2. april, 2026

Atomalderens paradoks: fred gjennom frykt 🔒

Share

Fra vitenskapelig gjennombrudd til geopolitisk realitet har atomvåpenet tvunget frem nye måter å tenke krig og fred på. Resultatet er en skjør stabilitet bygget på gjensidig sårbarhet.

«Hvis du vil ha fred, forbered krig.» Selv om dette latinske ordtaket ble formulert to tusen år før den kjernefysiske tidsalderen, synes det å beskrive atomvåpenets rolle i internasjonale relasjoner med slående presisjon. Selv om «bomben» – slik latinerne sa «Byen» for å betegne Roma – kun har blitt brukt to ganger i historien, har den likevel hatt avgjørende innflytelse på stormaktenes politikk ved å hindre dem i å ty til krig for å løse sine konflikter. Denne avskrekkingslogikken etablerte seg imidlertid gradvis i statenes strategier.

Våpenets enorme kraft ble erkjent allerede før det var utviklet. Dette fremgår både av brevet fra fysikeren Leó Szilárd, medsignert av Albert Einstein og sendt til president Roosevelt i 1939, og av debattene som fant sted før bruken, etter at den første prøvesprengningen var gjennomført i Alamogordo (16. juli 1945). Det internasjonale forskerteamet samlet i New Mexico innenfor rammen av «Manhattan-prosjektet» fra 1941, var fullt klar over våpenets avgjørende karakter og hjemsøkt av frykten for at nazistene skulle utvikle det før de allierte. Dette «solare» våpenet skulle tjene det gode og ikke det onde imperiet, i tråd med Roosevelts fremstilling av konflikten i januar 1942. Krigen i Europa tok slutt før våpenet var klart, og det ble da tydelig at de tyske atomforskerne ikke hadde videreført forskningen på bomben.

Et «solart» våpen

Etter å ha vurdert en ren «demonstrasjon» av våpenets kraft i USA eller over et ubebodd område i Japan – i praksis en ny, men offentlig test – besluttet de allierte lederne å slippe de to bombene de disponerte, basert på to ulike teknologier, mot reelle mål. Det ble utarbeidet en liste over mål, med særlig fokus på industribyer; det endelige valget av mål skulle avhenge av flyforholdene på selve angrepsdagen. Ødeleggelsene og antallet ofre var større i Hiroshima (6. august) enn i Nagasaki (9. august), selv om bomben i Nagasaki var kraftigere. Dette skyldtes i hovedsak det mer kuperte terrenget rundt Nagasaki på øya Kyushu.

Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet

Verden balanserer på en kjernefysisk knivsegg 🔒

Pierre Royer
Pierre Royer
Professor i historie og utdannet ved Sciences Po Paris. Underviser ved Lycée Claude Monet og i private forberedelsesklasser i gruppen Ipesup-Prepasup i Paris. Hans interesseområder er konfliktens historie, spesielt på 1900-tallet, og geopolitikken knyttet til havene.
Bell Icon

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss abonnér eller donér!

Les mer

Siste nytt