkel 5 eller bidra militært.
Advarslene har siden økt i styrke og omfang.
11. februar 2025 publiserte den danske forsvarsetterretningstjenesten tre scenarier for russiske aggresjoner, alt fra en lokal krig mot en nabostat innen seks måneder etter en våpenhvile i Ukraina til forberedelse til en stor europeisk krig innen fem år.
11. juni 2025 uttalte Carsten Breuer, generalinspektør for det tyske forsvaret, at NATO burde forberede seg på et mulig russisk angrep innen 2029. Han sa at NATO sto overfor den mest alvorlige trusselen fra Russland siden 1985 – da den kalde krigen var på sitt høydepunkt.
«Det er en intensjon og en oppbygging av lagre for et mulig fremtidig angrep på NATOs baltiske medlemsland», sa han. «Så vi må være klare innen 2029 …» Er dette en garanti om at dette ikke kan skje tidligere enn 2029? «Jeg ville sagt nei, det er det ikke. Så vi må være i stand til å kjempe i kveld.»
Les også: Ukraina: Fra pågående krig til stabil våpenhvile 🔒
Breuer understreket at Russlands syn på krigen var fundamentalt forskjellig fra Vestens – Moskva ser den som et «kontinuum» av en større konflikt med NATO». Han argumenterte for at det vil ta år før Europas militærindustrielle base når en produksjonsrate i nærheten av omfanget av våpen som Russland produserer.
Den 18. juni 2025 advarte EUs utenrikspolitiske sjef Kaja Kallas om at «hvis vi ikke hjelper Ukraina ytterligere, bør vi alle begynne å lære russisk» – og erkjente dermed at Russland ikke viser noen tegn til å stoppe i Ukraina.
Kahls etterfølger Martin Jaeger fortalte tyske lovgivere den 13. oktober 2025 at Russland er klar til å teste europeiske grenser og eskalere nåværende spenninger til åpen konfrontasjon «når som helst».
Den 17. november 2025 advarte Polens generalstabssjef, general Wiesław Kukuła, om at «fienden har begynt å forberede seg på krig» og skaper gunstige forhold for aggresjon på polsk territorium. Utsagnet kom timer før statsminister Donald Tusk kunngjorde at en jernbanelinje mellom Warszawa og Lublin var blitt sprengt i luften i det han kalte en «enestående sabotasjehandling».
Den 11. desember 2025 advarte NATOs generalsekretær Mark Rutte om at Russland kunne angripe et NATO-land innen de neste fem årene. «Russland trapper allerede opp sine skjulte operasjoner mot våre samfunn», sa han. «Vi må være forberedt på en krig av et omfang som våre besteforeldre eller oldeforeldre opplevde» – og signaliserte dermed utsiktene til en fullskala krig i Europa for første gang siden andre verdenskrig.
Den 16. februar 2026 utstedte Tysklands forsvarssjef, general Carsten Breuer, og Storbritannias forsvarssjef, flymarskalk Sir Richard Knighton, den mest akutte advarselen hittil. De advarte om at europeiske nasjoner «nå må konfrontere ubehagelige sannheter» om sin sikkerhet og ta «vanskelige budsjettvalg».
I en sjelden offentlig anmodning oppfordret de folk over hele Europa til å støtte en kraftig økning i forsvarsutgiftene for å avskrekke en mulig krig med Russland. «Moskvas militære oppbygging, kombinert med landets vilje til å føre krig på vårt kontinent, slik det smertelig ble vist i Ukraina, representerer en økt risiko som krever vår kollektive oppmerksomhet», skrev de. «Moskvas intensjoner strekker seg lenger enn den nåværende konflikten» – og argumenterte for at offentligheten må støtte økte forsvarsutgifter, selv om det betyr at «fredsdividenden» fra slutten av den kalde krigen vil kunne lide.
Den 18. mars 2026 hevdet Karel Řehka, sjef for den tsjekkiske generalstaben, at de færreste militærledere i NATOs utelukker muligheten for at Russland kan forsøke å angripe alliansens innen 2029. Han påpekte at Amerikansk etterretning vurderer at Russland har til hensikt å erobre hele Ukraina og gjenopprette kontrollen over de deler av Europa som en gang tilhørte Sovjetunionen – blant dem de tre baltiske landene, Polen, Ungarn, Tsjekkia, Bulgaria, Romania, Moldova, Albania og Slovakia.
