Det gleder meg å ha fått kjennskap til plenumssesjonen i Det pontifikale akademi for samfunnsvitenskap, som finner sted fra 14. til 16. april 2026, og jeg sender mine bønner og beste ønsker til alle deltakerne. Takk til kardinal Peter Turkson for hans hengivne tjeneste som kansler for akademiet.
Jeg vil også takke presidenten, søster Helen Alford, for valg av tema: «Maktens uttrykk: legitimitet, demokrati og omskrivingen av den internasjonale orden.» Det er et spesielt aktuelt tema, som retter tanken mot utøvelsen av makt – som er et avgjørende element for å bygge fred i og mellom nasjoner i en tid preget av dyptgripende globale omveltninger, skriver paven i sin hilsen.
Den katolske sosiallæren anser ikke makt som et mål i seg selv, men som et middel rettet mot det felles gode. Det innebærer at autoritetens legitimitet ikke er avhengig av å akkumulere økonomisk eller teknologisk styrke, men av den visdom og dyd som preger utøvelsen av makt til beste for fellesskapet (jf. Den katolske kirkes katekisme, 1903).
Visdom gjør oss i stand til å skjelne og etterstrebe det sanne og det gode, og ikke hverdagens tilsynelatende goder og forfengelige higen etter ære. Denne visdommen er uløselig knyttet til de moralske dyder, som styrker vår vilje til å fremme det felles gode.
Vi vet at rettferdighet og mot er uunnværlige for å fatte forsvarlig beslutninger, og omsette dem i praksis. Måtehold er også avgjørende for å bruke autoritet på en legitim. måte, fordi bare en sann forståelse av måtehold kan dempe en uhemmet selvforherligelse og verne mot maktmisbruk.
Denne forståelsen av legitim makt finner et av sine høyeste uttrykk i et autentisk demokrati. Langt fra å være en ren prosedyre, anerkjenner denne formen for demokrati hvert menneskes verdighet og oppfordrer enhver borger til ansvarlig deltakelse i arbeidet for det felles gode. I tråd med denne overbevisningen understreket Den hellige Johannes Paul II at Kirken skal verdsette demokratiet fordi det sikrer deltakelse i politiske valg og «muligheten til å velge og ansvarliggjøre dem som styrer, og til å erstatte dem med fredelige midler når det er hensiktsmessig» (Centesimus Annus, 46).
Demokratiet er bare sunt bare når det er forankret i den moralske lov og har en sann forståelse av mennesket. Uten dette fundamentet risikerer det å utvikle seg enten til et flertallstyranni eller en fasade som skjuler de økonomiske og teknologiske elitenes dominans.
Les også: Hvorfor pave Leo er en så krevende motstander for Trump
De samme prinsippene som styrer utøvelsen av autoritet innad i nasjonene, må også være retningsgivende for den internasjonale orden – en sannhet som er særlig viktig å fastholde i en tid der strategiske rivaliseringer og skiftende allianser omformer globale relasjoner.
Vi må erkjenne at en rettferdig og stabil internasjonal orden ikke kan oppstå utelukkende gjennom maktbalanse eller en rent teknokratisk logikk. Konsentrasjonen av teknologisk, økonomisk og militær makt på få hender truer både folks demokratisk deltakelse og den internasjonale gjensidige forståelsen.
I denne sammenheng har mine forgjengere understreket behovet for oppdaterte institusjoner og en universell autoritet (jf. Johannes Paul II, Centesimus Annus, 58; Johannes XXIII, Pacem in Terris, 137), som er ledes av subsidiaritetsprinsippet (jf. Benedikt XVI, Caritas in Veritate, 57). Utviklingen av et slikt globalt fellesskap basert på felleskap krever «en bedre politikk, en som virkelig tjener det felles gode» (Frans, Fratelli Tutti, 154). Det er faktisk «nødvendigere enn noen gang på en modig måte å revurdere formene for internasjonalt samarbeid».
Til syvende og sist, når jordiske makter truer tranquillitas ordinis – Augustins klassiske definisjon av fred – må vi hente håp fra Guds rike, som, selv om det ikke er av denne verden, kaster lys over denne verdens anliggender og åpenbarer dens eskatologiske mening.
I dette trosperspektivet blir vi minnet om at Guds allmakt særlig kommer til uttrykk i barmhjertighet og tilgivelse (jf. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, I, q. 25, a. 3, ad 3); den guddommelige makt dominerer ikke, men helbreder og gjenoppretter. Det er nettopp denne kjærlighetens logikk som må prege historien, fordi menneskelig handling som er inspirert av nestekjærlighet bidrar til å forme «den jordiske byen» i enhet og fred, og gjør den – om enn ufullkomment – til en forsmak og en foregripelse av «Guds by» (jf. Benedikt XVI, Caritas in Veritate, 7). En slik tro styrker vår besluttsomhet om å bygge en forsoningskultur som er i stand til å overvinne likegyldighetens og maktesløshetens fallgruver (jf. Tale i nærvær av religiøse ledere, 28. oktober 2025).
Med disse betraktningene håper jeg inderlig at refleksjoner i løpet av disse dagene vil gi verdifull innsikt for å klargjøre maktens legitime bruk, kriteriene for et autentisk demokrati og den typen internasjonal orden som tjener det felles gode.
Dette arbeidet vil gi et meningsfullt bidrag i oppbyggingen av en global kultur for forsoning og fred – en fred som ikke bare er det skjøre fraværet av konflikt, men frukten av rettferdighet, født av en autoritet som ydmykt er stilt i tjeneste for hvert menneske og hele menneskeheten.
Må Den Hellige Ånd, kilden til all kjærlighet og båndet som forener i enhet og fred, opplyse deres sinn og styrke deres innsats. Jeg påkaller med glede Guds rike velsignelser over dere alle.
Fra Vatikanet, 9. april 2026
LEO PP. XIV
