Når konsensus blir viktigere enn sannhet, kan hele samfunn miste evnen til å korrigere seg selv. Spørsmålet er ikke om vi følger strømmen, men hva det koster oss.
Konformisme er ikke bare individuell atferd: den strukturerer institusjoner, forvaltningen og, på et visst nivå, internasjonale beslutninger. Heidegger analyserte dette ved hjelp av sin idé om «das Man» (1927): enkeltmennesker har en tendens til å tilpasse seg det «man gjør», og til å akseptere vaner og normer uten å stille spørsmål ved dem. Dette «man» er ikke bare en sosial holdning; det er en måte å eksistere på hvor man gir avkall på det enestående og oppløser det personlige ansvaret i fellesskapet.
Denne diagnosen samsvarer nesten to århundrer senere, med Alexis de Tocquevilles analyse, som i moderne demokratiske samfunn som et «flertallets tyranni» — en subtil form for konformisme hvor hver enkelt av frykt for å avvike fra den gjengse oppfatningen, endte med å mene det samme som alle andre. Det er et fenomen overskrider det individuelle og kan påvirke hvordan organisasjoner og stater fungerer.
En mangefasettert realitet
I offentlig forvaltning kan konformisme begrense innovasjonen, og styrke institusjonelle rutiner. Forvaltning som står overfor strukturelle begrensninger og etablerte praksiser, kan til tider foretrekke å reprodusere kjente modeller fremfor å eksperimentere med nye tilnærminger. Denne innarbeidede refleksen, ofte fremstilt som «administrativ realisme», gjenspeiler i realiteten institusjonenes vanskelighet med å godta usikkerhet og intern kritikk. Å forstå denne dynamikken gjør det mulig å forklare hvorfor enkelte reformer går langsomt, og at innovative praksiser likevel kan oppstå.
På geopolitisk nivå kommer konformismen til uttrykk når stater inntar lignende posisjoner i møte med kriser eller dominerende internasjonale normer. Denne tendensen innebærer ikke nødvendigvis mangel på strategi eller suverenitet, men reflekterer en strukturell og kulturell påvirkning som styrer valgene hos internasjonale aktører. Man kan for eksempel peke på hvordan enkelte land tilpasser seg stormaktenes posisjoner i organisasjoner som NATO eller EU, ofte mer som en diplomatisk refleks enn av strategisk overbevisning.
Les også: Den nye politiske adelen
Konformismen er både individuell og kollektiv, og den gjennomsyrer atferden, organisasjoner og statlige systemer. Det oppfordrer til refleksjon over hvordan man kan bli seg bevisst dette presset for å skape rom der initiativ og kritisk tenkning kan komme til uttrykk. Dette er utvilsomt en av de største utfordringene i våre moderne demokratier: Hvordan forene sosial orden med individuelle friheter?
Konformismen og dens virkninger på tenkning og kreativitet
I den berømte filmen «Dead Poets Society» søker karakteren Mr. Keating å utvikle elevenes kritiske sans i et svært konservativt miljø der de forventes å følge gjengs standard strengt, ellers risikerer de å bli marginalisert. Han oppfordrer dem til å frigjøre seg, fordi de risikerer å kvele enhver kilde til kreativitet og egenart, til fordel for det som fremstilles som universelle sannheter uten blottet for kritikk og i strid med enhver form for oppriktighet.
Konformismen er hindrer en i å stille spørsmål, utøve kritisk sans, differensiere og komme opp med nye og gode ideer; den dreper kreativiteten, originaliteten og evnen til å analysere fordi disse ferdighetene erstattes med rutine og etterligning, slik René Girard har beskrevet, og opprettholder på den måten illusjonene og usannhetene istedenfor å søke etter sannhet. Nietzsche kritiserte denne tendensen til «flokkmentalitet», der individet foretrekker tryggheten i det som er likt på bekostning av friheten; Eugène Ionesco skildrer det samme i skuespillet «Neshornet»,.
Overført på samfunnet som helhet, og særlig det økonomiske området, fører det ofte til mangel på mot og vilje til å stille spørsmål ved praksiser som over tid har ført inn i en dyp krise og en relativt fastlåst situasjon.