Les også: Pan-europeisk atomavskrekking: hvor står Frankrike? 🔒
Řehka understreket at krig ikke er uunngåelig, men advarte om at NATO må forbli sterk og opprettholde troverdig avskrekking for å forhindre den. «For pålitelig avskrekking trenger du reelle forsvarsevner og militærmakt, samt den politiske viljen til å bruke dem. Motstanderen må forstå at du besitter begge deler.»
Den 31. mars 2026 sa general Dominique Tardif, nestkommanderende for det franske luftforsvaret, til Politico: «Det er mulig at Russland vil teste NATOs styrke i perioden fra 2028 til 2029.» Advarselen markerte en av de første offentlige uttalelsene på dette nivået fra en fransk offiser, og samkjørte Paris med advarslene fra Berlin, Warszawa og London.
Russland frykter ikke lenger Alliansen
Som jeg gjentatte ganger har hevdet, beviser Russlands fullskalakrig i Ukraina, den stadig eskalerende hybridkrigen mot EU- og NATO-landene, og forberedelsene til krig med Europa, at Russland ikke lenger lar seg avskrekke av NATO. Dets troverdighet undergraves ytterligere av Europas manglende investeringer i forsvar og sikkerhet, intern uenighet og USAs aggressive utenrikspolitikk overfor dets tidligere allierte i Europa.
BNDs vurdering av krigens fremtidige natur gjenspeiler russisk tenkning. NATO er det eneste part som fortsatt tror på ideen om at et angrep på én utgjør et angrep på alle. Russland gjør ikke det – og vil opptre deretter.
Problemet er at NATO – eller rettere sagt, Europa – står overfor en nær umulig oppgave i dets forsøk på å endre Kremls persepsjon av vesten som svak.
Før Russland beslutte å starte en fullskala krig i Ukraina og en stadig eskalerende hybridkrig mot Europa, testet de vestlig besluttsomhet og beredskap i 15 år. Alliansen mislyktes på alle måter.
Vesten mislyktes i Georgia i 2008. Vi mislyktes i Ukraina i 2014 og i de påfølgende åtte årene da landet da landet forsøkte å styrke sine væpnede styrker og etablere en troverdig avskrekking. Vi feilet da vi unnlot å gjenoppruste og gjenopprette NATOs avskrekking da krigen startet for mer enn tolv år siden.
Vesten klarte ikke å etablere en følelse av at det hastet da fullskalakrigen startet i 2022. Den unnlot å erkjenne at krigen var en del av en bredere konfrontasjon, og i stedet bagatelliserte den som kun en «Russland-Ukraina-krig». Vesten har ikke klart å mobilisere sin forsvarsindustrielle base. Den mislykket i å gi Ukraina de militære kapasitetene det trengte da Russlands første angrep feilet, og Ukraina klarte å frigjøre store landområder i 2022.
Den har ikke evnet å svare på den stadig eskalerende russiske hybridkrigen, noe som demonstrerer vestens iboende feighet. Men viktigst av alt: NATO har gjentatte ganger demonstrert at den frykter en konfrontasjon med Russland. Alliansen har blitt beseiret i det kognitive domenet og blitt offer for russisk trusler om atom krig.
Hovedutfordringene
Europa står overfor flere grunnleggende utfordringer som forblir utenfor dets kontroll.
For det første er USA ikke lenger en pålitelig alliert. Dets vilje til å etterleve sine NATO-forpliktelser er i tvil, hvor implikasjonen er at Europa nå må ivareta sin sikkerhet alene.
For det andre samsvarer ikke tidslinjene. Europa ser en risiko for åpen konfrontasjon med Russland innen 2027–2030. EUs veikart har imidlertid som mål å reetablere avskrekking først i 2030. Tilsvarende har NATOs medlemsland forpliktet seg til å nå 3,5 % av BNP til forsvar først i 2035 – fem til syv år etter det forventede russiske angrepet.
Les også: Tre strategiske dilemmaer for Europa i de pågående forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina 🔒
For det tredje, står NATOs forsvarsindustri i dag uforberedt på en langvarig, høyintensitetskrig. Russland har mobilisert sin industri. Ifølge NATOs generalsekretær Mark Rutte produserer Russland nå «tre ganger så mye ammunisjon på tre måneder som hele NATO gjør på et år».
Russlands årlige produksjon av artillerigranater er anslått til 4 til 5 millioner. Dets årlige produksjon av ballistiske missiler, landangrepsmissiler og langtrekkende angrepsdroner antas å være henholdsvis 900, 1200 og 60.000.
