Nasjonal sikkerhet og økonomisk politikk har blitt uatskillelige. Myndighetene må tilpasse seg – og handle – deretter.
Den amerikanske presedensen
Før jeg peker på konkrete utfordringer eller forslag, er det nødvendig å legge et bakteppe og kort vende blikket mot historien. Dette historiske forspillet handler om den moderne forståelsen av nasjonal sikkerhet – en forståelse som er sterkt flernivåbasert, integrert og som naturlig nok også omfatter økonomisk sikkerhet.
Før «sikkerhet», i vid forstand, fikk den betydningen begrepet har i dag, måtte politisk og akademisk tenkning gjennomgå en gradvis utvikling.
Allerede i 1937 holdt USAs president Franklin Delano Roosevelt – under åpningen av en ny bro i Chicago, intet mindre – en av sine mest sentrale taler om amerikansk utenrikspolitikk. Denne talen ble et grunnlag for USAs strategiske tenkning, fordi den forente sosialøkonomisk velferd og nasjonalt forsvar i én samlet doktrine om «nasjonal sikkerhet».
Bare det å fremstille disse elementene som gjensidig avhengige, førte til en grunnleggende omforming av det amerikanske forsvarsdepartementet. Perspektivet beveget seg bort fra et snevert fokus på territorialt forsvar og omfattet ikke bare fysiske trusler, men også økonomiske og ideologiske utfordringer.
Som følge av dette endret den tradisjonelle forståelsen av «sikkerhet» sitt innhold. Begrepet fikk en dyp ideologisk dimensjon, løsrev seg fra et bestemt geografisk område og ble forankret i en global sammenheng.
Fra amerikansk ståsted ble denne globale dimensjonen definert som beskyttelsen av «den amerikanske livsformen», og enhver trussel eller utfordring mot denne livsformen ble innlemmet i en samlet definisjon av «nasjonal sikkerhet».
Denne utvidelsen av sikkerhetsbegrepet var ikke uten kontroverser, ettersom den ble formet av ulike historiske epoker og hendelser.
Like fullt er det hevet over tvil at utviklingen i 1937 satte i gang en historisk prosess der nasjonal sikkerhet ble revurdert – en prosess som har vart over tid og som har nådd oss i en større, bredere og det som ofte omtales som en «integrert» form. Denne integrerte forståelsen plasserer styrken i et lands økonomi, dets motstandskraft, evne til å håndtere kriser og vilje til modernisering og selvstendig utvikling, som grunnpilarer i sikkerhetssystemet.
Les også: Hinsides tollsatser: Den strategiske betydningen av handelsavtalen mellom EU og India 🔒
Parallelt legger den moderniserte versjonen av nasjonal sikkerhet vekt på statens aktive rolle i økonomiske prosesser – såkalt «statlig aktivisme» – noe som er særlig tydelig i møte med nye typer risiko.
Følgelig er grensen mellom statlig tilbakeholdenhet og statlig inngripen i økonomien ofte flytende. Dette kan logisk forklares med overgangen fra en gammel global og økonomisk orden til en ny, en overgang preget av usikkerhet, ubesvarte spørsmål og uklarhet.
Jeg vil vende tilbake til dette sensitive skjæringspunktet mellom økonomi og sikkerhet senere.
Foreløpig er det viktig å understreke at dagens økonomiske system, formet av flere historiske omveltninger og periodiske justeringer, utgjør en reell bærebjelke i helhetlig sikkerhet.
Dette systemet kjennetegnes av at det:
- leverer økonomiens kritiske infrastruktur;
- besitter autonomi (i det minste over en akseptabel tidsperiode) og motstandskraft i kriser;
- sikrer befolkningen grunnleggende tjenester; og
- legger til rette for trygg og stabil utvikling, i hvert fall på mellomlang sikt.
Ut fra dette perspektivet må de som er betrodd makt og ansvar, ved utforming og gjennomføring av statlig politikk, kommunisere med både innenlandske og eksterne aktører basert på realistiske scenarioer – uten «rosenrøde briller».
Som et minimum krever dette:
- en forståelse av at økonomisk sikkerhet gjenspeiler maktbalansen regionalt og globalt;
- en erkjennelse av at økonomisk sikkerhet er uatskillelig fra kompromisskunsten;
- aksept for at det finnes aktører som er mektigere enn en selv, noe som fordrer korrekt vurdering og profesjonelt håndterte relasjoner;
- tett koordinering med partnere; og
- tålmodighet og evne til å føre «det lange spillet».
Moderne økonomisk krigføring
Når man beskriver dagens økonomi, kan mange kjennetegn trekkes frem. Jeg har tidligere berørt flere av dem, men her vil jeg særlig fremheve ett trekk ved den pågående utviklingen: den økende hensynsløsheten, egoismen og den umettelige appetitten blant aktørene i økonomiske relasjoner – altså drivkraften etter å sikre egne interesser nærmest for enhver pris.
Les også: Japans vei mellom USA, Kina og den nye geoøkonomien 🔒
Setter man de litterære formuleringene til side, vil jeg peke på noen sentrale aspekter.
For det første ser vi en tydelig «militarisering» av verdensøkonomien. Dette innebærer et skifte bort fra utviklingsdrevet økonomisk konstruktivisme og over mot økonomisk tvang.