Da blir konformismen en form for selvpåført tilbakegang som opprettholdes: Man kritiserer det som hindrer endring samtidig som man nekter å forandre de mentale mønstrene som har gitt opphav til dem. Derfor er dette spørsmålet av stor betydning, på linje med dumheten, fordi det i stor grad er bestemmende for vår fremtid.
Les også: «Hysteriokratiets» fremvekst
Våre lederes og beslutningstakeres handlinger spiller en avgjørende rolle for å løse de grunnleggende problemene som preger samfunnet. I sin ytterste konsekvens kan konformismen også fungere som en oppskrift på et liv som ligner freden som hersker kirkegården; den Václav Havel advarer mot i «De maktesløses makt», der han forklarer hvordan løgnen trenger inn på alle nivåer, også hos lederne, i et totalitært system, der ideologien fungerer som «sementen» som holder den rent formelle konstruksjonen sammen og bidrar til individets psykologiske innesperring. Men la oss vende tilbake til våre såkalte «åpne» samfunn for å vise hvor faren ligger …
En diskret, men reell risiko
«Hva er poenget med demokrati hvis man må vente på katastrofer før feilene blir erkjent, eller de først erkjennes når det er for sent å rette dem?» spurte Jean-François Revel i sitt verk Fin du siècle des ombres i 1999 («Slutten på mørkets århundre«, red.anm.)
Det samme spørsmålet er fortsatt aktuelt i dag da regjeringer skifter raskt og ofte står overfor utfordringer knyttet til å bli sittende etter kontroversielle eller hastige beslutninger, som reflekterer komplekse problemstillinger og krevende avveininger for fremtiden.
Konformismen i politikk og økonomi er å nekte å erkjenne de dyptgående realitetene og i stedet skyve dem over på kommende regjeringer. Det er en type bedragersk spill eller tikkende bombe der kunsten består i å feie problemene under teppet.
Dette støttes av massepsykologien – slik Gustave Le Bon beskrev det – der store sosiale og politiske transformasjoner ofte er resultatet av irrasjonelle beslutninger, enkle, trosbaserte og dogmatiske ideer som spres seg vidt og og spredt ved som en åndelig smitte.
Les også: Massenes psykologi og geopolitisk polarisering i vår tid: Fra Le Bon til sosiale medier
James Buchanans og Gordon Tullocks teori om politisk støtte illustrerer i hvilken grad beslutninger ikke tas på grunnlag av landets reelle interesser, men ved hjelp av valg og og gjenvalgets system, som fremmer vilkårlige og fremfor alt ufarlige beslutninger – tiltak som ikke skaper motstand, i hvert fall ikke på kort sikt …
Å lede massene mot frivillig underkastelse ved å påstå at man styrer dem ut fra deres reelle interesser, og ikke i henhold til politiske imperativer og løfter om en lys fremtid, varer bare en kort tid … Vokt dere for de skuffende morgendagene. Når konformismen har ført samfunnet inn i en blindvei, vil det komme en tid da harde og upopulære beslutninger blir uunngåelige. Det er da samfunnet oppdager at politisk ettergivenhet har sin pris: den utsatte virkelighetens pris.
En verden i endring
Å advare mot farene ved konformismen betyr ikke å falle i det motsatte ytterpunktet, nemlig antikonformisme. Den riktige holdningen i møte med beslutninger består ikke i en systematisk avvisning av regler, autoritet og felles praksiser av ren motsigelsestrang. Det dreier seg om å frembringe rolige, gjennomtenkte og uavhengige analyser med det felles beste som mål – ikke med en rebelsk eller anarkistisk holdning drevet av lysten til å motsi.
Problemet er at det rådende konformismen har den ødeleggende effekten at det også korrumperer selv de antatt skarpeste sinn, og forvandler dem til ineffektive instrumenter som kan lede til til dels absurde beslutninger. Elitene, fanget i sine egne lukkede miljøer, blir ofte de første ofrene for denne klassebaserte konformismen: De ender med å tenke likt, leser de samme avisene, omgås de samme omgangskretsene og deler de samme overbevisningene.
