De regionale valgene som ble avholdt i Extremadura (sentral-vest i Spania) 21. desember 2025, utgjør en av de mest betydningsfulle politiske hendelsene i det moderne Spania. Med sin uvanlige tidsplassering, sitt eksplosive institusjonelle bakteppe og sine nasjonale konsekvenser markerer de langt mer enn en enkel fornyelse av et regionalt parlament.
For første gang siden grunnloven av 1978 trådte i kraft, har dette historisk sosialistiske selvstyrte området opplevd en tidlig oppløsning av sitt parlament. Valgresultatet, uten rom for tvil, stadfester et varig høyreskifte og avdekker samtidig en dyp omforming av landets ideologiske, sosiale og territorielle maktbalanser.
Utgangspunktet: en regjeringskrise
Beslutningen om å oppløse Extremaduras forsamling (med sete i Mérida), tatt 28. oktober 2025 av president María Guardiola (Folkepartiet, tradisjonell høyre), var ikke et improvisert kupp. Den var tvert imot kulminasjonen av et parlamentarisk blindspor som oppsto etter bruddet, mot slutten av 2024, i regjeringsavtalen mellom hennes parti og det «radikale» høyrepartiet Vox, som likevel hadde gjort det mulig for henne å ta tilbake presidentskapet fra sosialistene. Uten flertall ble den regionale regjeringen tvunget til å forhandle hver enkelt sak med en fragmentert opposisjon, men en opposisjon som var i stand til å samle seg for å blokkere regjeringsarbeidet.
Sammenbruddet i budsjettforhandlingene for 2026 fungerte som utløsende faktor. Vox krevde en total avvikling av utgifter knyttet til likestilling mellom kvinner og menn og til det grønne skiftet, samt skattekutt som Folkepartiet mente var urealistiske. Avvisningen av budsjettforslaget, forseglet gjennom en taktisk allianse mellom PSOE, Vox og Unidas por Extremadura (den regionale grenen av den «radikale» venstresiden Unidas Podemos), gjorde slutt på enhver illusjon om stabilitet.
En valgkamp preget av polarisering og territorielle bruddlinjer
Den korte og anspente valgkampen samlet seg rundt fire hovedkrefter.
På den ene siden satset María Guardiola på en lederprofil som vektla styring og forvaltning, og hevdet kontinuitet i endringen som startet i 2023 etter førti år med nær sammenhengende sosialistisk dominans. Målet hennes var todelt: å befeste sentrum-høyre-velgerne og å oppnå et tilstrekkelig flertall til å styre uten å være avhengig av Vox. For å lykkes måtte hun gjøre det hennes konservative forgjenger, José Antonio Monago (2011–2015), ikke klarte. Han hadde kun sittet én periode og mislyktes i å bryte venstresidens varige dominans i regionen.
Overfor María Guardiola gikk det tidligere allmektige spanske sosialistpartiet (PSOE) til valg i en historisk svak posisjon. Ledet av Miguel Ángel Gallardo, tidligere ordfører i Villanueva de la Serena, ble partiet rammet av et vanskelig nasjonalt klima og lokale rettssaker som fikk stor medieoppmerksomhet. Valgkampen, med fokus på offentlige tjenester og territoriale ulikheter, klarte aldri å skjule inntrykket av en sliten og splittet leir. Den spanske statsministeren Pedro Sánchez engasjerte seg likevel sterkt og reiste flere ganger fra Madrid for å støtte kampanjen. Samtidig minnet statsministerens tilstedeværelse, omgitt av påstander om korrupsjon, også om de juridiske problemene som gjelder hans bror, David Sánchez, nettopp i Extremadura.
Les også: I Spania er latinamerikanernes stemme stadig mer ettertraktet 🔒
Vox førte på sin side en tydelig strategi for å vinne stemmer i distriktene og blant folk flest, ledet av sin regionale toppkandidat Óscar Fernández og partiets nasjonale leder Santiago Abascal. Ved å angripe FNs bærekraftsmål, EUs grønne giv og det de framstilte som «urbane» politiske tiltak løsrevet fra landbrukets virkelighet, klarte partiet å trekke til seg velgere som tidligere var lojale mot sosialismen. Samtidig fortsatte Vox det spanske kommentatorer kaller «LePeniseringen av Vox», ved å styrke sin posisjon blant unge, håndverkere, midlertidig ansatte og den lavere middelklassen.