I denne sammenhengen tas pressmidler og «fremtvungne avtaler» i utstrakt bruk: sanksjoner, angrep på forsynings- og logistikk-kjeder, eksport- og importrestriksjoner, og lignende.
En av de viktigste systemformende faktorene bak dagens uoversiktlige globale økonomiske landskap er forholdet mellom USA og Kina. Her er graden av gjensidig avhengighet mellom de amerikanske og kinesiske systemene så høy at ethvert feilberegnet trekk fra én av partene kan føre til «gjensidig garantert selvødeleggelse».
Av denne grunn er det ingen tilfeldighet at USA og Kina har etablert en form for såkalt «styrt ustabilitet»: hver side eskalerer spenningene opp til et akseptabelt nivå, etterfulgt av nedtrapping – en midlertidig pause eller «våpenhvile» – før en ny runde med eskalering.
Et slikt forhold krever sin egen form for håndverk. Som i kjernefysisk avskrekking og logikken om «gjensidig garantert ødeleggelse», er risikoen for feilberegning – og dermed alvorlige konsekvenser – i denne «militariserte» økonomiske rivaliseringen mellom USA og Kina fortsatt betydelig.
Begge parter har naturligvis sine egne arsenaler av innflytelse og tvangsmidler.
For USAs del er de viktigste instrumentene dollaren – som fortsatt er verdens dominerende reserve- og oppgjørsvaluta – og det amerikanske forbrukermarkedet av kritisk betydning. Det er svært vanskelig for Kina å se bort fra disse to fortrinnene. Når det gjelder innovasjon, energi og finans, har USA fortsatt et visst forsprang, men gitt dagens utfordringer – og uten nødvendige strukturelle reformer i den nasjonale økonomien – kan dette fortrinnet ikke anses som garantert på mellomlang eller lang sikt.
Kina på sin side besitter flere egne fortrinn som landet bruker i forhandlinger med USA: en raskt voksende teknologisektor, et markant sprang fremover innen grønn økonomi gjennom omfattende subsidier, samt en nærmest enerådende posisjon innen utvinning og bearbeiding av sjeldne jordarter. Dette er bare en kort skisse av Beijings «trumfkort», ettersom også den kinesiske økonomien står overfor en rekke strukturelle utfordringer som krever dype og hastige reformer.
Staters relasjoner i dag, formet av nasjonal egoisme og økonomisk autarki, kretser i stor grad rundt tre sektorer: kommunikasjon, finans og industriell produksjon.
I dette perspektivet drives det globale «systemløse systemet» langt mer av angreps- og forsvarstaktikker enn av forsøk på å forene felles kommersielle interesser. Som geopolitikken er også geoøkonomien hierarkisk – de sterke på toppen og de svake nederst – og styres av dominansfaktoren.
Det blir dessuten stadig tydeligere at de gamle, klassiske kategoriene i økonomisk tenkning (kapitalisme versus sosialisme, fri markedsøkonomi versus planøkonomi, osv.) ikke lenger treffer presist. Stater – og ikke bare stater – endrer i betydelig grad veletablerte praksiser og tilnærminger, i en slik grad at rigide klassifiseringer innenfor én bestemt økonomisk skole har blitt umulige.
Les også: Geoøkonomiens tidsalder – hva Norge kan lære av Kasakhstan 🔒
Gitt den evolusjonære karakteren til nasjonale økonomiske systemer, er «mobil økonomisk tenkning» kanskje et mer presist og fleksibelt begrep enn enhver doktrinær eller konseptuell merkelapp.
Et synlig resultat er en viss konvergens mellom systemer – og til og med ideologier – som tidligere stod i skarp kontrast til hverandre.
Mens Kinas modell med aktiv statlig involvering i økonomien ikke er overraskende, er det nytt at både tidligere og nåværende amerikanske administrasjoner har ønsket å innføre mer statisme, det vil si økt statlig inngripen i USAs økonomi. Samtidig ser vi at personalisme i økende grad erstatter velfungerende byråkrati, og at kortsiktige mål får forrang fremfor langsiktige strategier.
Fra et ståsted preget av økonomisk sikkerhet og selvforsyningsevne er det nødvendig å berøre Europa særskilt, ettersom kontinentet utgjør et særlig komplekst tilfelle.
Europa har potensial til å bli en svært innflytelsesrik geoøkonomisk aktør, men lider av et betydelig underskudd på institusjonell kapasitet, noe som hindrer full mobilisering av tilgjengelige ressurser. Situasjonen forverres ytterligere av at Europas sikkerhet fortsatt i stor grad er avhengig av USA – en avhengighet som har blitt enda mer krevende i lys av Trump-administrasjonens åpne merkantilisme i jakten på best mulige avtaler for Amerika, uansett middel.
Europa sliter også med manglende enhet i utenrikspolitikken – og på andre politikkområder. Kort sagt fremstår den europeiske situasjonen foreløpig som et tydelig eksempel på et tilfelle der målet finnes, men de nødvendige virkemidlene for å nå det mangler.
Avslutningsvis kan det konstateres at nasjonal sikkerhet og økonomisk politikk på dette stadiet i den globale utviklingen er så tett sammenvevd at det i praksis er umulig å skille dem. Moderne stater står overfor et usedvanlig bredt spekter av utfordringer, hvorav mange ligger utenfor deres kontroll. Dette gjør tilstedeværelsen av fleksible, handlekraftige og høyt kompetente styringsinstitusjoner viktigere enn noensinne.
