I en nylig publisert artikkel, argumenterer Bill Gates med at verdens samtale om klimaendringer har sporet av og tar til orde for store forandringer i hvordan verden burde håndtere klimaendringene.
Han mener at altfor mange i Vesten ser på klimakrisen som et spørsmål om dommedag eller frelse, mens den egentlige utfordringen handler om menneskelig velferd og teknologisk tilpasning. Gates skriver videre at dersom vi fortsetter å behandle klima som et nullsumspill mellom utslippsreduksjoner og økonomisk utvikling, vil vi mislykkes både med å kutte utslipp og forbedre liv.
Gates belyser tre grunnleggende sannheter som han mener bør prege klimadebatten frem mot FNs klimatoppmøte COP30. Disse er:
- Vi vil ikke klare å nå 1,5-gradersmålet.
- Økonomisk vekst og energibruk vil fortsette å øke.
- Klimapolitikk må først og fremst handle om å redusere lidelse, ikke bare temperatur.
- 1,5-gradersmålet er urealistisk
Gates argumenterer med at verden ikke lenger kan late som om det er mulig å stoppe temperaturøkningen på 1,5 grader over førindustrielt nivå. Selv om mange land lover store kutt, viser tallene ifølge Gates at den globale oppvarmingen mest sannsynlig vil ende et sted mellom 2 og 3 grader innen slutten av århundret.
Gates fortsetter med å si at dette ikke betyr at kampen er tapt, men at virkeligheten må innhentes. Han skriver at «å late som vi kan holde oss under 1,5 grader er ikke optimisme – det er ønsketenkning». I stedet bør innsatsen handle om å gjøre de uunngåelige endringene håndterbare.
Han påpeker at mange klimadebatter blir fanget i et moralsk språk som skiller «de gode» fra «de onde», og at dette ikke hjelper oss å forstå de reelle begrensningene. Ifølge Gates vil verdens befolkning passere ti milliarder mennesker før 2100, og mange av disse bor i utviklingsland som ikke kan velge bort fossil energi uten at det får alvorlige konsekvenser for helse, arbeid og utdanning.
Les også: EUs klimaselvmål
Gates belyser videre at det er en illusjon å tro at dagens fornybarteknologi alene kan bære verdens fremtidige energibehov. Selv med massiv utbygging av sol og vind vil systemet kreve enorme investeringer i lagring, transport og reservekraft. Han sammenligner dette med overgangen fra hest til bil: det krever ikke bare et nytt kjøretøy, men et helt nytt infrastruktursystem.
- Energibruk og velstand henger uløselig sammen
Gates fortsetter med å slå fast at energibruk er grunnlaget for moderne sivilisasjon. «Når mennesker får tilgang til rimelig og pålitelig energi, forbedres livene deres dramatisk», skriver han. Han viser til at tilgang på strøm gir bedre helsevesen, renere matlaging, økt utdanning og mer produktive bedrifter.
Derfor mener Gates at klimakutt ikke kan baseres på tanken om «mindre vekst». Tvert imot: mange land trenger mer vekst for å løfte folk ut av fattigdom. «Det er ikke rettferdig å be de som aldri har hatt stabil strøm, om å slutte å bruke energi», argumenterer han.
Gates belyser at verdens samlede energiforbruk vil dobles innen 2050, hovedsakelig drevet av Asia og Afrika. Det betyr at det eneste bærekraftige svaret er innovasjon – ikke avhold. Han oppfordrer til å satse på nye teknologier som gjør ren energi billigere enn fossil energi, et prinsipp han kaller å «fjerne det grønne pristillegget» (Green Premium).
Gates skriver videre at private selskaper, stater og forskningsmiljøer må investere langt mer i kjernefysisk energi, karbonfangst, grønn hydrogen og nye landbrukssystemer. Han peker på at mange av de mest avgjørende løsningene ennå ikke er kommersielt modne, og at risikoen derfor må deles gjennom offentlig støtte.
Han advarer mot å la ideologisk renhet styre prioriteringene. «Vi kan ikke la perfeksjon bli fienden av det gode», skriver Gates. Om kjernefysisk energi, for eksempel, sier han at den ikke er perfekt – men at det er en langt bedre løsning enn kull.