Til slutt styrket Unidas por Extremadura sin posisjon på venstresiden ved å fremstå som et sosialt og økologisk alternativ. Irene de Miguel, som stilte som kandidat til regionalpresident for tredje gang på rad, utnyttet misnøyen blant mange sosialistiske velgere som var lei av korrupsjonsskyggen rundt Gallardo, og posisjonerte seg i sitt tradisjonelle segment (studenter og unge yrkesaktive i byer som Cáceres, Mérida og Badajoz). Dette var likevel ikke nok til å snu den overordnede dynamikken på venstresiden i regionen.
Almaraz, landbruk og fraflytting: kjernen i uroen i Extremadura
Blant valgkampens hovedsaker fikk framtiden til kjernekraftverket Almaraz (nord i Extremadura) en særstilling. Anlegget står for rundt 7 prosent av strømforbruket i Spania og har siden åpningen i 1983 vært en økonomisk bærebjelke for titalls småsteder. Det har blitt et symbol på regionens opplevelse av å bli forlatt. Planen om nedleggelse, støttet av sentralregjeringen og hele venstresiden, ble lokalt oppfattet som en teknokratisk beslutning påtvunget fra Madrid.
Resultater i Extremadura
Mange frykter samme skjebne som Santa María de Garoña (Castilla y León), der kjernekraftverket som åpnet i 1971, stanset all drift i 2012. Dette ble opplevd som en tragedie i en region som allerede var preget av sterk utflytting av unge og høyt kvalifiserte arbeidstakere.
Til dette kom landbrukets bekymringer overfor europeiske miljøkrav, som anklages for å øke kostnadene og svekke gårdsbruk som allerede er sårbare. Det må heller ikke glemmes at Spania i februar og mars 2024 ble rystet av omfattende protester fra bønder og husdyrprodusenter. Selv om bevegelsen etter hvert roet seg, ulmer misnøyen fortsatt.
I et Extremadura preget av aldrende befolkning, ungdomsutflytting og mangelfull transportinfrastruktur (særlig på jernbanen), fikk disse spørsmålene også en identitetsmessig dimensjon og gjorde valget til et massivt protestvalg.
Valgurnenes dom: En klar seier for høyresiden – og særlig for Vox
De endelige resultatene bekrefter en tydelig seier for Folkepartiet, som for andre gang blir regionens største politiske kraft med 29 av 65 seter (43,18 prosent av stemmene og én representant mer enn sist). Seieren er likevel ufullstendig, ettersom det absolutte flertallet María Guardiola ønsket seg (33 seter), fortsatt er utenfor rekkevidde. Et nytt samarbeid med Vox er derfor nødvendig.
Santiago Abascals parti nær dobler sin representasjon (fra 6 til 11 seter med 16,90 prosent av stemmene) og fremstår som den uunnværlige maktmegleren i den kommende perioden.
Les også: Guernica: Fra bombing til myte 🔒
På den andre siden er PSOE-kollapsen historisk. Med bare 18 seter (mot 28 i 2023) mister partiet sin rolle som bærebjelke i det politiske livet i regionen. En epoke er over for sosialistene, som styrte fra Mérida uten avbrudd fra 1982 til 2011. Unidas por Extremadura øker til 7 seter (tre flere enn ved forrige valg), men dette er langt fra nok til å kompensere for sosialistenes tilbakegang.
Valgdeltakelsen, ned med over sju prosentpoeng sammenlignet med 2023 (62,73 prosent), forsterket disse skjevhetene, ettersom velgerne på venstresiden i særlig grad ble hjemme, demobilisert av skandaler og politisk tretthet.
Et regionalt valg med nasjonale ringvirkninger
Utover Extremadura fungerer dette valget som et varsel for Pedro Sánchez’ sentralregjering. Det bekrefter svekkelsen av sosialistenes velgergrunnlag, Vox’ varige forankring i ytterområdene og partiets endelige etablering som Spanias tredje politiske kraft. For Folkepartiet er lærdommen todelt: høyresiden vinner, men kan ikke lenger styre alene.
Extremadura fremstår dermed som et politisk laboratorium. Regionen avdekker endringen i stemmegivningen på landsbygda, den sentrale rollen til energi- og territorielle spørsmål og den varige etableringen av en blokkpolitikk (venstre mot høyre). Budskapet fra regionshovedstaden Mérida rekker langt utover egne grenser. Det varsler en dyp omforming av det spanske politiske landskapet, der hvert lokalvalg blir en nasjonal prøve, og der stabilitet nå avhenger av ideologiske allianser som er like nødvendige som de er skjøre.
I Spania er latinamerikanernes stemme stadig mer ettertraktet 🔒
