Den hellige stols makt hviler på fire pilarer som gjør den til en uunnværlig aktør i verdensdiplomatiet. Dette er pilarer som pavene og Vatikanets diplomatiske apparat stadig styrker og befester.
For å eksistere på den globale scenen, må man være mektig. Makt finnes i ulike former: økonomi, militærmakt, energi, befolkningstall. Vatikanet[1] har ingenting av dette. Det har heller ikke industri, teknologisk kontroll eller territoriell styrke. Likevel er det en uunnværlig aktør i internasjonale relasjoner. Beviset er pavens begravelse i april 2025, der en lang rekke stats- og regjeringssjefer, ministre og ambassadører var til stede. Det samme gjaldt innsettelsesmessen for Leo XIV en måned senere. Ingen stat, ingen religiøs institusjon, kan samle så mange ulike dignitærer fra kulturer langt utover katolisismen.
Denne manifestasjonen av makt viser seg i pavenes taler og skrifter, som ofte forventes og som, selv når de ikke endrer politikken, fastsetter etiske rammer og moralske grenser for aksept. Slik er det i migrasjonsspørsmålet, overfor et Middelhav som er blitt «en kirkegård» (Frans), eller overfor «en verdenskrig i stykker» (Frans, tale i Sarajevo), og i Leo XIVs oppfordringer til nedrustning og til å bygge «en avvæpnet og avvæpnende fred». Den hellige stols makt, som gjør Vatikanet til en nøkkelstat i internasjonale relasjoner, hviler på fire pilarer: uavhengighet, etterretning, nøytralitet og nettverk.
Les også: Det evige Roma og katolisismen 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
