Den samtidige russisk-kinesiske alliansen, ofte omtalt som “Dragebjørnen”, fremstilles som en av bærebjelkene i en fremvoksende multipolar verdensorden. Militært samarbeid, diplomatisk samordning og iscenesettelsen av et strategisk partnerskap uten grenser nærer forestillingen om en samlet front mot Vesten. Likevel finnes det, bak denne fasaden av solidaritet, dype og uløste uenigheter.
Territorielle spørsmål arvet fra russiske annekteringer på 1800-tallet, demografiske ubalanser langs den sibirske grensen, en stadig tydeligere maktasymmetri og Kinas kollektive minne om imperialistiske ydmykelser danner et varig grunnlag for mistillit – sjelden omtalt, men aldri visket ut. Disse spenningene, som i dag holdes i sjakk, ligger fortsatt i skyggen av alliansen og minner om at historien veier tungt i dagens strategiske maktbalanser.
Sommeren 1969 nærmet verden seg en kjernefysisk terskel som sjelden omtales i de klassiske fortellingene om den kalde krigen. Langt fra Cuba eller Berlin var verden nær en atomkrig mellom to kommunistiske regimer. Mens oppmerksomheten vanligvis rettes mot rivaliseringen mellom øst og vest, vokste det fram en ny bruddlinje mellom Sovjetunionen og Maos Kina. De sino-sovjetiske spenningene, som til da hadde vært ideologiske, politiske og kulturelle (kineserne mislikte sovjetisk arroganse og paternalisme), fikk nå en voldelig og potensielt kjernefysisk dimensjon. For Moskva vurderte seriøst bruk av atomvåpen mot Beijing.
Det sino-sovjetiske bruddet
Bruddet mellom Kina og Sovjetunionen, som ble endelig tidlig på 1960-tallet, ble gradvis militarisert. Grensekonfrontasjonene langs Ussuri, særlig rundt Damanskij-øya i mars 1969, markerer et vendepunkt, fordi de avdekket sovjetisk frykt for fremveksten av et Kina med troverdige kjernefysiske kapasiteter ved sine østlige grenser. Beijing hadde allerede gjennomført flere atomprøvesprengninger siden 1964, og sovjetiske etterretningstjenester forutså en rask opptrapping av det kinesiske arsenalet. Sett fra Moskva ville Sovjetunionens handlingsrom på denne fronten snart bli innskrenket. Samtidig mistenkte sovjetiske ledere i fullt alvor at Kina ønsket å utfordre de russiske annekteringene fra 1800-tallet, særlig i Det fjerne Østen og i Sentral-Asia. Denne frykten bidro direkte til Moskvas radikalisering i 1968–1969.
Fra Beijings perspektiv burde disse områdene, som inngikk i de «ulikeverdige traktatene» påtvunget et svekket Kina av de imperialistiske maktene, deriblant tsarriket Russland, føres tilbake. Aigun-traktaten (1858) og Peking-traktaten (1860) gjorde det mulig for Russland å annektere over 600 000 km² på bekostning av Qing-imperiet, inkludert tilgang til Japanhavet og området der Vladivostok ligger. Under Mao ble denne historiske tolkningen innlemmet i en ideologisk fortelling der Sovjetunionen ble fremstilt som en «sosial-imperialistisk» makt, arvtaker etter tsarismen.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