- Klimapolitikk må handle om mennesker – ikke molekyler
Gates belyser den tredje sannheten: at suksess ikke bør måles i hvor mange tonn CO₂ som spares, men i hvor mye lidelse som forhindres. Han viser til at klimaendringer i praksis rammer mennesker gjennom sult, sykdom og ekstremvær – og at tiltakene derfor må vurderes ut fra hvordan de forbedrer liv.
Gates skriver at mange rike land bruker enorme summer på små utslippskutt som gir minimal global effekt, mens de samme ressursene kunne hatt enorm betydning i fattige land. For eksempel peker han på at investering i avlingssikre frø, vanningssystemer eller malariabekjempelse kan redde langt flere liv enn å subsidiere elbiler i allerede velstående økonomier.
Les også: Karbon-geopolitikk 🔒
Han fortsetter med å si at det mest etiske valget er å rette innsatsen mot tiltak som både reduserer utslipp og øker livskvalitet. «Det er ingen motsetning mellom å redde klimaet og å redde mennesker», skriver Gates, «men vi må begynne i riktig ende».
Han viser til at helse- og utviklingsgevinster ofte er mer håndfaste enn klimamål, og derfor lettere å kommunisere og finansiere. Dette er ifølge Gates en viktig lærdom fra arbeidet til Gates Foundation: suksess måles best i konkrete forbedringer i menneskers liv, ikke bare i statistikk.
Fra klimadogme til pragmatisme
Gates argumenterer med at klimabevegelsen trenger en mer pragmatisk og humanistisk tilnærming. Han mener at COP30 bør bli et vendepunkt der verdenssamfunnet går bort fra symbolpolitikk og retoriske løfter, og heller fokuserer på de tiltakene som faktisk virker.
Gates fortsetter med å understreke at klimapolitikk ikke kan lykkes uten at næringsliv, landbruk, byggsektor, transport og energi alle trekkes i samme retning. Han minner om at disse fem sektorene til sammen står for nesten 100 prosent av verdens utslipp, og at løsningen derfor må være helhetlig.
Han belyser at det kreves både politisk mot og teknologisk nysgjerrighet for å skape denne endringen. Mange av løsningene finnes allerede i laboratorier eller pilotprosjekter, men uten kapital og koordinering vil de aldri skaleres. Derfor, skriver Gates, bør verdens regjeringer skape et «økosystem for klimainnovasjon» – en infrastruktur der forskning, industri og stat jobber mot felles mål.
Et håpefullt, men realistisk budskap
Til tross for alvoret i de tre sannhetene, insisterer Gates på et håpefullt syn. Han argumenterer med at menneskeheten tidligere har overvunnet tilsynelatende uløselige problemer – fra polio til sultkatastrofer – gjennom samarbeid og teknologi. «Vi har verktøyene til å tilpasse oss,» skriver han, «men vi må bruke dem klokt».
Les også: FN sviktet «Den tredje polen»: Hva nå for Tibet i klimaagendaen?
Gates belyser at innovasjon ikke skjer i vakuum, og at politiske ledere må gjøre det lettere å ta risiko. Han nevner også viktigheten av å skape insentiver som gjør at private investorer satser på grønn teknologi. «Ingen bedrift vil investere i en løsning som aldri kan konkurrere på pris», advarer han.
Til slutt skriver Gates at kampen mot klimaendringer ikke handler om å bevare en bestemt temperatur, men om å bevare menneskelig verdighet. «Vi må måle fremgang i liv, ikke i grader,» konkluderer han.
Et strategisk skifte
Gates fortsetter med å utfordre beslutningstakere direkte: «Når dere møtes på COP30, ikke spør bare ‘hvor mange tonn CO₂ reduserer dette?’. Spør: ‘hvor mange liv forbedrer dette?’»
Han belyser at et slikt perspektiv kan samle både rike og fattige land bak en felles visjon, i stedet for å dele verden mellom «skyldige» og «uskyldige». Ved å kombinere klima, helse og utvikling i samme ramme, kan vi ifølge Gates bygge en mer rettferdig og effektiv global politikk.
Gates avslutter med å si at den virkelige utfordringen ikke er naturen, men vår egen vilje til å prioritere. «Klimaendringer er ikke en dom fra himmelen,» skriver han, «men et valg om hvordan vi ønsker å leve sammen på jorden.»
Tibet på randen: Stockholm-forum anmoder COP30 til ta opp den voksende klimakrisen i Himalaya
