Uten hær, territorium eller statsmakt fant Leo XIII sin styrke i åndelig autoritet. Han viste hvordan Kirken kunne påvirke verden gjennom dialog og moralsk troverdighet.
Jean-Baptiste Noé er redaktør i Geopolitikas anerkjente franske partnerpublikasjon Revue Conflits. Han er professor og historiker med doktorgrad i økonomisk historie, samt ekspert på internasjonale relasjoner og geopolitikk.
I tillegg er han en sann ekspert på Vatikanet og pavemakten, et tema han har fordypet seg i ved en rekke anledninger. Ikke bare har han skrevet boken Geopolitikken til Vatikanet, utgitt i 2015, men han har også forfattet en storslått biografi om pave Leo XIII, Modernitetens pave, som kom ut i år.
I sin nyeste utgivelse forklarer han hvordan den diplomatiske paven – uten egen stat, men ikke uten innflytelse – klarte å gjenreise Den hellige stols prestisje i en verden dypt forandret av nasjonalisme, sekularisering og fremveksten av den politiske moderniteten.
Noé er blitt intervjuet om sin nyeste utgivelse av en kollega i Revue Conflits.
Kort introduksjon av Leo XIII
Født Gioacchino Pecci i Carpineto Romano, ble Leo XIII (1810–1903) valgt til pave i 1878, som etterfølger etter Pius IX. Hans 25 år lange pontifikat markerte den diplomatiske gjenfødelsen av Den hellige stol etter tapet av pavestatene. En intellektuell av fin dannelse, en mann av bønn og en strateg med klarsyn, arbeidet han for å gjenreise pavens moralske autoritet i en sekularisert verden.
Som forfatter av en rekke encyklikaer, blant dem Rerum novarum (1891), la han grunnlaget for Kirkens sosiale lære og ga Roma en ny rolle som moralsk megler på den internasjonale scenen. Da han døde i 1903, etterlot han seg et bilde av en moderne pave – fast i troen, men åpen for dialog med verden.
– Etter tapet av pavestatene i 1870 virket Den hellige stol dømt til isolasjon. I hvilken tilstand fant Leo XIII Vatikanets diplomati da han ble valgt?
– Leo XIII overtok et diplomati som var svekket, nærmest ikke-eksisterende. Etter Romas fall og oppløsningen av pavestatene – debellatio – var paven bare en «fange i Vatikanet». Den hellige stol hadde verken hær eller territorium, og de fleste europeiske regjeringer betraktet pavestolen som en marginal aktør.
Les også: Det evige Roma og katolisismen 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