Alfred Sauvy, en fremtredende kritiker av konformismen, fremhevet feigheten som fører både beslutningstakere, eksperter og samfunnet som helhet til «frykten for å handle, frykten for å si, frykten for å se og til og med frykten for å tenke». Noen (ekspertene) er godt informert, men foretrekker å skjule ubehagelige fakta fremfor å ta ansvar for dem; andre (beslutningstakerne) er dårlig informert, ser bare overflaten og unngår å ta upopulære beslutninger; mens de siste (opinionen) drukner i mangel på informasjon og forestillinger.
Det som er særlig problematisk, er at vi i den digitale tidsalderen — som egentlig skulle gi oss en massiv og enestående tilgang til informasjon — paradoksalt nok har nådd nye høyder av regresjon i vår bruk av denne informasjonen, verdig det Jean-François Revel beskrev som «bortkastet kunnskap». I tråd med Alfred Sauvyss og Jean Fourastés analyser viste han hvordan våre tilnærminger, lidenskaper og bindinger – ønsker, hat, frykt, tro og fordommer – og ønsket om at virkeligheten skal samsvare med våre forutinntatte oppfatninger og vår «intellektuelle latskap», fører oss bort fra vitenskapelig rasjonalitet og inn i irrasjonelle overbevisninger.
Det er blitt et stort problem i en tid hvor verden er i rask endring, særlig som følge av fremveksten av kunstig intelligens, som vi må forholde oss til. Laurent Alexandre og Olivier Babeau advarer oss i en fersk bok om hva som er i ferd med å skje og om nødvendigheten av å reagere umiddelbart.
Et skadelig effektivitetstap
Også på mikroøkonomisk nivå kan konformismen være et reelt onde. Bedrifter rammes av irrasjonelle, stereotype beslutningsmønstre som fører til betydelig effektivitetstap, og i noen tilfeller irreversible skader.
Det som forskning på ledelse kaller «gruppetenkning» (groupthink), teoretisert av Irving Janis, illustrerer denne faren: I en for tett sammensveiset gruppe overgår ønsket om enighet søken etter sannhet. Feilene blir kollektive, fordi ingen lenger tør å tenke annerledes.
Les også: Vesten lider av et infantiliseringssyndrom
Eksemplene er mange: Boeing med 737 MAX, Kodak som nektet å ta den digitale vendingen, eller Nokia, tidligere ledende i telekommunikasjon, forble fastlåst i en interne kultur. Alle disse tilfellene viser at konformismen langt fra å sikre stabilitet, ofte bereder grunnen for sammenbrudd.
Motsatt har enkelte selskaper, som Netflix, Tesla og SpaceX, bygget sin suksess på å utfordre etablerte modeller.
I en verden i rask forandring er modig ledelse i mindre grad å følge standardene enn å skape forutsetninger for konstruktiv uenighet.
I tillegg til arbeidslivet henviser denne formen for konformisme til en bredere tendens der stabilitet forveksles med stillstand, og konsensus med fremskritt. Historien viser imidlertid at ethvert menneskelig fremskritt — fra Galileo til Einstein, fra Simone Veil til Steve Jobs — springer ut av et brudd med den dominerende normen.
Til syvende og sist ligger utfordringen for våre samfunn i å finne tilbake til balansen mellom samhold og det enestående. For sterk grad av konformisme fører til stagnasjon, for mye kaos til oppløsning. Det er mellom disse ytterpunktene at kreativiteten, den frie tanken og følgelig demokratiet overlever og sikres. Som Camus minnet oss om: «løgnene øker elendigheten i verden – å nekte å tenke annerledes er i praksis å slutte å tenke.
Bryt med konformismen og bevar fremtiden
Konformisme er ikke bare en individuell svakhet: Den former våre institusjoner, virksomheter og samfunn. I en verden i rask endring fører blind aksept av normer til stagnasjon og tilbakegang. Å tenke selvstendig, utfordre rutiner, dyrke kreativitet og konstruktiv dissonans er ikke luksus — det er nødvendig for å bevare demokratisk, økonomisk og kulturell vitalitet. I denne forstand er tankefrihet en modig handling, nærmest revolusjonær.
«I en verden fylt til randen av underholdning, er å tenke en form for motstand. En edel handling, nesten revolusjonerende.»