Europa har blitt tvunget til å anskaffe missiler og ammunisjon på det globale markedet for å møte Ukrainas akutte behov. Det er ute av stand til å dekke Ukrainas behov; og har dermed liten evne til å møte Europas samlede behov.
Forsvarsbudsjettene forteller den samme historien. Ifølge rapporten Military Balance fra International Institute for Strategic Studies, som ble publisert i februar 2025, nådde Europas samlede forsvarsutgifter i 2024 hele 457 milliarder dollar – mer enn 50 % høyere i nominelle termer enn i 2014. Beregnet i kjøpekraft – altså hva landene får for budsjettmidlene – tilsvarer imidlertid Russlands forsvarsbudsjett 461,6 milliarder dollar. Russlands militærutgifter overgår nå alle europeiske land til sammen.
Som Polens statsminister Donald Tusk påpekte: «500 millioner europeere ber 300 millioner amerikanere om å forsvare dem mot 140 millioner russere.»
I en høring foran Senatets komité for væpnede styrker 12. mars 2026 sa NATOs høyeste militære sjef – SACEUR – general Alexus Grynkewich at medlemslandenes beslutningen om å heve forsvarsbudsjettene til 5 % av BNP – «burde sette dem på en vei til å spille den dominerende rollen i forsvaret av Europa. Da Grynkewich ble spurt om når Europa ville være i posisjon til å lede sitt eget konvensjonelle forsvar svarte han: Ikke innen utgangen av dette tiåret. «Men absolutt innen 2035», sa han.
For det fjerde skaper eksisterende kapasitetshull – inkludert forsvarsindustriens manglende kapasitet – og målsettingen om å langsomt styrke europeisk forsvar et russisk mulighetsvindu som ikke kan lukkes før 2035. Hvis Russland har til intensjon om å utfordre NATO og utvide sin innflytelsessfære vestover, vil det ikke vente til Europa igjen er militært sterkt. Manglende strategisk forståelse – ønsketenkning og fraværet av politisk vilje – har igjen gjort Europa sårbar. Russland har forberedt seg på krig mens vi har sittet stille og sett på. Dette øker sannsynligheten for en konfrontasjon med Russland innen 2030.
NATO er ikke klar
Den årlige trusselvurderingen fra det amerikanske etterretningstjenestene for 2026 presiser at:
«Selv med tap under krigen har Russlands bakkestyrker vokst, og luft- og marinestyrkene er intakte og uten tvil mer kapable enn før fullskala-invasjonen. Russland har avanserte systemer, inkludert romvåpen, hypersoniske missiler og undersjøiske kapasiteter designet for å oppheve amerikanske militære fordeler. Russland bygger også nye atomvåpen-plattformer for å supplere sin allerede formidable atomvåpenbaserte luft-, land- og sjøbaserte triade, noe som kompliserer USAs atomvåpenavskrekkings-beregning.»
Les også: Europas nye forsvarskjerne tar form 🔒
At Ukraina har klart å stoppe og tidvis beseire Russland betyr ikke at NATO er kvalifisert til å gjøre det samme. Selv om Alliansen kanskje vil kunne vinne de første to til tre ukene av en krig med Russland – forutsatt at Russland ikke oppnår strategisk overraskelse – vil NATO kunne tape fortsettelsen på grunn av manglende utholdenhet, logistisk dybde, vilje og motstandskraft.
Russlands væpnede styrker er herdet etter mer enn fire år med høyintensiv krigføring. De kjemper en krig NATO aldri har kjempet, og har følgelig etablert unike militære kapasiteter. Russland har omsatt store tap til erfaringslæring og er i dag en langt sterkere militærmakt i dag enn i 2022. Det er ikke NATO. Senere tids øvelser har tvert imot demonstrert at alliansen er langt fra klar for en krig tilsvarende det Ukraina opplever daglig.
Russland har satt sin forsvarsindustri på krigsfot. Det er ikke NATO. Tvert imot planlegger Alliansen en gradvis, sakte opptrapping av anskaffelsesprosessen frem mot 2035.
Har myndighetene tatt trusselen inn over seg?
Når europeiske statsledere, forsvarsministre og forsvarssjefer argumenterer for at Russland ikke vil stoppe ved Ukrainas vestlige grenser og advarer om en økende risiko for militær konflikt mellom NATO og Russland om to til fem år – og understreker at kontinentet har gått inn i en «førkrigsperiode» for første gang siden andre verdenskrig – må man spørre om de også gjør alt i sin makt for å avskrekke Russland, og hvis det ikke lykkes, bygger opp viljen og motstandskraften som trengs for å overleve en langvarig krig.
