Fra å være et utilsiktet offer til å bli et bevisst mål, står kulturarven i sentrum av krigen i Ukraina. Skyttergraver, granatkratre, terreng opprevet av pansrede kjøretøy og mineryddingsarbeid – landskapets arr avdekker en uventet arv. Nedgravde levninger bringes frem i lyset gjennom kampenes vold. Arkeologien er blitt en del av konflikten mellom de krigførende partene, mot et bakteppe av historisk omskriving.
Krim, en tapt provins
De østlige oblastene i Ukraina er kjent for sitt tette nettverk av gravhauger, såkalte «kurganer». Noen av disse, datert til det 4. årtusen, er blant de eldste vitnesbyrdene om neolittisk kultur[1] i Europa. Serhii Telizjenko, direktør for Institutt for arkeologi på Krim og spesialist på bronsealderen, bistår i dag de ukrainske væpnede styrkene.
Forskeren dokumenterer arkeologiske funn og deres skjebne langs frontlinjen. Ifølge ham er over 2 000 lokaliteter blitt plyndret i de annekterte områdene. Siden innlemmelsen i «Novorossija» har Krim utviklet seg til et strategisk tyngdepunkt i konflikten.
Med sin strategiske beliggenhet var den ressursrike halvøya allerede i antikken kolonisert av grekere, i konflikt med skytere[2] fra Sentral-Asia. Etter invasjonen ble de arkeologiske studiene stanset, men paradoksalt nok har antallet utgravninger økt.
Konsekvensene av kampene er katastrofale for bevaringen av levningene. Demningsbruddet ved Nova Kakhovka i Dnipro 6. juni 2023 har endret frontlinjen nordvest for Krim og avdekket en rekke nye lokaliteter. Deler av elvemunningen, rammet av flodbølgen, er i dag et ingenmannsland utsatt for vedvarende og ødeleggende beskytning.
Les også: Nye funn i Den hellige gravs kirke avslører kristendommens eldste historie 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Når gravkamre blir geopolitikk: Roma-katakombenes uventede velgjører 🔒