Europakommisjonens nylige forsvarsveikart erkjenner kritiske hull i luft- og missilforsvar, strategiske tilretteleggere, mobilitet, artilleri, cyberkapasiteter, elektronisk krigføring, missiler og ammunisjon, droner og maritime systemer – i hovedsak alle domener innen moderne krigføring. Dessverre står Europa ute av stand til å lukke alle dets kritiske sårbarheter innen 2030. Det må derfor også bygge motstandskraft: Kapasiteten til å tåle krigens ødeleggelser og lidelser.
Det reiser spørsmålene europeiske regjeringer ikke har besvart offentlig. Er de i ferd med å lukke eksisterende hull i luftvernet? Vil norske byer bli beskyttet mot russiske missiler, droner og glidebomber? Bygger de bomberom. Beskytter de energisektoren og etablerer de alternative energiløsninger? Etablerer de løsninger for masseevakuering av sivilbefolkningen? Har de etablert løsninger for å håndtere stengning av luftrommet. Har myndighetene etablert forsyningssikkerhet? Forbereder de helsevesenet, brannvesenet og sivilforsvaret får å håndtere massive antall skadde, drepte og ødeleggelser? Har totalforsvaret blitt tildelt friske midler?
Viktigst av alt: har nasjonale myndigheter begynt å forklare dets innbyggere hvorfor nasjonen raskt må endre dets prioritering fra fred til krigstidsprioriteringer – og motiverer dem til å støtte dreiningen og dets konsekvenser? Først når man erkjenner at en nasjon ikke kan forberede seg på krig og samtidig opprettholde dets fredstidsprioriteringer, blir valget eksistensielt: din levestandard eller vår frihet?
Befolkningen har ikke blitt informert om avveiningene
På grunn av strategisk tvetydighet – politikere som på den ene siden hevder at NATO er sterkere enn noensinne, og på den andre siden advarer om en økende trussel fra Russland og risiko for fremtidig krig – støtter få europeere en økning i forsvarsutgiftene dersom det går på bekostning av andre sektorer.
Ifølge en undersøkelse fra Europaparlamentet ønsker «europeerne at Europaparlamentet skal prioritere å bekjempe inflasjon, stigende priser og levekostnader (41 %), etterfulgt av økonomi og jobbskaping (35 %) og EUs forsvar og sikkerhet (34 %). Andelen respondenter som etterlyser fokus på økonomi og jobbskaping har økt med fem prosent siden mai 2025.»
Les også: Forholdet mellom Russland og Europa etter krigen i Ukraina 🔒
Bare rundt 25 % av britene støtter høyere skatter for å finansiere forsvarsutgifter eller kutt i offentlige tjenester for å bruke mer penger på forsvaret, ifølge en meningsmåling fra YouGov i januar. Bare 24 % av den tyske befolkningen støtter økte forsvarsutgifter hvis andre sektorer ville lide, ifølge en fersk meningsmåling fra Politico.
De fleste europeiske land feilet i å gjenoppbygge forsvaret da krigen startet i 2014. De kastet bort tolv år. De har ikke råd til å kaste bort de neste to til fire årene på å unnlate å investere i nasjonal motstandskraft.
Europa unnlot å gjenoppbygge dets forsvar da det fortsatt hadde tid og anledning. Man begikk en unnlatelsessynd. Hvorvidt Europe igjen vil oppleve en krig på nivå med hva våre besteforeldre eller oldeforeldre opplevde, er ikke lengre avhengig av oss. Det er for sent å reetablere avskrekking og et troverdig forsvar innen 2030. Vi er i dag avhengig Russlands intensjon: vil det opprettholde dets ambisjoner om stormaktstatus og strategisk paritet med USA og Kina på bekostning av europeisk sikkerhet, eller vil det søke fred i strid med dets imperialistiske ryggmargreflekser?
Europeisk etterretning – tysk, polsk, britisk og fransk – frykter det siste. Ettersom Stortinget har sviktet å ivareta norsk sikkerhet, må det nå investere i norsk motstandskraft. Norge – og Europa – nå enten forberede seg på å håndtere de ødeleggelsene og lidelsene som strategisk fiasko innebære, eller raskest mulig justere dets strategi for støtte til Ukraina.
Vi har ikke lenger råd til å holde oss på «trygg avstand» – fordi denne avstanden bare eksisterer i våre sinn. Ikke på slagmarken. Europa har lenge vært en del av den russiske slagmarken.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
